De unge spør . . .

Gravide tenåringer — hva skal de gjøre?

Svangerskap og aborter blant tenåringer er problemer som gjør seg gjeldende over hele verden. De fleste av våre lesere er kristne ungdommer som klokelig avholder seg fra førekteskapelige seksuelle forbindelser, men Våkn opp! blir også lest av millioner av andre mennesker fra forskjellige miljøer. Hensikten med denne artikkelen er derfor å hjelpe unge piker som befinner seg i den fortvilte situasjonen at de venter barn uten å være gift. Artikkelen belyser samtidig de tragiske følgene av førekteskapelige seksuelle forbindelser.

«JEG var 15 år og gravid,» forteller Ann. «Jeg visste ikke min arme råd. Skulle jeg få fremkalt abort? Skulle jeg adoptere bort barnet, eller hva?» Ann var bare én av over en million tenåringspiker i De forente stater som ble gravid det året.

I noen ganske få tragiske tilfelle skyldes graviditeten voldtekt, men de fleste tenåringer som blir gravide, har frivillig innlatt seg på seksuelle forbindelser uten å være gift.a En ugift pike som blir gravid, står i alle fall overfor en vanskelig avgjørelse. Skal hun gifte seg? Skal hun adoptere bort barnet? Er abort løsningen på problemet? Riktignok har de vært to om å lage barnet, og hvis det gikk rettferdig for seg, burde barnefaren bære sin del av ansvaret. (Se rammen.) Men som oftest blir den unge piken stående alene om å treffe de tunge beslutningene (kanskje med hjelp av foreldrene sine). Og de avgjørelsene hun treffer, vil få varig betydning for hennes og barnets fysiske, følelsesmessige og åndelige tilstand.

’Bør vi gifte oss?’

Mange er av den oppfatning at det å gifte seg med barnefaren vil være den perfekte løsningen på problemet. Det vil jo spare piken og familien hennes for andres forakt, og det vil gi barnet en mulighet til å vokse opp hos begge foreldrene. Men ekteskap er ingen patentløsning. For det første er det bare oppriktig anger som kan føre til Guds tilgivelse.b (Jesaja 1: 16, 18) Dessuten kan det komplisere saken ytterligere for den unge piken å inngå et forhastet ekteskap. Fordi gutten og piken ennå ikke er «over ungdomsalderen», har de kanskje ikke den nødvendige følelsesmessige modenhet som skal til for å få ekteskapet til å funksjonere. (1. Korinter 7: 36, EN) Gutten er sannsynligvis heller ikke en sann kristen og er dermed også av den grunn ingen passende ektefelle. — 1. Korinter 7: 39.

Dr. Arthur Elster sier i denne forbindelse: «Fedre som får barn i altfor ung alder, gir ofte opp videre skolegang, og dermed kan de stille meget svakt som arbeidssøkere.» De økonomiske vanskelighetene som dette resulterer i, kan ødelegge et ekteskap. Noen undersøkelser viser faktisk at skilsmisseprosenten ligger på mellom 50 og 75 prosent blant de ekteskapene som er inngått på grunn av et svangerskap.

Et ekteskap er en alvorlig forbindelse som ingen bør kaste seg hodekulls inn i. (Hebreerne 13: 4) De berørte parter vil kanskje etter å ha tenkt igjennom saken komme fram til at det vil være uklokt å gifte seg, og at det vil være bedre for piken å oppfostre barnet hjemme, med hjelp av sine foreldre, enn i et problemfylt ekteskap.

Abort — hva sier Bibelen?

En ung pike sa: ’Jeg har så store planer med livet mitt, og et barn vil ikke passe inn i bildet.’ På grunn av en slik innstilling er det bare i USA hvert eneste år nesten en halv million unge piker som velger å få fremkalt abort. Men er det rett og riktig å avbryte et barns liv bare fordi barnet ikke ’passer inn i’ ens personlige planer?

Legg merke til hva Bibelen sier i 2. Mosebok 21: 22, 23 (EN) om et ufødt barns liv: «Når menn kommer i slagsmål med hverandre og støter til en fruktsommelig kvinne, så hun føder i utide, men ellers ingen ulykke skjer, så skal den som gjorde det, gi den bot som kvinnens mann pålegger ham; . . . Men dersom det skjer en ulykke [som rammer moren eller det ufødte barnet], da skal du gi liv for liv.» Ja, det å drepe et ufødt barn ble betraktet som mord.

Det finnes riktignok leger som hevder at et ufødt barn bare er et foster eller litt fostervev, og ikke en person. Men Gud sier noe annet. Han betrakter også en liten fosterspire som en spesiell person, et levende menneske! (Salme 139: 16) Er det mulig å avbryte et ufødt liv og likevel fortsette å stå i et godt forhold til Gud, som «gir alle liv»? — Apostlenes gjerninger 17: 25.

En amerikansk bok som heter Growing Into Love, kommer med et ytterligere argument mot abort: «Selv om konsekvensene av en graviditet blir enklere ved en abort, viser det seg vanligvis at det er en meget opprivende og deprimerende opplevelse å få avbrutt et svangerskap . . . En tenåring . . . tenker kanskje at et foster bare er et foster . . . Men uansett hvor mange forklaringer lovverket gir, så kan hun innerst inne ikke glemme at det fosteret hun unnfanget, hadde muligheten til å leve.»

