Krig — sjokket og traumaet
«VI HADDE hatt patruljetjeneste uten at det hadde skjedd noe spesielt. Offiseren vår, en mild og vennlig mann som ikke var yrkesoffiser, ledet oss tilbake til våre egne linjer. En vakt anropte oss. Før offiseren vår fikk svart, hadde en nervøs soldat bak våre linjer avfyrt et skudd. Offiseren ble truffet i ansiktet. Den stakkars mannen døde, kvalt i sitt eget blod.» For Edward B—, en britisk soldat, var dette en av de traumatiske opplevelsene under den annen verdenskrig, det vil si noe av det som førte til mentale skader og belastninger for ham.
Noen prøver å skjule krigens sanne ansikt. Enkelte propagandister fremstilte for eksempel den første verdenskrig som «delvis Harmageddon — det endelige slaget mellom det gode og det onde . . . og delvis middelaldersk dyst, med en snev av ærlig spill i». (The Faces of Power) Den var ingen av delene. Nyhetskorrespondenten og forfatteren Ernest Hemingway gav en bedre beskrivelse da han skrev at den var «den mest kolossale, mest dødbringende og dårligst styrte nedslakting som noensinne har funnet sted på jorden» — fram til den annen verdenskrig.
En slik nedslakting har preget alle krigene i vårt århundre og alle tidligere kriger. Malcolm Browne skrev at «hver krig i historien, uansett årsak eller motiv, har vært motbydelig, vond og fordervende for alle som har vært berørt». I Vietnam fikk han selv se mye av den veldokumenterte nedslakting og smerte som krig medfører, men likevel mente han at «spektret av redsler i Vietnam ikke representerer noe nytt i menneskenes erfaring». — The New Face of War.
Lignende redsler ble så avgjort opplevd under den annen verdenskrig. Tyskland og Japan ble lagt øde og mistet flere millioner militære og sivile i krigen. USA mistet omkring 400 000, Storbritannia 450 000 og Frankrike over en halv million. Sovjet mistet anslagsvis 20 millioner. Boken World War II sa om disse menneskelige lidelsene: «Det samlede antall falne, sårede og savnede i krigen var minst 50 millioner, deriblant sivile.»
De sivile ofrene ble rammet av det som Gerald Priestland beskrev i sin bok Priestland—Right and Wrong som «total krigføring: krig for menn, kvinner og barn, uansett hvor de er, eller hva de gjør, uansett hvor gamle eller hjelpeløse de måtte være». Han sa at typiske eksempler på det var da ’de allierte brente Hamburg og Dresden til aske og tyskerne tilintetgjorde Liverpool og Coventry’.
Utryddelsen av titalls millioner i krig har vært avskyelig. Men hva med dem som overlever en «motbydelig, vond og fordervende» krig som har gitt dem traumatiske opplevelser, opplevelser som har hatt psykiske skadevirkninger? Hvordan blir de berørt? Og hvordan kan de mestre ettervirkningene? De følgende artiklene tar for seg disse spørsmålene.