Min kamp for livet
FOR 20 år siden levde min kone, Ingrid, og jeg et rikt og travelt liv i Lima i Peru sammen med de to små guttene våre. Selv om mitt verdslige arbeid medførte at jeg måtte reise til andre land i Sør-Amerika, satte vi likevel av tid hver eneste uke til å overvære Jehovas vitners menighetsmøter og til å forkynne Bibelens sannhet for andre i den offentlige tjeneste.
Så, i 1973, mens jeg fremdeles var i slutten av 20-årene, begynte jeg å plages med hodepine og depresjonsanfall. Både hodepinen og depresjonen ble verre og forekom hyppigere i løpet av de neste to årene. Det krevde konstante anstrengelser å fortsette med mine daglige gjøremål.
Jeg husker så godt en forretningsreise til Quito i Ecuador, høyt oppe i Andesfjellene. Da jeg gikk ut av flyet og ned på rullebanen, ble hodet mitt gjennomboret av en smerte så uutholdelig at det eneste jeg tenkte på, var å ta det neste flyet tilbake til Lima.
Jeg gikk straks til legen. Han hadde behandlet meg for anspenthet, for han trodde at det var det som var årsaken til hodepinen. Men da han undersøkte den bakre delen av øynene mine, la han merke til noen sprengte blodkar. Jeg ble derfor innlagt på sykehus.
Undersøkelsene viste at jeg hadde hjernesvulst. Men noe som var enda mer knusende, var beskjeden om at svulsten var så stor og tilsynelatende så sammenfiltret med hjernen at det ikke var mulig å fjerne den. Legen sa at jeg ville bli blind før det hadde gått en måned. Deretter ville jeg bli lam og dø i løpet av cirka tre måneder.
Denne nyheten var et utrolig sjokk for Ingrid, som var den første som fikk høre prognosen. Hun kontaktet straks min søster, Heidi, i Los Angeles i California og bad henne om å finne en kirurg som ville gå med på å operere meg uten å gjøre bruk av blodoverføring — en absolutt betingelse for oss fordi vi er fast bestemt på å adlyde Bibelens påbud om å holde seg borte fra blod. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.
Bare tre hektiske dager senere var vi på vei til Los Angeles. Da vi fløy over Karibia, sa Ingrid til meg: «Se, så vakre øyene er, med de hvite sandstrendene!» Jeg kikket ut, men kunne ikke se noen ting. Jeg holdt allerede på å miste synet!
Det første slaget
Da vi landet i Los Angeles, ble jeg straks innlagt på det medisinske fakultetet ved UCLA (University of California i Los Angeles). Den 6. oktober 1975 opererte dr. Walter Stern meg. Da jeg våknet, så jeg det strålende ansiktet til Ingrid, men var likevel ikke forberedt på den gode nyheten jeg fikk — de hadde fjernet hele svulsten! Den var litt større enn en tennisball og hadde ligget på hjernens høyre pannelapp. Men den var omsluttet av en hinne og kunne fjernes hel.
Rask behandling reddet tilsynelatende livet mitt. «Bare noen få dager til, og du ville ikke lenger ha vært iblant oss,» sa legen. Men jeg var i live, og mine mentale evner var intakt! Vi var overbegeistret!
Rekonvalesensen medførte imidlertid sine bekymringer. Først utgjorde blodpropper som dannet seg i det ene benet, et dilemma. For selv om jeg trengte koagulasjonshindrende midler for å løse opp blodproppene før de rev seg løs og nådde et livsviktig organ, trengte jeg også koagulanter for å holde blødningen i hjernen på et minimum. Det var virkelig en lettelse da det lyktes legene å få til en balanse mellom disse to medikamentene, som motvirket hverandre.
