Bedrag innen vitenskapen — det største av alle bedrag

Evolusjonistene sier: ’Utviklingen er et faktum; Gud er en myte.’ De har ikke bevis for noen av delene, men fordommer trenger ingen bevis.

PRIVAT EIENDOM. Ingen adgang. Det gjelder deg, Gud! Evolusjonister sier at Gud må holde seg utenfor biologien. ’Alle dyktige vitenskapsmenn tror at det har vært en utvikling,’ sier de. De sier med andre ord: ’Vitenskapsmenn som ikke tror det, er ikke dyktige; de har ikke vår ekspertise.’ Når det gjelder Gud, sier de at han ikke har noen plass innen vitenskapelig tenkning. Dessuten kan det ikke engang bevises at han finnes.

Det at de avfeier Gud på denne lettvinte måten, er det største av alle bedrag.

På side 188 i boken The New Biology, som er skrevet av Robert Augros og George Stanciu, er det samlet en del uttalelser av framstående vitenskapsmenn som skyver Gud til side: «Den gjengse oppfatning er at Darwin én gang for alle befridde biologien for behovet for Gud. Eldredge sier at Darwin ’lærte oss at vi kan forstå livets historie rent naturalistisk, uten å ty til det overnaturlige eller guddommelige’. Julian Huxley sa: ’Darwinismen fjernet hele forestillingen om at Gud har skapt organismer, fra de sfærer hvor det foregår rasjonelle drøftelser.’ Jacob skriver: ’Forestillingen om at en Skaper konstruerte hver art for seg, ble revet ned av Darwin.’ Og Simpson skriver om den første organismens opprinnelse: ’Det er i hvert fall ingen grunn til å ta for gitt at det fant sted et mirakel. Det er heller ikke nødvendig å anta at opprinnelsen til de nye formerings- og mutasjonsprosessene var noe annet enn materialistisk.’»

’Men betyr ikke dette at livet på jorden ikke har noen Konstruktør og Skaper?’ spør du kanskje. ’Det trengs ingen,’ svarer evolusjonistene. ’Det er tilfeldighetene som rår. Blinde tilfeldigheter er konstruktøren. Vi kaller det Naturlig Utvalg.’

Men jo mer vi lærer, jo mer ser vi som vitner om en konstruktør. Den intelligens og visdom vi ser rundt oss, er forbløffende. Er det ikke for mye til at blinde tilfeldigheter, som ikke har noen hjerne og ikke kan tenke, skal kunne stå bak? Tenk over bare noen få av de mange hundre mekanismene i naturen som vitner om kreativ visdom — som menneskelige oppfinnere ofte har etterlignet.

Fuglenes vinger hadde sin aerodynamiske form tusener av år før menneskene begynte å lage flyvinger, og er bedre enn dem. Nautilusen (en skallbærende blekksprutart) og tiarmete blekkspruter bruker flottører for å regulere oppdriften mye mer effektivt enn moderne undervannsbåter, uansett hvor dypt de svømmer. Åttearmete og tiarmete blekkspruter er mestere i å bevege seg etter jetprinsippet. Flaggermusene og delfinene er eksperter når det gjelder sonar. Flere krypdyr og sjøfugler har sine egne, innebygde «avsaltningsanlegg» som gjør at de kan drikke sjøvann. Enkelte mikroskopiske bakterier har en rotasjonsmotor som gjør at de kan bevege seg både framover og bakover.

Termitter sørger for luftkondisjonering i hjemmene sine ved den sinnrike måten de bygger reirene sine på og bruker vann på. Insekter, mikroskopiske planter, fisker og trær bruker sin egen form for «frostvæske». Mygg, malleehøner, talegallahøner og noen slanger kan registrere en temperaturforandring på en brøkdel av en grad ved hjelp av sine innebygde termometre. Vepser lager papir. Både svamper, sopper, bakterier, marker, insekter og fisker frembringer kaldt lys, ofte i farger. Mange trekkfugler har øyensynlig innebygde kompasser, kart og biologiske klokker i hodet. Vannbiller og edderkopper bruker pressluftutstyr og dykkerklokker.a — Se illustrasjonene på side 15.

