Krig — de bitre ettervirkningene

KRIGENES altødeleggende kraft har kostet millioner av menn, kvinner og barn livet. Både stridende og ikke-stridende har omkommet. Mange har fått fysiske, følelsesmessige og psykiske arr.

Soldatene

Mange soldater som overlever konfliktens blodbad, er blitt kvestet og skamfert og har fått ødelagt sin framtid. Et typisk eksempel er en tidligere soldat som overlevde den annen verdenskrig, bare for å gjennomleve stadige lidelser de neste 30 årene av sitt liv på grunn av ettervirkningene av den sennepsgassen som ble brukt i krigen.

Ofte er det imidlertid de følelsesmessige og psykiske skadene som er verst. «Ingen mann som deltok i den første verdenskrig, greide noen gang å frigjøre seg helt fra opplevelsen,» skrev Keith Robbins i The First World War. «Menn som tilsynelatende beholdt sin sikre fremtreden og bevarte fatningen, hadde skjulte arr,» sa han. «Mange år senere kunne de våkne om natten, fortsatt ute av stand til å riste av seg en redsel de fremdeles følte.»

Tenk for eksempel på bare én dags redsler i 1916 under det første slaget ved Somme. Bare blant de britiske troppene var det 21 000 som ble drept, og 36 000 som ble såret! «De mennene som kom tilbake fra Somme, snakket sjelden om sine redselsfulle opplevelser. En sjokkert avmakt seg inn over dem . . . En mann ble hele livet forfulgt av tanken på at han ikke hadde kunnet hjelpe en såret kamerat som ropte på ham mens han slepte seg tilbake over ingenmannsland.» — The Sunday Times Magazine, 30. oktober 1988.

«Du er redd for å såre dem du er glad i,» sa Norman J— da han fortalte om følgene av sin intensive kamptrening og innsats i striden. «Hvis du bråvåkner, reagerer du instinktivt; du vil angripe.» Menn som lenge befinner seg i traumatiske situasjoner, erfarer at følelsene deres blir borte. «Det blir vanskelig å vise noen som helst slags følelser,» sa Norman. «Jeg har også sett menn virkelig komme i mental ubalanse. Jeg så menn knuse ølglass og tygge glasskårene.»

Normans reaksjoner er ikke uvanlige. «Én av sju veteraner fra Vietnamkrigen lider av posttraumatisk sykdom i form av påkjenninger,» stod det i en rapport. En annen rapport hadde overskriften: «Krigen fortsetter for mange mennesker». Det stod videre: «Så mange som en million veteraner fra Vietnamkrigen har ennå ikke lagt bak seg en krig som fortsatt terroriserer dem hver dag . . . Noen har begått selvmord og mishandlet familien. Andre gjenopplever hendelser, har mareritt og blir virkelighetsfjerne . . . De har fått et psykisk sår som er dypt og varig.»

Noen ganger fører dette til kriminell atferd. «Et drap som kunne ha ført til at jeg ble dømt som morder i én situasjon, kunne ha ført til at jeg fikk en medalje i en annen,» skrev Gerald Priestland. (Priestland—Right and Wrong) Av hvor stor verdi kan da livet og høye moralprinsipper være for en? «Vi var leiemordere der ute,» sa en veteran fra Vietnamkrigen. «Dagen etter skulle vi så hjem til Ford-fabrikken og liksom glemme alt sammen. Det var lett å si, det.» — Newsweek, 4. juli 1988.

Sivilbefolkningen

Avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung sa at de to verdenskrigene «hadde innvirkning på en hel generasjons psyke . . . Etter å ha gjennomlevd slike ting satt folk igjen med arr som gikk i arv til barnebarn og oldebarn . . . Fire tiår senere blir symptomene på sene skader synlige». Slike skader har mennesker fått verden over.

Mary C—, for eksempel, bodde i England i nærheten av et mål for tyske bombeangrep under den annen verdenskrig. «Jeg holdt følelsene mine for meg selv for at ikke barna mine skulle bli redde. Men det resulterte i at jeg røykte enormt,» sa hun, «og til slutt fikk jeg et nervøst sammenbrudd som førte til at jeg fikk klaustrofobi.»

