Tro hjalp meg gjennom to hjerneoperasjoner
«DU HAR en svulst bak venstre øye.» Disse ordene fra dr. Stewart, som er nevrolog, gav meg en følelse av å være midt i en vond drøm. De neste ordene hans forandret drømmen til et mareritt: «Jeg må ta kontakt med familien din, slik at du kan bli innlagt på sykehus umiddelbart.»
Jeg var sjokkert. Det kunne ikke være sant. Jeg følte meg jo frisk! Hvordan kunne en frisk 22 år gammel pike ha hjernesvulst? Sinnet mitt protesterte mot legens ord, som ødela den kurs jeg hadde stukket ut for livet mitt. Jeg er et av Jehovas vitner, og så sent som morgenen før var jeg blitt oppringt og innbudt til å arbeide i tre måneder ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn. Det var akkurat det jeg hadde håpet på og bedt om. Da jeg gikk hjemmefra den morgenen for å gå til øyenlegen, var jeg overlykkelig.
Nå, 29 timer senere, var denne følelsen som blåst bort. Det var ingen tvil om diagnosen. Jeg hadde vært 50 minutter inne i magnettomografen; det var nesten som om jeg var en torpedo som ventet på å bli skutt ut fra avfyringskammeret. Jeg har litt klaustrofobi, og jo lenger jeg var der inne, desto mer panikk fikk jeg. Jeg bad om å bli rolig, jeg nynnet Rikets sanger, og jeg repeterte skriftsteder. Det hjalp. Snart var jeg på vei tilbake til nevrologens kontor med bildene. De avslørte en svulst på størrelse med en stor appelsin. Deretter kom sjokket — jeg måtte innlegges umiddelbart. Så gikk han ut av rommet for å ringe til foreldrene mine.
Det kan ikke diskuteres
«Foreldrene dine er på vei,» sa han da han kom tilbake. «Du fortalte meg ikke at du er et av Jehovas vitner. Det må vi drøfte. Operasjonen vil helt sikkert kreve blodoverføring.»
«Det er ingenting å diskutere,» sa jeg. «Avgjørelsen er allerede tatt. Det kommer ikke på tale å bruke blod.»
«Nåvel, det kan vi snakke om når foreldrene dine kommer.»
«Nei,» sa jeg og ristet på hodet. «Avgjørelsen er definitiv.»
Da foreldrene mine kom, kunne de bekrefte mitt standpunkt til blod. Nevrologen godtok avgjørelsen min og sa at han hadde en kirurg i tankene som sannsynligvis også ville godta den. Det var slik vi kom i kontakt med dr. H. Dale Richardson.
Vi traff ham på hans kontor torsdag kveld den 30. september 1988. Denne mannen, som vi fikk stor respekt for, skulle komme til å spille en viktig rolle i vårt liv de neste månedene. Han hadde allerede snakket med dr. Stewart og kjente til mitt standpunkt til blod.
«Vi kommer til å operere i et svært karrikt område,» sa han. «Svulsten omgir sinus sagittalis [et av de store blodkar i hjernen], men i hvilken grad dette er tilfellet, vet vi ikke før under operasjonen.»
«Selv om det skulle bli kritisk,» sa jeg, «og jeg forstår at det kan bli det, kan jeg ikke gå med på at du gir blod.» Min mor og far bekreftet at de delte mitt standpunkt. Vi så at han fikk tårer i øynene, og senere fikk vi vite at han har to sønner og en datter selv.
«Jeg deler nok ikke troen deres,» sa han, «men jeg vil imøtekomme deres anmodning. Uten å gjøre bruk av blod har vi cirka 70 prosent sjanse for å lykkes. Dere skal vite at vi kanskje ikke får ut hele svulsten første gang. Når svulsten er så stor, er det ikke uvanlig at vi må foreta to eller tre inngrep.»
Forberedelse til operasjonen
Jeg ble innlagt søndag den 2. oktober. Mandag og tirsdag gikk med til preoperative undersøkelser for å kartlegge og dernest redusere blodtilførselen til svulsten. Hele tirsdagen ringte venner til meg, og om kvelden fikk jeg besøk av flere av dem. Alle visste hva som skulle skje dagen etter, men stemningen var likevel munter og preget av glede.
Jeg sovnet med én gang den kvelden, men jeg våknet igjen ved midnatt og var engstelig. Det var ille. Jeg lyttet til flere artikler fra Vakttårnet som var blitt innlest på kassettbånd. Ved halv sekstiden om morgenen kom det inn en sykepleier. Hun ble overrasket over å se at jeg virket så rolig og trygg. Kort tid etterpå kom to nære venner, og like bak dem kom pappa. «Ikke begynn å bli sentimental,» bad jeg da de kysset meg til avskjed.