En langt høyere intelligens enn menneskenes må stå bak alt dette og all denne instinktive visdommen. (Ordspråkene 30: 24, NW) Men noen av de mest forbløffende eksemplene finner vi i den mikroskopiske verden — hvor evolusjonistene håpet å se livets enkle begynnelse, utgangspunktet for utviklingen fram til de tydelig kompliserte livsformene vi ser overalt, deriblant oss selv. Den enkle begynnelsen? Det finnes ingen enkel begynnelse. Tenk over hvor komplisert oppbygd de ørsmå cellene er, som vitner om at det må stå en intelligens bak.

The New Biology sier på side 30: «Gjennomsnittscellen utfører hundrevis av kjemiske reaksjoner hvert sekund og kan formere seg omkring hvert 20. minutt. Dette til tross for at det foregår i en så ørliten målestokk: over 500 bakterier kan få plass på punktumet i slutten av denne setningen. [Biologen François] Jacob undrer seg over det svært lille laboratoriet i den encellete bakterien, som ’utfører omkring 2000 forskjellige reaksjoner med uforlignelig dyktighet på den minste plass som tenkes kan. Disse 2000 reaksjonene divergerer og konvergerer med topphastighet uten at det noen gang blir noen floke av det’.»

The Center of Life—A Natural History of the Cell av L. L. Larison Cudmore sier på sidene 13 og 14: «En enkelt celle kunne fremstille våpen, skaffe seg mat, fordøye den, kvitte seg med avfallsstoffer, forflytte seg, bygge hus og drive seksuell aktivitet både på enkle og mer bisarre måter. Disse skapningene finnes ennå. Protistene — fullverdige og komplette organismer som bare består av en eneste celle med mange egenskaper, men uten vev, organer, hjerte eller hjerne — de har egentlig alt det vi har.»

The Blind Watchmaker av Richard Dawkins sier på side 116 om den mengde informasjon som lagres i en enkelt celle: «DNA-molekylet i et eneste liljefrø eller en eneste sædcelle fra en salamander har så stor lagringskapasitet at de kan lagre hele The Encyclopædia Britannica 60 ganger. Enkelte arter av amøbene, som med urette blir kalt ’primitive’, har så mye informasjon i sitt DNA som 1000 utgaver av The Encyclopædia Britannica.»

Molekylarbiologen Michael Denton skriver i Evolution: A Theory in Crisis på side 250: «Molekylarbiologien har vist at selv de enkleste av alle levende organismer som finnes på jorden i dag, nemlig encellete bakterier, er ytterst kompliserte objekter. Selv om de minste encellete bakteriene er utrolig små og veier mindre enn [en billiondels gram], er hver av dem i virkeligheten en mikrominiatyrisert fabrikk med tusenvis av innviklede, praktfullt konstruerte maskiner som består av til sammen 100 milliarder atomer. Alt dette er langt mer komplisert enn noen maskin som menneskene har bygd, og er helt uten sidestykke i den ikke-levende verden.

Molekylarbiologien har også påvist at cellesystemet i alt vesentlig har den samme grunnkonstruksjon hos alle levende organismer på jorden, helt fra bakterier til pattedyr. I alle organismer har DNA, mRNA og proteiner nøyaktig de samme funksjoner. Betydningen av den genetiske koden er også noe nær identisk i alle celler. Proteinsyntesemaskineriet har praktisk talt samme størrelse, struktur og konstruksjon i alle celler. Når det er snakk om den grunnleggende biokjemiske konstruksjon, kan vi derfor ikke betrakte noen levende organisme som primitiv eller opprinnelig i forhold til andre organismer. Man har heller ikke funnet noe som helst empirisk tegn på at det blant det kolossale mangfold av celler som finnes på jorden, er noen som har utviklet seg fra andre.»

George Greenstein erkjenner at jordens struktur er forbundet med så stor intelligens. I sin bok The Symbiotic Universe snakker han om den gåtefulle og utrolige rekke av sammentreff som ikke kan forklares, sammentreff som var nødvendige for at det skulle kunne bli liv på jorden. De følgende uttalelsene, som er hentet fra sidene 21 til 28, vitner om hvilke kvaler han lider fordi forholdene tyder på at det må stå en intelligent Gud bak som hadde en hensikt:

«Jeg mener at vi står overfor et mysterium — et stort og dyptgående mysterium som er av umåtelig stor betydning: mysteriet om universets beboelighet, om miljøets skikkethet.» Han har til hensikt «å gi en detaljert redegjørelse for det som bare kan se ut til å være en forbausende rekke av formidable og usannsynlige tilfeldigheter som banet veien for livets oppståen.b Det finnes en liste over sammentreff som alle var helt nødvendige for vår eksistens». Men «listen ble lengre og lengre . . . Så mange sammentreff! Jo mer jeg leste, jo mer ble jeg overbevist om at slike ’sammentreff’ neppe kunne ha skjedd tilfeldig». Et knusende faktum å se i øynene for en evolusjonist, slik han etterpå innrømmer:

«Men etter hvert som denne overbevisningen vokste, var det også noe annet som vokste. Selv nå er det vanskelig å beskrive dette ’noe’ med ord. Det var en intens motvilje, og noen ganger gav den seg nesten fysiske utslag. Jeg kunne vri meg av ubehag. Det at kosmos er egnet til å romme liv, kan være et mysterium som krever en løsning, men bare tanken på det forekom meg å være latterlig, absurd. Jeg syntes det var vanskelig å tenke på dette uten å skjære grimaser av ubehag . . . Denne reaksjonen har heller ikke gitt seg i årenes løp: Jeg har måttet kjempe mot den hele tiden mens jeg har skrevet denne boken. Jeg er sikker på at den samme reaksjonen arbeider inni enhver annen vitenskapsmann, og at det er dette som forklarer den utbredte mangel på interesse for tanken for øyeblikket. Og mer enn det: Jeg tror nå at det som ser ut til å være mangel på interesse, i virkeligheten skjuler en intens antagonisme.»

Hva slags antagonisme eller motstand? Motstand mot den tanken at forklaringen kanskje ligger i at det finnes en Skaper som har en hensikt. Som Greenstein uttrykker det: «Når vi undersøker alle vitnesbyrd, oppstår stadig den tanke at en eller annen overnaturlig kraft — eller snarere Kraft — må være inne i bildet. Er det mulig at vi plutselig, uten å ha ment å gjøre det, har snublet over vitenskapelige beviser for at det finnes et høyere Vesen? Var det Gud som grep inn og ved et under laget utkast til kosmos til gagn for oss?» Men Greenstein går bort fra en slik kjettersk tankegang og forsikrer på nytt at han er en rettroende evolusjonist, ved å framsi et av dogmene i denne religionens trosbekjennelse: «Gud er ingen forklaring.»

Astrofysikeren Fred Hoyle snakker på side 9 i sin bok Det intelligente univers om dem som i likhet med Greenstein er redd for at Gud skal komme inn i bildet: «Ortodokse vitenskapsmenn er mer opptatt med å forhindre en tilbakegang til fortidens religiøse eksesser enn å rette blikket mot sannheten, . . . [og dette har] dominert vitenskapelig tenkning det siste århundret.»

I sin bok drøfter han så de samme mystiske trekkene som foruroliger Greenstein. «Slike egenskaper,» sier han, «ser ut til å gå som en rød tråd gjennom hele naturens verden, det er som et sammenhengende lykketreff som ikke lar seg beseire. Så mange er det av disse merkelige sammentreffene som angår livet, at vi trenger en forklaring som kan gjøre rede for dem.» Både Hoyle og Greenstein sier at slumpetreff ikke kan forklare alle disse tilfeldige sammentreffene. Hoyle sier så at ’universets opprinnelse forutsetter intelligens’, en ’intelligens på et høyere plan’, ’en intelligens som var forut for vår, og som ble ansporet til å sette sammen en struktur for liv, som en overlagt skapergjerning’.

Dette skal ikke forstås dit hen at Hoyle tenker på Bibelens Gud, men likevel ser han at det må stå en enorm, overnaturlig intelligens bak universet og jorden og livet på den. Selv om han sier at «’Gud’ er et forbudt ord i vitenskapen», sier han også at vi kanskje kan ’definere gud som en intelligens som er oss selv overlegen’. Han undres på om det «gjennom den måten våre egne bevisstheter er forhåndsprogrammert på», kan finnes «et helt kjede av intelligens med bindeledd som strekker seg nedover . . . til menneskene her på jorda».

