Bedrag innen vitenskapen — hvorfor det blir mer av det
«KONKURRANSEN er hard. Vinnerne høster en kolossal lønn; taperne må regne med å gå i glemmeboken. Det er en atmosfære hvor en ulovlig snarvei noen ganger er uimotståelig, ikke minst fordi myndighetene ofte er for pysete til å peke på feil som blir begått.» Slik innledet artikkelen «Gi ut noe eller gi opp — eller forfalsk det», som stod i U.S.News & World Report. Mange forskere forfalsker det, for ikke å måtte gi opp.
Forskere føler et overveldende press når det gjelder å offentliggjøre noe i vitenskapelige tidsskrifter. Jo flere avhandlinger som er blitt offentliggjort i en forskers navn, jo bedre er sjansen for at han skal bli ansatt, bli forfremmet, få fast stilling ved et universitet eller få statsstøtte til å finansiere sin forskning. De føderale myndigheter i USA «fører kontroll med den største kilde til finansiering av forskning, 5,6 milliarder dollar som hvert år kommer inn fra de nasjonale helseinstitutter».
Fordi «forskerstanden tydeligvis ikke har særlig lyst til å bli stilt overfor sitt etiske dilemma», fordi den «har vært merkelig motvillig til å grave for dypt etter spesifikke opplysninger om sin etiske oppførsel», og fordi den «ikke er ivrig etter å renske opp eller engang se nøye etter misligheter», har komiteer som er oppnevnt av Kongressen i USA, foretatt høringer og vurdert lovgivningen for å gjøre etterforskningen for dem. (New Scientist; U.S.News & World Report) Slike utsikter får mange forskere til å klage og skjære tenner. Men et vitenskapelig tidsskrift stiller følgende spørsmål, som det også besvarer: «Er vitenskapens hus rent og i god stand? Det lille bevismateriale som når offentligheten, innbyr til alvorlig tvil.»
Metoder som noen forskere benytter seg av, går ut på at de foretar utplukking og fjerner data som ikke støtter det de ønsker å bevise, at de rapporterer flere tester eller prøver enn dem som egentlig er blitt foretatt, at de begår plagiat og bruker andre forskeres data eller ideer til eget bruk, og at de driver forfalskning ved å dikte opp forsøk som de aldri har foretatt, eller data som de aldri har kommet fram til. En vittighetstegning i et vitenskapelig tidsskrift gjorde narr av denne siste taktikken. En vitenskapsmann snakket med en annen og sa om en tredje: ’Han har utgitt en masse siden han begynte med det kurset i kreativ skrivning.’
«Hva er det viktigste produktet av vitenskapelig forskning nå for tiden? Svar: Avhandlinger,» skrev U.S.News & World Report. «Hvert år blir hundrevis av nye tidsskrifter grunnlagt for å ta seg av den flom av vitenskapelige artikler som blir produsert av forskere som vet at veien til akademisk suksess er en lang liste med artikler som tilskrives dem.» Målet er kvantitet, ikke kvalitet. Førti tusen tidsskrifter som kommer ut i løpet av et år, produserer en million artikler, og en del av denne strømmen «er symptomatisk for fundamentale onder, deriblant en gi-ut-eller-gi-opp-etikk blant forskerne som står sterkere nå enn den noensinne har gjort, og som oppmuntrer til slurvete arbeid, arbeid som er fullt av gjentagelser, nytteløst arbeid eller til og med uredelig arbeid».
En sjefredaktør i legetidsskriftet The Journal of the American Medical Association, dr. Drummond Rennie, sa om mangelen på kvalitet: «Det ser ut til at det ikke finnes noen undersøkelse som er for ufullstendig, ingen hypotese som er for triviell, ingen litteraturhenvisning som er for tendensiøs eller vitner om for stor selvopptatthet, ingen tegning som er for fordreid, ingen metodelære som har for mange feil, ingen presentasjon av resultater som er for unøyaktig, for uklar og for selvmotsigende, ingen analyse som tjener ens egne interesser i for høy grad, ingen argumentasjon som kjører for mye rundt i ring, ingen konklusjoner som er for bagatellmessige eller for uberettigede, og ingen grammatikk og syntaks som er for frastøtende til at en vitenskapelig artikkel kan bli trykt.»
En mygg blir gjort til en elefant
Gi-ut-eller-gi-opp-syndromet har ført til at mange forskere er blitt flinke til å finne ut hvordan de kan få en beskjeden produksjon av artikler utgitt i enorme antall. De skriver én artikkel og deler den så opp i fire mindre deler — salamitaktikk blir det kalt. På den måten får de fire nye artikler på listen over det de har fått publisert, istedenfor bare én artikkel. Deretter sender de kanskje den samme artikkelen til flere tidsskrifter, og hver gang den blir offentliggjort, blir den telt igjen. I de fleste tilfellene blir flere forskere oppgitt som forfattere av artikkelen, og hver forfatter føyer artikkelen til sin liste over utgitte artikler. Det blir kanskje oppgitt at en artikkel på to—tre sider har seks, åtte, ti, tolv eller flere forfattere.