I etasjen under gjorde de meg i stand til operasjonen; de stakk kanyler i armen og barberte meg på hodet. Mens jeg lå der, bad jeg til Jehova: «Takk for at du hjelper meg med å vise at Satan ikke alltid seirer. Jeg vet at jeg vil komme til å våkne igjen, enten det blir i dag eller i din nye verden. Vær så snill å la det bli snart.» Da de trillet meg inn i operasjonsstuen, så jeg at dr. Richardson gransket røntgenbildene mine.
«God morgen, Bethel,» sa han. «Hvordan har du sovet?»
«Godt,» svarte jeg, «men jeg er mer bekymret for hvordan du har sovet.»
Så plasserte dr. Ronald Pace, anestesilegen, en maske over ansiktet mitt og bad meg trekke pusten dypt og telle til ti. Ventetiden min var over.
Oppvåkningen etter operasjonen
Det neste jeg husker, er at jeg frøs. Jeg var omtåket og strevde med å komme til full bevissthet. Klokken var ti minutter over ti onsdag kveld, og det hadde gått 15 timer siden operasjonen startet. Pappa var til stede på intensivavdelingen, og han beroliget meg. Jeg var spent på om mine mentale evner var i orden. «Prøv meg, pappa,» sa jeg og begynte å ramse opp: «To pluss to er lik fire, fire pluss fire er lik åtte, . . .» Da jeg kom til 512, utbrøt han: «Vent! Jeg klarer ikke å holde følge med deg!» Mamma gav meg en varm omfavnelse, og min bror, Jonathan, gav meg resultatene fra de siste omkampene i baseball.
Dr. Richardson fortalte at han fikk ut 80 prosent av svulsten. Han så trett ut — ikke det spor rart etter 13 og en halv time, da det var blitt stilt de største krav til hans dyktighet. Jeg fikk senere vite at han hadde sagt til far: «Vi mistet henne nesten. Da vi nådde inn til sinus sagittalis, begynte hun å blø kraftig. Vi var heldige som fikk stoppet den blødningen.» Under alle omstendigheter ville han måtte operere igjen, kanskje mer enn én gang. «Noen pasienter med meningeom [den svulsttypen jeg hadde] må opereres hvert tredje eller fjerde år,» sa han. «Det kan tenkes at vi aldri får ut hele svulsten.»
Disse nyhetene rystet meg. Jeg så mine planer om et liv i den kristne heltidstjenesten bli knust. Jeg gråt, og jeg merket at jeg var på grensen til å få panikk. Da la pappa armene omkring mamma og meg og bad en bønn. Det var som om jeg ble innhyllet i en kappe av fullstendig ro. «Guds fred, som overgår alle forstand», kom isteden. (Filipperne 4: 7) Jeg hadde lest om andre som hadde følt denne freden fra Gud komme over dem, og jeg hadde undret på hvordan det måtte oppleves. Nå visste jeg det. Jeg ønsker ikke å oppleve en slik kveld igjen, men det jeg lærte av den opplevelsen, vil jeg alltid ta vare på.
Mens jeg lå på sykehuset, snakket jeg med mange om min tro på Guds rike og mitt håp om å oppnå evig liv på en paradisisk jord. Jeg leverte 20 eksemplarer av brosjyren Jehovas vitner og spørsmålet om blod og fem eksemplarer av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Før jeg ble utskrevet, hadde jeg mottatt over 330 kort og mange telefoner, i tillegg til blomster og fargerike ballonger. Dette var en stor oppmuntring for meg, og det fikk meg til å sette enda større pris på vårt verdensomfattende brorskap.
Den 16. oktober 1988 ble jeg utskrevet. Det var en vakker dag, og den virket enda vakrere nå som jeg igjen kunne være ute i solskinn og frisk luft. Himmelen virket enda blåere og gresset enda grønnere. Det fikk meg til å tenke på hvor fint det vil bli når hele jorden blir et paradis: ingen kriger, ingen hungersnød, ingen forurensning — og ingen hjernesvulster! En renset jord, endelig!
Begravelse forberedt
I desember var jeg hos dr. Richardson igjen. Det viste seg at svulsten fortsatte å vokse. Operasjon var eneste utvei, og jo raskere, desto bedre. Jeg betraktet denne andre operasjonen nesten som en fysisk vegg, en gigantisk hindring på den livsvei jeg hadde valgt. Jeg tenkte mye på det som står i Salme 119: 165: «De som elsker din [Guds] lov, har fred og lykke, ingen ting får dem til å snuble.» Dette gjorde meg rolig, og gradvis gikk den forestående operasjonen over fra å være en vegg til å bli en overkommelig hindring. Men for alle tilfelles skyld skrev jeg til en nær venn ved Vakttårnets hovedkontor og bad ham om å ta seg av begravelsen hvis det skulle bli nødvendig. (Senere ble jeg klar over at far hadde rettet den samme henvendelse til ham.)
Den 31. januar 1989 ble jeg igjen innlagt på sykehuset. På sett og vis var det lettere denne gangen, selv om det virket mer avgjørende. Ville de få ut resten av svulsten, eller ville det bli enda flere operasjoner senere? Legene var optimistiske.