Den traumatiske opplevelsen det var å gjennomgå en 12 timer lang operasjon i den høyre pannelappen — som er nær forbundet med følelser — var tilsynelatende årsak til en periode med eufori, en sterk oppstemthet som ikke kunne kontrolleres med medisin. I seks måneder etter at jeg kom tilbake til Lima, var jeg ute av stand til å vurdere min egen situasjon fornuftig; det var som om jeg hele tiden var svært oppstemt. Det gikk over i løpet av noen måneder, og så fikk jeg en fryktelig depresjon; den var så alvorlig at jeg nesten hele tiden tenkte på selvmord. Etter et år var jeg heldigvis meg selv igjen og kunne gjenoppta alle mine gjøremål.
Jeg ble utnevnt til eldste i den kristne menighet, og utfordringen lå nå i å ha likevekt mellom mine forpliktelser i menigheten, overfor familien og når det gjaldt mine forretningsanliggender. Når jeg ikke var på forretningsreise, ordnet jeg det slik at jeg kunne bruke mye tid sammen med guttene. Vår yndlingsbeskjeftigelse i fritiden var å kjøre motorsykkel på de sandete klippene i utkanten av Lima. De neste ni årene fløy tiden så fort at vi nesten ikke merket det. Jeg begynte å ta min gjenvunne helse for gitt.
Så, i mai 1985, begynte Ingrid å legge merke til at jeg var nokså blek, og at jeg var uvanlig slapp. Vi nærte ingen mistanker om en ny hjernesvulst før en natt da jeg ville snu meg i sengen og var ute av stand til å gjøre det. Venstre side av kroppen var lammet. Denne gangen undersøkte legene meg ved hjelp av et avansert røntgenapparat, en computertomograf, og resultatet av denne undersøkelsen førte oss igjen til Los Angeles.
Kampen begynner igjen
Den 24. juni 1985 opererte dr. Stern og hans team meg enda en gang. Det hadde dannet seg en svulst igjen; denne gang strakte den seg bakover mot isselappen — det området som styrer lemmenes bevegelser. Som følge av dette var venstre arm og ben lammet. Operasjonen tok åtte timer, og da den var over, lå 25 prosent av svulsten fremdeles igjen dypt inne i hjernen.
Armen og benet forble delvis lammet etter operasjonen. Jeg fikk koboltstråler noen uker i et forsøk på å hindre svulsten i å vokse. Men så, to måneder etter operasjonen, begynte jeg å få krampeanfall. Selv om disse delvis ble regulert med medisin, ble de med tiden hyppigere og vanskeligere å holde under kontroll. Den tiden jeg kunne være ute blant andre mennesker, ble redusert til et minimum. Jeg klarte å ta meg av noe verdslig arbeid hjemme, men faren for at jeg skulle få et krampeanfall, var alltid til stede. Det at jeg ble dominert av noe snikende inni meg, var en kilde til stadig frustrasjon.
Siden jeg ikke visste når anfallene kom, våget jeg ikke lenger å lede møter i Rikets sal. Men med Jehovas hjelp var jeg i stand til å dele min bibelkunnskap med andre ved å studere med interesserte i deres hjem. Det å gjøre dette regelmessig holdt sinnet mitt rettet mot vår Kilde til styrke, Jehova Gud, og det virket som om det minsket bekymringene over min ustabile fysiske tilstand.
Til slutt, i mai 1988, fikk jeg et voldsomt krampeanfall som bevirket at jeg ble lammet i hele venstre side. Likevel viste computertomografens bilder hver gang at alt var normalt, at svulsten ikke hadde vokst. Konklusjonen ble at krampetrekningene på en eller annen måte var en del av helbredelsesprosessen. Vi bestemte oss imidlertid for å reise tilbake til Los Angeles, slik at jeg kunne gjennomgå mer omfattende undersøkelser.
Dr. Stern, som hadde utført de to første operasjonene uten bruk av blod, hadde nå gått av med pensjon. Men han var så vennlig å henvise oss til dr. Donald Becker, som var leder for den nevrokirurgiske avdeling ved UCLA. Dr. Becker var villig til både å operere hvis det viste seg å være nødvendig, og å respektere vårt bibelske standpunkt med hensyn til blod ved ikke å gi meg blodoverføring.