I fjernsynsprogrammet «Driver forskere med svindel?», som ble vist i USA den 25. oktober 1988, kommenterte en forsker denne praksisen og sa: «Folk prøver å få navnet sitt knyttet til så mange publikasjoner som de bare kan, så nå er det svært vanlig å finne store team hvor 16 personer signerer en bestemt publikasjon, som sannsynligvis ikke var verdt å utgi i det hele tatt. Men dette er en del av et slags karrierejag, en konkurranse, en vulgær kvantitativ tellementalitet som vitenskapens struktur i USA i dag så absolutt oppmuntrer til.» Noen av dem som blir oppført som medforfattere, har kanskje hatt svært lite med artikkelen å gjøre og har kanskje ikke engang lest den, men likevel føyer de artikkelen til listen over det de har utgitt. Slike omfangsrike lister er av betydning når forskerne anmoder om støtte og det skal avgjøres om de skal få enorme beløp fra offentlige fond.
Hjelper det at forskere gransker hverandres arbeid?
Redaktørene av vitenskapelige tidsskrifter lar ofte — men ikke alltid — andre forskere lese igjennom vitenskapelige artikler før de blir utgitt. Denne praksis skal i teorien luke bort artikler som inneholder feil og uredeligheter. «Vitenskapen er selvkorrigerende på en måte som ikke noe annet område som gjelder intellektuell streben, kan oppvise maken til,» sier Isaac Asimov. «Vitenskapen er selvovervåkende på en måte som intet annet område er det.» Han var forundret over at «det inntreffer skandale så sjelden».
Men det er mange andre som ikke er enig i dette synet. Det at forskere vurderer hverandres artikler, er «en elendig måte å oppdage bedrag på,» sa den tidligere siterte dr. Drummond Rennie. American Medical News sa: «Tidsskrifter som inneholder artikler som andre forskere har gransket, og som en gang ble betraktet som nesten ufeilbarlige, har måttet innrømme at de ikke er i stand til å utrydde juks og bedrag.» En medisinsk skribent og spaltist i The New York Times sa at denne fremgangsmåten «er blitt fremhevet for sterkt».
Tidsskriftet Science melder at en forsker som fikk i oppdrag å vurdere en annen forskers artikkel, ble tiltalt for plagiat. Han «tok data fra den artikkelen han så over, og brukte dem i sitt eget arbeid,» ifølge NIH (de amerikanske helseinstitutter). En slik oppførsel er et ’brudd på den tillit som ordningen skal være basert på’, og i dette bestemte tilfellet er forskeren blitt erklært som «en som ikke kan komme i betraktning med hensyn til å få framtidig støtte fra føderale fond».
«Når det gjelder det å kunngjøre sin etiske renhet på en effektiv og frekk måte, har vitenskapen lenge vært den overlegne vinner,» sa bladet New Scientist. Den glorifiserte ordningen med at forskere ser over hverandres artikler og i teorien skiller ut alt juks, er etter manges mening en farse. New Scientist sier at «virkeligheten er at få vitenskapelige skurker blir tatt, og når de blir det, viser det seg ofte at de ukontrollert har holdt det gående i årevis og har utgitt forfalskede opplysninger i respektable tidsskrifter uten at opplysningene er blitt dratt i tvil».
Tidligere sa en funksjonær i NIH, ifølge The New York Times: «Jeg tror at en uskyldighetens tidsalder er forbi. Før gikk folk ut fra at vitenskapsmenn ikke gjør den slags. Men nå begynner folk å innse at vitenskapsmenn ikke har bedre moral enn andre.» Videre i den samme artikkelen het det: «For få år siden forekom det sjelden at de nasjonale helseinstitutter fikk én klage i året på påstått svindel, men nå kommer det minst to alvorlige beskyldninger i måneden, sa hun.» Bladet Science skrev: «Forskerne har gjentatte ganger forsikret offentligheten om at svindel og klanderverdig oppførsel innen forskningen forekommer sjelden . . . Og likevel ser det ut til at det fortsetter å dukke opp alvorlige tilfelle.»
Formannen for en av de granskingskomiteene som Kongressen har oppnevnt, John Dingell, sa en gang til forskere: «Jeg sier dere at jeg synes de mekanismene dere benytter for å håndheve reglene, er håpløst utilstrekkelige, og at det ser ut til at bedragerske handlinger i mange tilfelle seirer over dyd på en måte som jeg finner helt uakseptabel. Det håper jeg dere også gjør.»
Fjernsynsprogrammet «Driver forskere med svindel?» avsluttet med denne innrømmelsen, som en av forskerne i programmet kom med: «Skjulte misligheter må komme for en dag, og byråkratenes karrierer må bli skadelidende hvis det er det som skal til. Det finnes ikke noe alternativ. Dette er etisk påkrevd, det er juridisk påkrevd, og det er så avgjort moralsk påkrevd.»
[Uthevet tekst på side 6]
«Seksten personer signerer en bestemt publikasjon»
[Uthevet tekst på side 7]
«Dette er etisk påkrevd, det er juridisk påkrevd, og det er så avgjort moralsk påkrevd»