Når kreft blir holdt hemmelig
EN DAG i mai 1987 fant jeg fram det nyeste nummeret av Våkn opp! og begynte å lese spalten «Fra våre lesere». Jeg festet meg straks ved et innlegg fra Japan hvor det stod:
«Vi vil gjerne få takke for artiklene om kreft. [8. og 22. oktober 1986] I fjor fikk vi plutselig vite at datteren vår, som ikke hadde vært syk en eneste dag på 16 år, hadde tuberkulose, og hun lå på sykehus i seks måneder. Ettersom de ikke fant noen tuberkelbasiller, ble hun sendt hjem fra sykehuset.»
’Så rart!’ tenkte jeg. ’Her er en jente som har opplevd akkurat det samme som jeg.’ Jeg leste videre:
«Men måneden etter fikk vi vite at hun hadde kreft i skjoldbruskkjertelen, og at kreften hadde spredt seg til lungene. Hun ble straks operert, og skjoldbruskkjertelen og de omliggende lymfekjertlene og deler av lungene ble fjernet. Nå får hun koboltbehandlinger.»
Jeg hadde fått den samme behandlingen. Jeg ble mistenksom. ’Kan det være at det er meg det står om her? Men jeg har vel ikke kreft?’ Hjertet slo raskere da jeg skyndte meg å lese resten av innlegget:
«Operasjonen var vellykket, og hun lever et normalt liv. Men vi som foreldre var hele tiden engstelige og usikre på hvordan vi kunne hjelpe vår datter. Artiklene deres beroliget oss og gav oss fred i sinnet igjen. De lærte oss også hvordan vi kan oppmuntre vår datter i framtiden. — H. K., Japan.»
’Men det er jo pappas initialer! Er det meg det står om her?’ Jeg skyndte meg inn til moren min. «Du skjønte at det var om deg, ikke sant?» sa hun og smilte. Hun prøvde å lese noe i ansiktet mitt. Det var slik jeg fikk vite at jeg hadde kreft.
Hvorfor jeg ikke fikk vite det før
I Japan er det ikke vanlig å fortelle en pasient at han har fått diagnosen kreft. De legene som behandlet meg, ville at foreldrene mine skulle samarbeide med dem om å følge denne skikken. Mor hadde egentlig hatt lyst til å fortelle meg det, men far var ikke enig. Han var redd for at jeg kunne bli fortvilt, og kvidde seg for å fortelle det. Så de vaklet mellom å fortelle meg om sykdommen og ikke å gjøre det.
Så kom det en artikkelserie om kreft i Våkn opp! for 8. og 22. oktober 1986. Etter at foreldrene mine hadde lest den, bestemte de seg for å fortelle meg at jeg hadde kreft, på et passende tidspunkt. Men først skrev far et brev til Selskapet Vakttårnet i Japan for å si hvor takknemlig han var for artiklene. Da brevet ble offentliggjort i Våkn opp!, følte foreldrene mine at Jehova, Bibelens Gud, stod bak denne utviklingen. Det var en snill måte å la meg få vite om kreften på, siden overraskelsen over å se fars brev i øyeblikket overskygget alle andre følelser.
Jeg ble ikke redd, for jeg tror oppriktig på det Bibelen sier om de dødes tilstand. Den sier at de «vet slett ingen ting». (Forkynneren 9: 5) Jeg stoler også på Bibelens løfte om at «alle de som er i gravene», skal komme tilbake i en oppstandelse. — Johannes 5: 28, 29.
Men det som gjorde meg nedtrykt, var tanken på hvor ensomme foreldrene mine ville bli hvis jeg døde, mens de ventet på oppstandelsen. Jeg er nemlig enebarn. ’Jehova vil helt sikkert holde foreldrene mine oppe i de årene de er ensomme,’ tenkte jeg og slo fra meg denne deprimerende tanken.
På sykehuset
I april 1985, bare to år før jeg leste Våkn opp! som inneholdt fars brev, hadde jeg begynt på videregående skole. Jeg var bare 15 år. Etter at jeg hadde vært til legeundersøkelse, fikk jeg en melding i mai hvor det stod: «Bronkiektasi — trenger grundig undersøkelse.»
Selv om jeg følte at det ikke var noe i veien med meg, ble jeg litt urolig over det vanskelige ordet. Jeg hadde aldri hatt noen alvorlig sykdom, og alle mente jeg var en sunn og frisk jente. Men jeg drog til sykehuset for å få en grundig undersøkelse. Jeg fikk diagnosen tuberkulose og ble straks lagt inn.
