Uærlighet i vitenskapens høyborger

DET skal ikke kunne skje. Ikke ved høyt ansette vitenskapelige forskningsinstitutter. Ikke der hvor sindige, objektive sannhetssøkere arbeider utrettelig i sine laboratorier. Ikke der hvor forskere som har viet seg til å søke sannheten, uansett hvor deres søken måtte lede dem, prøver å oppklare naturens mysterier. Det skal ikke kunne skje blant menn og kvinner som kjemper skulder ved skulder for å stanse sykdommenes herjinger til menneskehetens beste.

Hvem ville mistenke slike vitenskapsmenn for å manipulere med forskningsresultater for at de skulle støtte deres egne framsatte påstander? Eller velge ut de resultatene som stemte med deres teori, og forkaste dem som ikke gjorde det? Eller journalføre forsøk de aldri hadde gjort, og forfalske data for at de skulle bygge opp under konklusjoner de ikke kunne bevise? Eller rapportere om undersøkelser de aldri hadde foretatt, og påstå å være forfatter av artikler de aldri hadde arbeidet med, ja, ikke engang sett? Hvem ville mistenke at det fantes slik uærlighet i vitenskapens høyborger?

Det skal ikke kunne skje, men det forekommer likevel.a I fjor meldte et vitenskapelig tidsskrift følgende: «Korrupsjon, bedrag og klanderverdig oppførsel florerer blant medisinske forskere i De forente stater, kommer det fram i en svært kritisk rapport som denne uken ble utgitt av en komité nedsatt av den amerikanske kongress. Rapporten sier at National Institutes of Health [det amerikanske institutt for helsespørsmål] har ’satt folkehelsen i fare’ ved å unnlate å overvåke de vitenskapsmennene det gir økonomisk støtte.» — New Scientist, 15. september 1990.

De fleste sakene dreier seg om uærlighet i form av det som kalles klanderverdig oppførsel, men andre ganger er det snakk om regelrett bedrag. Det sistnevnte uttrykket ble brukt om et tilfelle der dr. Thereza Imanishi-Kari og fem andre utgav en avhandling som «beskrev indirekte innføring av et fremmed gen i immunceller hos mus. Forfatterne hevdet at musens naturlige gen da begynte å anta likhet med det innførte genet ved å produsere et spesielt antistoff». (Science News, 11. mai 1991) Dette ville ha representert et viktig skritt framover for immunforskningen hvis det ikke hadde vært for det faktum at disse forsøkene åpenbart aldri har funnet sted.

Avhandlingen ble offentliggjort i april 1986 i et vitenskapelig tidsskrift som heter «Cell». Kort tid etterpå sa dr. Margot O’Toole, som var forskningsassistent med arbeidsområde innen molekylarbiologi ved dr. Imanishi-Karis laboratorium, at avhandlingen trakk konklusjoner som det ikke fantes belegg for i forskningsresultatene. Hun gikk til dr. David A. Baltimore, en nobelprisvinner som var medforfatter av forskningsrapporten, og viste ham 17 sider med data fra dr. Imanishi-Karis journaler. Av disse sidene fremgikk det at forsøket ikke var vellykket, mens den offentliggjorte avhandlingen sa det motsatte. Dr. Baltimore fant imidlertid ingen grunn til å tvile på dataene og avfeide dr. O’Toole som en «misfornøyd stipendiat med doktorgrad». — The New York Times, 22. mars 1991.

Samme år (1986) gjennomgikk to universiteter artikkelen i Cell. Det ene var MIT (Massachusetts Institute of Technology), hvor arbeidet var blitt utført; det andre var Tufts universitet, hvor dr. Imanishi-Kari var i betraktning for en betydningsfull stilling. Ved disse gjennomgåelsene ble det funnet enkelte tvilsomme punkter, men det ble ikke reist noen alvorlige innvendinger. De neste to årene lot man saken bero.

Etter det ble saken tatt opp igjen av John D. Dingell, formann for Subcommittee on Oversight and Investigations (underkomiteen for tilsyn og etterforskning) i Representantenes hus. Myndighetene støtter vitenskapelig forskning og bidrar gjennom NIH (det amerikanske institutt for helsespørsmål) med over 50 milliarder kroner i året til forskningsprosjekter som forskjellige vitenskapsmenn og deres institutter arbeider med. Dingells underkomité er interessert i å finne ut hvor effektivt skattebetalernes penger blir brukt, og etterforsker mulige tilfelle av misbruk.

Dr. Baltimore var svært lite glad for dette. Han hevdet at underkomiteen, ved å ta opp denne saken, viste at den «ønsker å avskaffe de vanlige kriteriene og innføre en helt ny norm for bedømming av vitenskapelig arbeid. Den har valgt å opptre som påtalemyndighet. Budskapet til alle vitenskapsmenn er: ’Utfør deres vitenskapelige forskning, men husk at det kan bli reist påtale mot dere.’ Hvis denne høringen representerer Kongessens syn på hvordan vitenskapelig arbeid skal utføres, da er amerikansk forskning slik vi kjenner den, i vanskeligheter».