På den andre siden av kamplinjene, i Tyskland, bodde Cilly P—. «Som flyktninger lærte vi hva det vil si å sulte,» sa hun. Hun lærte også hva det vil si å sørge. «Hver gang det var snakk om dem som var drept eller savnet, tenkte vi på mennene våre. Anni, søsteren til forloveden min, fikk høre at mannen hennes var blitt drept i krigen, like før hun fødte tvillingene deres. Mange familier mistet mennene sine, hjemmene sine og det de eide, i krigen.»

Anna V— fra Italia er en annen som har fått erfare at krig gjør vondt. «Krigens redsler og de lidelsene familien min gjennomgikk, gjorde meg bitter,» sa hun. «Et år etter at den annen verdenskrig var slutt, døde mor, uten å få se sønnen sin komme tilbake fra en krigsfangeleir i Australia. Søsteren min døde av underernæring og mangel på legehjelp. Jeg mistet troen på Gud, siden han tillot alle lidelsene og grusomhetene.»

En slik tvangsforflytting, en slik atskillelse og et slikt savn innebærer et sjokk som det er vanskelig å bære. Den prisen menneskene må betale, er vanligvis for høy. En ung kvinne som mistet mannen sin under Falklandskrigen mellom Storbritannia og Argentina i 1982, uttrykte hvordan millioner som har mistet en ektefelle eller andre av sine nærmeste, føler det, da hun sa: «For meg var det ikke verdt det. Jeg mistet mannen min for et lite sted i en fjern avkrok . . . Det er det følelsesmessige sjokket som er det største problemet.» — Sunday Telegraph, 3. oktober 1982.

Tenk også på de fysiske og følelsesmessige sårene som de overlevende får etter en krig hvor det er brukt atomvåpen. En rapport som ble skrevet i 1945, Shadows of Hiroshima, gir en sjokkerende påminnelse om de forferdelige ettervirkningene av bombingen av Hiroshima:

«I Hiroshima dør folk fremdeles, på en mystisk og redselsfull måte, 30 dager etter at den første atombomben ødela byen og rystet verden — mennesker som ikke ble skadet i den voldsomme omveltningen fra noe ukjent som jeg bare kan beskrive som atomplagen. Hiroshima ser ikke ut som en bombet by. Det ser ut som om en uhyre dampveivals har kjørt over den og trykt den flat, så den ikke eksisterer mer.» Over 40 år senere lider og dør folk fortsatt som følge av denne eksplosjonen.

Barna

Noen av de mest tragiske ofrene i verdens krigssoner har vært barna. Mange av dem er blitt sendt ut i hærer, for eksempel i Etiopia, Libanon, Nicaragua og Kampuchea.

«Noe som er tydelig ut fra situasjonen i Iran, hvor unge gutter ble sendt tvers over minefeltene, er at gutter er mer medgjørlige og billigere og kan gjøres intenst glødende i lange perioder på en måte som det ikke kan gjøres med noen voksne soldater,» stod det i London-avisen The Times. Ordstyreren for en menneskerettighetsorganisasjon kommenterte den brutaliserende virkning dette må ha på slike barn, og spurte: «Hvordan i all verden skal de kunne bli tilregnelige og likevektige voksne?»

Det spørsmålet blir også tatt opp i Roger Rosenblatts bok Children of War. Han intervjuet barn som hadde vokst opp på steder hvor de ikke hadde opplevd noe annet enn krig. Mange var bemerkelsesverdig robuste til tross for de redselsfulle opplevelsene de hadde hatt. Men andre, for eksempel «mange båtbarn, særlig de som har foreldre som ble forlatt i Vietnam, virker svært engstelige og ser ut til å være i stor mental ubalanse».

Hvordan kan de overlevende krigsofrene — menn, kvinner og barn — hanskes med de problemene som dette har medført for dem? Hvordan kan andre i familien hjelpe dem? Og vil det noen gang bli slutt på slike tragedier?

[Uthevet tekst på side 6]

’Vi var leiemordere der ute. Dagen etter skulle vi så hjem og liksom glemme alt sammen!’