Mens jeg ble innskrevet, kom dr. Pace, den anestesilegen jeg hadde forrige gang, for å snakke med meg. Han ble hos meg en hel time, mens alle papirene ble utfylt, og deretter bar han kofferten min opp på rommet. Dr. Richardson forsikret: «Jeg vil behandle deg som et medlem av min egen familie, akkurat slik som jeg selv ville ønske å bli behandlet.» Her var det ingen kald, forretningsmessig atmosfære. Mine følelser var preget av en varm tillit da jeg overlot meg selv i deres hjelpende hender.
Igjen var det mange som ringte og sendte kort for å trøste meg, og de samme kjære vennene som hadde vært så nære og hjelpsomme under den første ildprøven, var der igjen for å oppmuntre meg. Vi tilbrakte kvelden sammen og snakket og lo og hygget oss med et brettspill.
Jeg er på rett vei igjen
Neste morgen kom sykepleieren tidlig inn for å gi meg en sprøyte. Den må ha vært kraftig, for det virket som om det bare gikk et øyeblikk før jeg igjen var i oppvåkningsrommet. Operasjonen varte ikke så lenge denne gangen — ti timer — og den hilsen jeg og min familie fikk da jeg våknet opp, var som det mest oppkvikkende styrkemiddel. En smilende dr. Richardson fortalte at han hadde lykkes i å fjerne hele svulsten, og at jeg kunne regne med å bli helt frisk. Senere, en gang han skiftet på bandasjen, fikk han meg til å le ved å si: «Bethel, vi kan ikke fortsette å treffes på denne måten.» For en takknemlighet vi følte overfor Jehova og de dyktige legene!
Jeg leverte flere bøker og brosjyrer om Guds rike til mange av dem jeg snakket med. En av bøkene, Du kan få leve evig på en paradisisk jord, forærte jeg til dr. Richardson. På forsatsbladet skrev jeg:
«Det er meget sjelden en har anledning til å takke noen for å ha reddet ens liv. Selv om du uten tvil ofte er gjenstand for en slik takknemlighet, vil jeg at du skal vite hvor mye det du har gjort for oss, har betydd for min familie og for meg. Selv om jeg vet at du har begrenset tid til å lese, håper jeg at denne boken kan være en hjelp til å forstå hvorfor jeg tror det jeg tror, og at den kan komme til nytte hvis du får andre Jehovas vitner som pasienter senere. Den varmeste takk og de kjærligste hilsener, Bethel Leibensperger.»
Jeg ble utskrevet åtte dager etter den andre operasjonen og var i Rikets sal den samme kvelden. To måneder senere kunne jeg igjen kjøre bil. Jeg har gjenopptatt heltidstjenesten som et av Jehovas vitner. Jeg kunne til og med være til stede ved et av Jehovas vitners historiske stevner i Polen i august 1989.
Jeg er på rett vei igjen.
[Ramme på side 22]
En mors betraktninger
Den kvelden var Bethel og hennes far til stede på et bibelstudium. Jeg følte meg opprevet; jeg mestret ikke situasjonen. Jeg brøt sammen og gikk til sengs. Neste morgen var det bare verre. Jeg maktet ikke å ta meg sammen og begynte å gråte. Mannen min sa da bestemt: «Av hensyn til Bethel må vi prøve å være sterke og glade.» Så la han armene omkring meg og bad en bønn der han la framtiden helt og holdent i Jehovas hender og bad om styrke til å komme igjennom de neste dagene. Bønnen virket som en vitamininnsprøytning; den forvandlet meg fra å føle meg som en filledukke til å bli en mor som var i stand til å gi trøst. — Judith Leibensperger.
[Ramme på side 23]
En fars betraktninger
Min datter, Bethel, var en Guds gave som vi fikk forholdsvis sent i livet. Vi hadde et lykkelig familieforhold. Helt fra Bethel var liten, gjorde vi alt sammen. Vi krøp på marken og betraktet markblomstene for å studere Jehova Guds kunstneriske evner. Vi laget snømenn. Vi snakket om dype ting, og vi tøyset. Vi knelte i bønn ved sengetid, med Bethel i pyjamasen sin, mellom hennes mor og meg. Vi besøkte de eldre og de trengende sammen. Vi hilste på venner blant Jehovas vitner som bor i fjerne land. I hjemmet vårt hadde vi besøk av misjonærer og andre trofaste menn og kvinner som tjener Gud ved å gå i Jesu Kristi fotspor. Vi snakket om vår felles tro og våre drømmer om paradiset. Hun vokste opp og ble glad i mennesker og hadde behov for at de var glad i henne. Vårt familieliv var idyllisk — til nå. Vi fikk erfare at ’tid og uforutsett hendelse møter alle’, som Forkynneren sier. I løpet av én dag kastet dette enorme medisinske problem sin mørke skygge over oss. Uten varsel reiste dødens spøkelse — menneskets verste fiende — seg over oss. — Charles Leibensperger.
[Bilde på side 24]
Bethel og foreldrene hennes like før den andre operasjonen