Livet på tuberkuloseavdelingen var alt annet enn hyggelig. I seks måneder fikk ingen som ikke arbeidet på sykehuset, lov til å besøke meg, bortsett fra foreldrene mine. Brev fra kristne venner og kassettopptak av kristne møter styrket meg og hjalp meg til å bekjempe nedstemtheten. Det at jeg leste Selskapet Vakttårnets litteratur, hindret meg også i å bli selvopptatt. Men mest av alt var det mitt personlige forhold til Gud som hjalp meg til å se positivt på tilværelsen.
Min beslutning om å tjene Gud
Foreldrene mine begynte å studere Bibelen da jeg var fire måneder gammel, og de oppdrog meg til å godta Bibelens lære som sann. Da jeg ble eldre, begynte jeg, takket være den undervisningen og oppdragelsen de gav meg, å sette pris på mitt forhold til Jehova, og på eget initiativ bestrebet jeg meg på å få tro på ham. Jeg innviet meg til Jehova og symboliserte min innvielse ved å bli døpt i vann den 4. desember 1982, da jeg var 13 år.
Etter nesten seks måneder på sykehuset ble jeg så utskrevet i oktober 1985. For første gang i mitt liv merket jeg hvor herlig luften er når en kan bevege seg fritt omkring. For å vise min takknemlighet bestemte jeg meg for å være midlertidig heltidstjener, hjelpepioner. Så både i november og desember brukte jeg 60 timer i den kristne tjeneste. Men i desember fikk jeg vite at jeg måtte innlegges igjen, for skjoldbruskkjertelen skulle opereres. Bare tanken på å måtte være inne fikk meg til å gråte.
Spørsmålet om blod
Guds Ord sier at de kristne skal ’holde seg borte fra blod’, og som en innviet tjener for Jehova ville jeg gjøre alt for å behage ham. (Apostlenes gjerninger 15: 29) Siden jeg skulle opereres, snakket jeg med legen og forklarte hvorfor jeg ikke kunne gå med på blodoverføring. Han respekterte mitt standpunkt og sa at jeg ikke skulle bekymre meg for det.
Men dagen før operasjonen ble jeg tatt med inn på et rom på sykehuset hvor over et dusin leger ventet på meg. Disse kirurgene, som jeg aldri hadde truffet før, skulle være til stede ved operasjonen. Hjertet slo fortere da jeg ble stilt ansikt til ansikt med så mange leger.
«Vi vil gjerne snakke med deg om operasjonen i morgen,» begynte den ansvarlige legen. «Vi skal åpne både lungene og skjoldbruskkjertelen. Når det gjelder det du sa om blodoverføring — er du sikker på at du vil vi skal gjøre akkurat som du sa, selv om det oppstår en uforutsett krisesituasjon?»
«Ja, jeg er helt sikker,» svarte jeg mens legene lyttet oppmerksomt. «Vær så snill, gjør som jeg har bedt om.»
Så begynte noen å stille spørsmål, for eksempel: «Hvorfor vil du ikke ha blodoverføring?» «Er det egentlig det du mener?» Alle hørte respektfullt på meg når jeg svarte på spørsmålene. Etter hvert forsvant anspentheten, og jeg forklarte hvordan det hadde gått til at jeg hadde fått Guds syn på blodet. Jeg fikk også klargjort at det var min egen takknemlighet for Guds lov, ikke noe press fra foreldrene mine, som fikk meg til å be om at operasjonen måtte foregå uten blodoverføring. Legene var vennlige og respekterte mitt syn. De sa at jeg ikke skulle bekymre meg, for de skulle forberede seg godt til operasjonen.
Operasjonen og koboltbehandlingen
Legene måtte åpne halsen min og fjerne skjoldbruskkjertelen, lymfekjertlene og en del av lungene. De oppdaget at det de først hadde diagnostisert som tuberkulose, egentlig var en kreftsvulst som hadde spredt seg fra skjoldbruskkjertelen. Men jeg fikk ikke vite at operasjonen gjorde det klart at jeg hadde kreft.
Siden legene hadde kommet borti stemmebåndene under operasjonen, sa de til foreldrene mine at jeg kanskje måtte gjennomgå en ny operasjon for å kunne snakke. Så både legene og foreldrene mine ble overlykkelige da jeg kom til bevissthet igjen og spurte: «Dere brukte ikke blod, vel?»