Dr. Baltimore skaffet seg støtte fra meningsfeller blant sine kolleger ved å sende et brev til 400 vitenskapsmenn, der han advarte om at innblanding fra Kongressen kunne komme til å «lamme amerikansk forskning». Han sa at granskingen utgjorde et forvarsel om trusler mot vitenskapelig kommunikasjon og vitenskapelig frihet. Mange fra det vitenskapelige miljøet sluttet opp om dr. Baltimore, som var en av deres største stjerner, og kalte høringene en «heksejakt» og Dingell en «ny McCarthy».

«De som støtter dr. Baltimore og hans forsvar av artikkelen, reagerte med å gå til angrep på Kongressen,» meldte The New York Times for 26. mars 1991. «De kritiserte Dingell for å snuse i vitenskapens journaler og brukte uttrykk som ’vitenskapspolitiet’ om komiteen hans. Praktisk talt alle brev og artikler sa at det ikke var snakk om bedrag, bare om flere mulige fortolkninger. ’Vi druknet i brev fra vitenskapsmenn som gav uttrykk for stor bekymring over det vi holdt på med,’ sa et medlem av Dingells underkomité. ’Men et stort antall av brevskriverne, kanskje halvparten eller mer enn det, innrømmet at de ikke kjente sakens fakta. Det er nokså påfallende.’»

Når sterke følelser er involvert, kan kjensgjerningene komme til å bli betraktet som uvesentlige og bli skjøvet i bakgrunnen. Brevene som strømmet inn til støtte for dr. Baltimore og dr. Imanishi-Kari, og som kritiserte Kongressen, ble holdt i et kraftig, følelsesladet språk. Dr. Stephen J. Gould ved Harvard universitet skrev: «Når en betrakter den siste tids hendelser i Washington, er jeg ikke så sikker på om Galilei ville ha klart seg bedre i dag.» Dr. Phillip A. Sharp ved MIT oppfordret vitenskapsmenn til å skrive til sine representanter i Kongressen og protestere mot denne underkomiteens arbeid. Han hevdet at den «gjentatte ganger hadde forkastet kompetente vitenskapsmenns konklusjon», som gikk ut på at det ikke var snakk om bedrag. Han påstod videre at den hadde gått i gang med «en vendetta mot ærlige vitenskapsmenn», noe som ville komme til å «koste samfunnet dyrt». Da granskingen var fullført, kom det imidlertid for dagen at en eventuell vendetta ikke var rettet mot ærlige vitenskapsmenn, men mot dr. Margot O’Toole, som måtte betale dyrt for sin ærlighet.

«Så lenge det vitenskapelige arbeidet går relativt glatt, ser det ut til at det blir drevet utelukkende ut fra fornuftsslutninger og ut fra de svar man finner ved å gjøre forsøk. Men når det ikke går bra, kaster aktørene objektivitetens maske, og de følelsesbetonte understrømmene innen vitenskapelig virksomhet kan plutselig tre fram.» (The New York Times, 26. mars 1991) Når så er tilfellet, må krefter utenfor det vitenskapelige miljø også tre fram for å begrense uærligheten og råde bot på den uretten som er blitt begått mot dem som har slått alarm.

I denne saken var det nødvendig å gjøre dette. Mange i det vitenskapelige miljøet, som ikke engang brydde seg om å undersøke bevismaterialet, tok automatisk parti for dr. Baltimore og dr. Imanishi-Kari og mot dr. O’Toole. De rakket dessuten ned på myndighetenes granskingskommisjon, som måtte gripe inn for å rette opp uretten. Det får en til å tenke på det bibelske ordspråket som sier: «At noen svarer før han har hørt, er dumt og til skam for ham.» — Ordspråkene 18: 13.

Det var først etter grundige undersøkelser som ble foretatt av Dingells underkomité, Secret Service (den hemmelige etterretningstjenesten) og Office of Scientific Integrity (kontoret for vitenskapelig integritet) ved NIH, at riktigheten av dr. O’Tooles anklager ble bekreftet. New Scientist for 30. mars 1991 meldte: «Etterforskere fra det amerikanske institutt for helsespørsmål har konkludert med at en av nobelprisvinneren David Baltimores medforfattere har fabrikkert hele sett med data fra 1986 til 1988 for å underbygge en avhandling som ble offentliggjort i tidsskriftet Cell i 1986. Dr. Baltimore, som tidligere hevdet at Kongressens gransking av saken utgjorde en trussel mot vitenskapelig frihet, har nå bedt Cell om å tilbakekalle avhandlingen.» Han bad også dr. O’Toole om unnskyldning for at han ikke hadde undersøkt bakgrunnen for hennes innvendinger grundigere.