«Mye tyder på at det er slik,» sier han. «Rastløsheten inne i oss er et tegn på det. Det er som om vi instinktivt fornemmer at vi har noe uhyre viktig å utføre. Vår hvileløshet skyldes at vi ennå ikke har oppdaget nøyaktig hva dette ’noe’ er.» Et annet sted i boken sier han: «Den religiøse impuls ser ut til å være enestående for mennesket . . . Når religionen avkles de mange fantasifulle kledebon som den tradisjonelt er blitt innhyllet i, er den ikke da som en instruks inne i oss som enkelt sagt kunne lyde slik: Du nedstammer fra noe ’der ute’ i himmelen. Søk det, og du vil finne langt mer enn du venter.»

Menneskene famler og søker. Det de søker etter uten å være klar over det, er den bibelske sannhet som går ut på at vi er skapt i Guds bilde, noe som betyr at vi har et visst mål av visdom, kjærlighet, makt, rettferdighetssans, målbevissthet og andre guddommelige egenskaper som gjør at det er en slik stor kløft mellom mennesker og dyr. Vårt sinn er forhåndsprogrammert med tanke på slike guddommelige egenskaper og på den sanne tilbedelse av Gud. Rastløsheten er der helt til det er den rette balanse mellom disse egenskapene og det blir forbindelse med Gud gjennom bønn og gjennom den sanne tilbedelse av ham. Når disse åndelige behovene som vi ble skapt med, blir dekket, vil rastløsheten vike til fordel for «Guds fred, som overgår all forstand». — Filipperne 4: 7; 1. Mosebok 1: 26—28.

Apostlenes gjerninger 17: 27, 28 råder oss til å foreta denne søken, å «søke Gud, om [vi] kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til». Ja, det er ved ham, ved ham som har skapt universet, deriblant jorden og oss som bor på den, at vi lever og beveger oss og er til. Hvis vi skiller oss av med de utsmykninger og falske læresetninger som hører ortodokse religioner til — religioner som har vendt millioner, deriblant mange forskere, bort fra Gud — og utøver den sanne tilbedelse av Jehova Gud, vil vi få evig liv på en paradisisk jord, slik det var Jehovas hensikt da han skapte jorden. — 1. Mosebok 2: 15; Jesaja 45: 18, EN; Lukas 23: 43, NW; Johannes 17: 3.

En må virkelig være godtroende for å tro at intelligens av en slik størrelse er å finne hos blinde tilfeldigheter som ikke har noen hjerne. En slik tro kan sammenlignes med troen til de hedenske religionsutøverne på profeten Jesajas tid: «Men det er dere som forlater Jehova, som glemmer mitt hellige fjell, som dekker bord for lykkeguden og skjenker blandet vin for skjebneguden.» (Jesaja 65: 11, NW) Evolusjonistene mener at det var millioner av lykketreff som førte til at mennesket ble frembrakt, men de har ikke kommet seg opp fra bakken og til det første trinnet på sin utviklingsstige. Deres ’lykkegud’ er et knekt halmstrå.

Fred Hoyle har en illevarslende forutanelse oppi alt dette: «En annen tanke som nager meg, er overbevisningen om at ’mulighetenes vindu’ kan være tidsmessig uhyre snevert for menneskeheten. Høy teknologi er nødvendig for å få åpnet dette vinduet, men høy teknologi kan i seg selv føre til selvødeleggelse, hvis den ikke oppretter en forbindelse mellom vår art og verden utenfor jorda. Hvis min motstand mot darwinismens teori av og til har virket voldsom her i denne boka, er det fordi jeg føler at et samfunn som retter seg etter en slik teori, høyst sannsynlig slår inn på en selvødeleggende kurs.»

Alice i barneboken Gjennom speilet har vanskelig for å følge med i den merkelige logikken til Den Hvite Dronningen og må bare le av den. «Det nytter ikke å prøve!» sier hun. «Det går ikke an å tro umulige ting!» «Det kommer bare av at du ikke har øvd deg på det!» sier Dronningen. «Da jeg var på din alder, måtte jeg øve meg en halv time hver dag. Vet du, stundom klarte jeg å tro opptil seks umulige ting før frokost!»

Evolusjonistene er som Den Hvite Dronningen. De har fått uendelig mye øvelse i å tro umulige ting.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 12]

All denne kompliserte konstruksjonen og instinktive visdommen må det stå en intelligens bak

[Uthevet tekst på side 13]

En encellet bakterie består av 100 milliarder atomer

[Uthevet tekst på side 14]

’Universets opprinnelse forutsetter intelligens’

[Bilder på side 15]

Jetprinsippet

Avsaltning

Papirfremstilling

Sonar