Har krigen forandret dem?

«JEG har hatt granatsjokk og bombesjokk,» skrev John fra sykehussengen. «Jeg er jo ikke sinnssyk, men jeg har levd som en barbarisk villmann.» Han tilføyde: «Alle de sårene og flengene jeg har etter bajonetter og kuler, er leget. De fleste av oss kommer nok til å være forholdsvis friske etter seks måneder, men ingen av oss kommer til å være helt restituert på mange år.» John var soldat i den annen verdenskrig og hadde nettopp overlevd et av krigens verste blodbad i det sørlige stillehav — en av kampene om Guadalcanal.

Johns tilstand var omtrent som tilstanden til millioner av andre soldater som har kommet tilbake fra de utallige krigene som har vært ført nå i det 20. århundre. Mange av dem led av det som kalles granatsjokk, krigsnevroser eller, for å bruke et nyere uttrykk, post-traumatisk nevrose (nervøst sykdomsbilde oppstått etter fysiske skader).a Uansett hva en kaller det, betyr det at sinnet har fått dype arr etter krigshandlinger.

Tar det virkelig mange år før slike sår og arr blir fullstendig leget? Er slike mennesker i mental forstand merket for livet? Eller enda verre — er de «vandrende tidsinnstilte bomber» som plutselig kan la et ukontrollert sinne gå ut over intetanende mennesker som tilfeldigvis befinner seg i nærheten?

Hvordan er virkningen?

Dr. Lawrence Kolb, en fremragende amerikansk psykiater som er ansatt av direktoratet for statsstøtte til veteraner i USA, har i over 35 år arbeidet med soldater som lider av mentale forstyrrelser på grunn av sine krigsopplevelser. I et intervju med en korrespondent for Våkn opp! sa han: «Jeg har arbeidet med menn som var sterkt psykotiske etter den annen verdenskrig og Koreakrigen. Jeg har sett mange ulike soldater, til og med russiske soldater som har kommet tilbake fra den annen verdenskrig. Nå arbeider jeg spesielt med menn som har deltatt i de verste kamphandlingene i Vietnam. Samtlige av disse mennene har akkurat de samme symptomene.»

«De reagerer alle sterkt på støy og er hyperanspent og rastløse,» sa dr. Kolb videre. «De drømmer stadig om krigen og har vondt for å få sove. De er overdrevent følsomme for sterke lyder som minner dem om krigen, og mange plages av hallusinasjoner og tror at de er tilbake i krigen igjen. Ofte er de i tillegg plaget av dyp depresjon og skyldfølelse. De lurer på hvorfor de overlevde, mens kameratene deres ble drept.»

Harley, som var marinesoldat under den annen verdenskrig og var med i harde kamper, forteller at han i flere år etter krigen hadde mareritt om natten hvor han gjenopplevde krigen. Ofte skrek han i søvne: «Se opp! Vær forsiktig!» Og når han våknet, var han drivende våt av svette. I sin fortvilelse kjøpte han en liten radio og la den under hodeputen i håp om at den skulle fortrenge drømmene. Johnny, en annen veteran fra den annen verdenskrig som deltok i kampene i Europa, hadde ikke bare drømmer, men han ble også ofte vekket av at hans kone, som lå ved siden av ham, kjempet for livet fordi han hadde tatt kvelertak på henne. Men i begge disse tilfellene ble drømmene mindre hyppige og intense med tiden.

Skyldfølelse og depresjon

Mange soldater mente at det var deres plikt å drepe fienden. De fikk belønning for å ha gjort det bra, så de hadde ikke noen større skyldfølelse på grunn av det etter krigen.

«Når du er midt oppi det, kan du ikke tenke på noe annet enn å overleve,» sa Johnny. «Din tenkeevne er erstattet av dyriske instinkter. Du gjør alt for å kunne overleve og komme hjem.»

Han sa videre: «Det var ikke noe stort problem å drepe på avstand. Men vi angrep om natten, og når du først har hatt øyekontakt med fiendtlige soldater som du deretter dreper, virker det på sinnet ditt.» Slike personlige sammenstøt og det å måtte begå unødige eller urettferdige drap gav ofte soldatene dype, følelsesmessige arr, som igjen frembrakte skyldfølelse og depresjon.b

Andre soldater ble imidlertid ikke plaget av skyldfølelse og depresjon på grunn av det de hadde gjort mot fienden. En 25 år gammel kampflyger ble innlagt på sykehus etter sitt 25. oppdrag. Han var anspent og svært deprimert. Han hadde vanskelig for å snakke. Han hadde forgjeves prøvd å bli mindre anspent ved å drikke tett. Under behandlingen kom det til slutt fram at han følte seg ansvarlig for at en av de andre flygerne var blitt skutt ned og drept under et tokt som han hadde ledet. «Hvis bare jeg hadde valgt et annet mål, et som var tryggere,» hulket den unge mannen. «Hvis bare jeg hadde kommet inn fra en annen kant, ville han ikke ha blitt truffet . . . Jeg kan ikke få ham ut av tankene.»