Nå begynte de samme undersøkelsene som jeg hadde gjennomgått tidligere. Foruten computertomografi og angiografi (røntgenundersøkelse av blod- og lymfekar ved innsprøyting av kontrastmiddel) ble det nå også tatt i bruk en teknikk som var ny og ukjent for meg. Den ble kalt MRI (magnetic resonance imaging) og går ut på å framstille bilder ved hjelp av magnetiske radiobølger. Det ble konstatert at jeg hadde svulster — ja, hele tre stykker!
Dagen før operasjonen skulle finne sted, ble det oppdaget noe foruroligende — blodet mitt ville ikke koagulere! Den medisinen jeg hadde tatt for å holde krampeanfallene under kontroll, holdt på å ødelegge blodplatene. I to og en halv uke framover ble dette medikamentet derfor gradvis erstattet med et annet medikament som ikke hadde denne uheldige bivirkningen. Det var plagsomt å gå over til et annet medikament, for i løpet av denne perioden fikk jeg en rekke voldsomme krampeanfall.
Den tredje operasjonen
Endelig kom dagen da jeg skulle opereres, den 1. august 1988. Klokken seks om morgenen tok Ingrid og jeg beveget farvel med hverandre. Få minutter senere befant jeg meg i operasjonssalen. Tolv lange timer senere kom dr. Becker ut for å fortelle Ingrid at de hadde fjernet alle svulstene — også den delen som var igjen etter den andre operasjonen tre år tidligere — og at jeg ikke hadde mistet stort mer enn en kopp med blod!
«Men det var fremdeles noe som bekymret meg,» forteller Ingrid. «Hvordan ville Hans’ mentale tilstand være når han våknet? Ville han kjenne meg igjen som sin kone?» Tidlig neste morgen lot legene Ingrid få komme inn til meg. Da jeg åpnet øynene, sa jeg «Schatzi», et kjælenavn jeg pleier å bruke på Ingrid. Og som hun sa: «Det var begynnelsen til en ny dag!»
Kampen fortsetter
Likevel virket det som om min rekonvalesens aldri tok slutt. To år senere ble det funnet nye svulster, som hindret meg i å gjenvinne helsen. Den 26. november 1990 gjennomgikk jeg derfor min fjerde hjerneoperasjon. Det ble fjernet to svulster til. Jeg var tilbake i rullestolen igjen, og enda en gang var dagene mine fullt besatt med smertefulle benøvelser for å stimulere hjernen til å huske hvordan den skulle få meg til å gå igjen.
Det dannet seg imidlertid snart nye svulster, og denne gang var de ifølge prognosen ondartede. Den siste operasjonen jeg har gjennomgått, fant sted den 16. juli 1991, men det var atskillige svulster som ikke kunne fjernes. Jeg fikk en spesiell strålebehandling i et forsøk på å få dem til å skrumpe inn og gå i oppløsning. Vi håper at dette vil lykkes, men treningsprogrammet mitt er blitt enda vanskeligere.
Å vurdere framtidsutsiktene ut fra det jeg er rent fysisk, kan bare føre til frustrasjon. Den eneste forstandige kurs er å fokusere på åndelige verdier. Følgende ord i Bibelen er som skrevet til meg personlig: «For kroppslig øving er nyttig til litt; men gudhengivenheten er nyttig til alt, ettersom den har i seg løfte for livet nå og for det som skal komme.» — 1. Timoteus 4: 8.
Det livet som skal komme, er evig liv i Guds nye verden. Kjensgjerningene viser at det er nær forestående, ja, snart kommer jeg til å løpe og springe som en hjort. (Jesaja 35: 6) Og hvis jeg dør før den nye verden kommer, så er de som er trofaste mot Jehova, blitt lovt en oppstandelse. Vi kan ikke oppnå evig liv ved noe som helst vi gjør i egen kraft, men bare ved trofast å tjene vår Gud, Jehova. — Fortalt av Hans Augustin.
[Bilde på side 23]
Min kone, Ingrid, og jeg