Takket være legenes oppriktige anstrengelser var operasjonen vellykket, og jeg hadde fortsatt en ren kristen samvittighet. Men legene sa til foreldrene mine: ’Kanskje hun bare kan leve i fire år. Kanskje hun til og med dør i år. Hun kommer til slutt til å få problemer med å puste, og hun kommer til å få en tung dødskamp. Fra nå av kommer hun til å gå ned i vekt, uansett hvor mye hun spiser. Vi ber dere være forberedt på slike konsekvenser.’ Jeg visste jo ikke noe om denne dystre prognosen. Men foreldrene mine var sjokkert, og de var svært nedstemt.
Etter operasjonen i januar 1986 ble jeg innlagt på sykehuset for å få koboltbehandling, og behandlingen ble gjentatt i november samme år. Når legen kom inn i behandlingsrommet, var han beskyttet med et spesielt forkle og spesielle hansker. Han tok ut to kapsler fra en liten, rund beholder og gav meg dem for at jeg skulle svelge dem. Jeg svelget radioaktivt stoff, som skulle virke innvendig. Jeg avgav stråling, så jeg måtte holde meg inne på enerom en uke om gangen. Jeg hadde ikke noen kontakt med noen utenfra, bortsett fra sykepleierne som kom for å gi meg mat.
Jeg må si at jeg var overrasket over alle de omhyggelige forberedelsene og ble slått av alvoret i behandlingen. Men som skikken er i Japan, var det en godt bevart hemmelighet at jeg hadde kreft, så jeg fikk ikke vite det.
Ettersom rommet lå halvveis under bakken og det var bygd en barriere som skulle hindre strålene i å slippe ut, var det ikke mye jeg kunne se gjennom vinduene. Så oppmuntrende det var når kristne venner kom og vinket til meg! Jeg følte deres kjærlighet, som holdt meg oppe mens jeg var i isolat.
Jeg når mitt mål i livet
Mens jeg holdt på med koboltbehandlingen, spurte en sykepleier meg hva det var som gjorde at jeg kunne være i så godt humør. Jeg fortalte henne at Bibelen hadde gitt meg sinnsro. (Salme 41: 4) Denne samtalen vakte hennes interesse, og hun begynte å studere Bibelen.
Jeg har alltid vært glad for å snakke med andre om min Gud. Så helt siden jeg var liten, har jeg hatt som mål å bli en heltidstjener blant Jehovas vitner. For å nå dette målet måtte jeg sørge for at det var likevekt mellom skolearbeidet og tjenesten og kampen mot kreften. Jeg ble veldig glad da jeg ble utnevnt til alminnelig pioner og kunne begynne i heltidstjenesten så snart jeg var ferdig med skolen i mars 1988.
Jeg er likevel ikke helt helbredet. Selv om jeg ikke føler meg spesielt svak nå, må jeg innlegges på sykehuset en gang iblant til kontroll. Men når jeg er på sykehuset, kan jeg snakke med leger, sykepleiere og andre pasienter om det håp Gud gir om evig liv i en ny verden. — Åpenbaringen 21: 3, 4.
En gang sa en som arbeider på sykehuset, til foreldrene mine: «Hun som har så hardt rammede lunger, skulle egentlig gispe og pese og ha smerter når hun pustet, og bare sitte der uten å gjøre noe som helst. Men Rie er på farten. Jeg kan ikke fatte det. Er det religionen deres som gjør at hun er så aktiv og i så godt humør?»
Ja, jeg har en hemmelighet som holder meg oppe, så jeg ikke mister motet. Det er mitt forhold til Jehova Gud. Han gir meg styrke, så jeg ikke gir etter for sykdommen. (Filipperne 4: 13) Det er grunnen til at jeg fortsatt har sinnsro og ikke mister håpet, selv om jeg har kreft. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg fikk leve og komme rett inn i Jehovas nye verden, hvor «ingen borger skal si: ’Jeg er syk’». (Jesaja 33: 24) Men uansett hva som skjer, selv om jeg skulle dø, har jeg tillit til at Jehova ikke vil glemme meg hvis jeg fortsetter å gjøre hans vilje. — Fortalt av Rie Kinoshita.
[Bilde på side 23]
Jeg har vært heltidstjener siden mars 1988