Granskingen brakte for dagen at dataene var blitt konstruert av dr. Imanishi-Kari, og at et forsøk hun hadde beskrevet, aldri var blitt gjort. Idet nettet snørte seg sammen, prøvde hun å kamuflere bløffen. New Scientist sier: «Med det samme dr. O’Toole og utenforstående etterforskere begynte å stille spørsmål ved avhandlingen, begynte hun ifølge rapporten fra NIH systematisk å fabrikkere data for å underbygge den. Noen av disse forfalskede dataene ble offentliggjort i Cell i 1988 som rettelser til den opprinnelige avhandlingen.» Den 6. april 1991 kommenterte New Scientist: «Også forskere bør innse at de må ha offentlighetens tillit hvis de skal utøve selvjustis. Det å avfeie dem som slår alarm, som bråkmakere bidrar ikke akkurat til å styrke denne tilliten.» Flere uker etter at bevisene forelå, omtalte imidlertid dr. Imanishi-Kari fremdeles det hele som en «heksejakt».

En lederartikkel i The New York Times den 26. mars 1991 kommenterte saken under tittelen «Et vitenskapelig Watergate?» Den sa: «Det vitenskapelige miljøs slappe holdning til det å etterforske bedrag må på det kraftigste fordømmes. Flere granskingskomiteer ble utsatt for press fra dr. Baltimore, en av landets fremste vitenskapsmenn, og de var derfor mer opptatt av å hindre dårlig publisitet enn av å grave fram sannheten.» Likevel er det det samme vitenskapelige miljø som sier at det bør etterforske seg selv, framfor å bli etterforsket av utenforstående.

Lederartikkelen sa videre: «Den innledende etterforskingen av dr. O’Tooles anklager smakte av kameraderi, der de som var involvert, tok skritt for å beskytte vitenskapens anseelse. De som gransket saken ved Tufts universitet og MIT, fant ikke noe som tydet på bedrag, og de fant heller ikke større feil. Det amerikanske institutt for helsespørsmål nedsatte en granskingskommisjon som hadde nære forbindelser med dr. Baltimore. Selv etter at man hadde skiftet ut kommisjonens medlemmer for å dempe kritikken, laget denne kommisjonen en unnvikende rapport som framholdt at det ikke var funnet beviser for klanderverdig oppførsel, trass i at det var blitt beskrevet et forsøk som i virkeligheten aldri ble gjort. Først etter at Kongressen kom inn i bildet, begynte NIH å vise litt karakterstyrke. Dets nyopprettede Office of Scientific [Integrity] laget en sterk og fordømmende rapport som endelig kalte en fabrikasjon en fabrikasjon. Dr. Baltimore har fra første stund vært mer opptatt av å lukke munnen på granskingskommisjonen enn av å komme til bunns i anklagene. Selv om ikke han selv er blitt anklaget for bedrag, har han undertegnet to dokumenter — den opprinnelige avhandlingen og den etterfølgende rettelsen — som inneholder data som nå blir ansett for å være fabrikkert av dr. Imanishi-Kari.»

Vitenskapsmenn liker ikke at noen utenfor de vitenskapelige kretser skal avsi dom over deres virksomhet. De holder fast ved at de selv, ikke utenforstående og slett ikke myndighetenes organer, skal dømme i saker hvor det har framkommet anklager om klanderverdig oppførsel eller bedrag. Men enhver som tilhører det vitenskapelige miljøet, og som våger å stille spørsmål ved framstående medlemmer, kan få store ubehageligheter, slik Margot O’Toole fikk.

Dette kommer tydelig fram ved det som ble utfallet for denne sakens hovedpersoner. Dr. Baltimore ble president for Rockefeller universitet. Dr. Imanishi-Kari fikk den prestisjetunge stillingen hun hadde søkt ved Tufts universitet. Dr. O’Toole mistet jobben ved laboratoriet på Tufts universitet, mistet huset sitt, fikk ingen annen jobb innen forskning på flere år og måtte ta en jobb som gikk ut på å passe telefonen i brorens flyttebyrå.

Dr. Baltimore skal ha sagt til komitéformann Dingell at slike tvister som den vedrørende dr. Imanishi-Kari er en del av «en selvrensende prosess som kontinuerlig finner sted» innen vitenskapen. I denne saken bestod «renselsen» i at den ærlige forskeren dr. Margot O’Toole ble hindret i å arbeide med noe som helst på det vitenskapelige område. Heldigvis var denne «renselsen» i hennes tilfelle ikke permanent. Fire år senere, i 1990, da det var blitt bevist at hun hadde rett, fikk hun en jobb innen forskning ved Genetics Institute. Dette firmaet var grunnlagt av en av de få som hadde støttet henne, nemlig Mark Ptashne ved Harvard universitet.

De fleste vil være enige i at slik uærlighet ikke bør forekomme i vitenskapens høyborger. Likevel var det et vitenskapelig tidsskrift som meldte at slik uærlighet «florerer blant medisinske forskere i De forente stater».

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 13]

«Korrupsjon, bedrag og klanderverdig oppførsel florerer blant medisinske forskere i De forente stater»

[Uthevet tekst på side 13]

Hvert år brukes over 50 milliarder kroner av skattebetalernes penger til å støtte forskningsprosjekter som vitenskapsmenn og deres institutter arbeider med

[Uthevet tekst på side 14]

En underkomité i Kongressen er interessert i å finne ut hvordan folks penger blir brukt

[Uthevet tekst på side 15]

Forfatterne ble forfremmet; den som slo alarm, mistet jobben