Hallusinasjoner

David, en veteran fra Vietnamkrigen, hadde kommet hjem etter å ha vært vitne til en ubeskrivelig brutalitet. Scener som var så grusomme at de færreste ville kunne forestille seg dem, hadde etset seg inn i sinnet hans for bestandig. En dag like etter at han hadde kommet hjem, var han og hans kone, Elaine, ute og kjørte i en åpen bil. Hans kone fortalte hva som skjedde: «Det smalt kraftig i eksosanlegget til en bil i den motsatte kjørebanen. Før David, som kjørte, fikk tenkt seg om, prøvde han å hoppe ut av bilen. Han var kommet halvveis ut av den da det plutselig gikk opp for ham hva han holdt på med, og han sa: ’Nei, jeg er jo ikke i Vietnam. Det er ingen som skyter på meg.’ Jeg begynte å skrike: ’Hva er det du gjør? Du kan ikke gjøre det!’» Det var et under at de klarte å rette opp bilen og kjøre inn til siden.

Lyden fra sirener eller et fly kan være nok til at en tidligere soldat tror at han deltar i et slag igjen. Den kan til og med få ham til å gjemme seg under møblene. Når noen krigsveteraner blir forstyrret mens de sover, reagerer de ved å sprette opp og innta kampstilling, som om de er klar til å drepe. Noen av dem plages på denne måten i årevis. Dramatiske reportasjer i pressen om slike hallusinasjoner har fått mange til å betrakte soldater som kommer tilbake fra krigen, som «vandrende tidsinnstilte bomber», som menn som enten bevisst eller ubevisst er tilbøyelige til å begå voldshandlinger.

Er de mer tilbøyelige til vold?

En undersøkelse som omfattet flere hundre menn som hadde tjenestegjort i Vietnam, viste at bare en «betydelig minoritet av veteraner» hadde problemer med å kontrollere sin trang til å gå til håndgripeligheter når noe skjedde. I rapporten, som ble gjengitt i Archives of General Psychiatry, het det:

«Til tross for at det er blitt skrevet mye om veteranenes voldelige følelser og atferd, var det bare en forholdsvis liten minoritet av soldatene som hadde alvorlige problemer med å kontrollere sin aggresivitet. Selv om 40 prosent oppgav at de var mer irritable og hissige etter hjemkomsten, var dette for de flestes vedkommende et midlertidig fenomen, som gikk over i løpet av de første tre månedene.»

Mange følte det på samme måte som en av veteranene fra den annen verdenskrig, som sa: «Det var en sann lettelse ikke å behøve å drepe noen mer.»

Selv om det har vist seg at voldsforbrytelsene øker i antall i praktisk talt hvert eneste land etter en krig, finnes det ikke noen statistiske beviser for at det er de hjemvendte soldatene som har skylden for det.c I Psychology Today skrev forskerne Archer og Gartner:

«Økningen skyldes kanskje at drap er blitt berettiget i samfunnets øyne. Krigene gir konkrete beviser for at mord kan aksepteres. Denne opphevingen av forbudet mot drap kan gjøre det lettere for noen å ty til mord som et middel til å avgjøre konflikter i det daglige liv.»

Det er følgelig hele samfunnet og ikke bare veteranene som blir påvirket mentalt av krigene. Forholdene på jorden siden den første verdenskrig, som begynte i 1914, har tydelig vist at vi lever i det som Bibelen kaller de «siste dager». Noen av de trekk som ifølge Bibelen skulle kjennetegne denne tiden, er at «menneskene [i sin alminnelighet, ikke bare hjemvendte soldater] [skal] . . . mangle selvbeherskelse, være rå . . . og . . . gå fra vondt til verre». — 2. Timoteus 3: 1—5, 13.

Når det gjelder krigsveteranene, sier dr. Kolb, som arbeider med noen av dem som har størst problemer: «Selv blant den gruppen jeg arbeider med nå, har det store flertall aldri vært på sykehus. Mange har gode jobber. En hel del av dem er samvittighetsfulle og arbeider hardt. De verdsetter i mange tilfelle orden og system mye bedre enn mannen i gata.»

Disse mennene hadde ikke desto mindre mentale skader som gjorde at de trengte legehjelp. En undersøkelse som ble foretatt i 1981, viste at over en tredjedel av dem som var med i harde kamper i Vietnam, lider av post-traumatisk nevrose. Som oftest blir de tilbudt hjelp i form av psykoterapi og gruppeterapi ved en rekke helsesentrer. Der kan veteranene delta i uformelle gruppesamtaler med andre veteraner eller utdannede rådgivere som prøver å revidere deres tankegang. Noen ganger blir det brukt medikamenter, vanligvis beroligende midler eller sovetabletter. Men en rekke veteraner som hadde mentale problemer etter å ha vært i krigen, har funnet en annen løsning på problemene. En av disse, som vi har omtalt tidligere, led av en alvorlig posttraumatisk nevrose da han kom hjem fra Vietnam.

[Fotnoter]

[Bilde på side 19]

Hvordan krigen virker på sinnet