En ung pike som heter Linda, fikk erfare dette. Hun valgte abort fordi hun var redd for å føre skam over familien sin ved å føde barnet. Hun forteller hvordan hun reagerte etter inngrepet: «Jeg begynte å riste så forferdelig at jeg ikke kunne beherske meg. Jeg begynte å gråte, og plutselig gikk det opp for meg hva jeg egentlig hadde gjort. Jeg hadde tatt livet av mitt ufødte barn, av et annet menneske!» Hva mener Linda nå om abort? «Det er den verste feilen jeg har begått i hele mitt liv.»

’Jeg kan ikke gi barnet det beste hjem’

Noen ugifte mødre velger å adoptere bort barnet sitt. De tenker ofte som Heather, en ung pike som ble sitert i det amerikanske bladet Seventeen: «Jeg har av og til problemer nok med å ta meg av mine egne saker, om jeg ikke også skal ta meg av et spedbarn. Jeg er virkelig glad i barn, og jeg synes spedbarn er herlige, men jeg vet at jeg ikke ville kunne gi dette barnet det beste hjem.»

Det er naturligvis bedre å gi fra seg et barn til adoptivforeldre enn å gjøre slutt på barnets liv ved abort. Det skal også innrømmes at det kan være en overveldende oppgave for en ung og uerfaren pike å oppfostre et barn på egen hånd. Som en ugift mor uttalte til Våkn opp!: «Du påtar deg et stort, stort ansvar som medfører en stor ensomhetsfølelse og prøvelse, og som krever stor oppofrelse.» Men husk at Gud holder et barns foreldre ansvarlig for å ha «omsorg for sine nærmeste». (1. Timoteus 5: 8) I de fleste tilfelle vil det være best om den unge piken tar seg av barnet sitt selv.

Ann, som ble nevnt til å begynne med, traff derfor et klokt valg — selv om det ikke var den letteste utveien. «Jeg bestemte meg for å beholde barnet,» sier hun. «Foreldrene mine hjalp meg, og de hjelper meg fremdeles.» Det er selvfølgelig vanskelig å være alenemor. Men det er ikke umulig, og mange unge mødre klarer oppgaven godt. Dette er særlig tilfellet hvis den ugifte moren i bønn til Gud beslutter seg for å gi barnet sitt «den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje».c (Efeserne 6: 4) Adoptivforeldre vil kanskje kunne sørge bedre for barnet materielt sett, men vil de kunne gi det den åndelige rettledning det trenger for å lære å elske den sanne Gud, Jehova? — 5. Mosebok 6: 4—8.

Husk også at selv om en alenemor kanskje ikke kan gi sitt barn alt det beste materielt sett, kan hun gi det noe som er langt viktigere, nemlig kjærlighet. «En grønnsakrett med kjærlighet er bedre enn oksestek med hat.» — Ordspråkene 15: 17.

De unge kan selvfølgelig spare seg for mange unødvendige plager hvis de rett og slett avholder seg fra den synd å begå utukt.d Men hvis en pike har begått et slikt feiltrinn, behøver hun ikke å tenke at hele livet hennes er forspilt. Ved å handle forstandig kan hun unngå å gjøre vondt verre, og hun kan gjøre det beste ut av situasjonen. Ja, hun kan til og med få hjelp og støtte av Gud selv, som «er rik på tilgivelse» overfor dem som vender om fra en urett handlemåte. — Jesaja 55: 7.

[Fotnoter]

[Ramme på side 26]

Gravide tenåringer — konsekvensene for de impliserte guttene

Noen gutter som har gjort ugifte piker gravide, prøver å unndra seg sitt ansvar på grunn av frykt eller likegyldighet og egoisme. En gutt presterte å si følgende da venninnen hans ble gravid: «Jeg sa ganske enkelt til henne: ’Ha det så lenge.’»

Det ser heldigvis ut til at de fleste gutter i en slik situasjon i det minste har en viss interesse for avkommet sitt. Når de berørte partene mener at det ikke er tilrådelig at de unge gifter seg (noe som ofte er tilfellet), er jo barnefaren likevel forpliktet til å bidra til barnets underhold. Men noen barnefedre tilbyr seg dessuten å delta i den daglige omsorgen for barnet. Deres innsats i så måte viser seg dessverre ofte å bli av kort varighet fordi de er ustabile og ikke har den nødvendige tålmodighet og ferdighet til å ta seg av et lite barn.

Det hender også at pikens foreldre bestemt motsetter seg enhver videre kontakt mellom gutten og datteren deres. De frykter at det kan føre til ytterligere seksuelle utskeielser — eller et forhastet ekteskap. De vil kanskje nekte ham å være med på å treffe avgjørelser som angår barnet, slik at han må stå hjelpeløst på sidelinjen og finne seg i at barnet blir fjernet ved abort eller overlatt til adoptivforeldre. Derved blir han fratatt enhver mulighet til å bli kjent med det barnet han er far til. På den annen side kan det også hende at en gutt får lov til å bli knyttet til barnet sitt, men at den nære kontakten med barnet nådeløst blir brutt fordi moren gifter seg og en annen mann overtar farsrollen.

Det er altså ingen tvil om at også de ugifte fedrene betaler en pris for sin uansvarlige oppførsel. En 16 år gammel ugift far sier: «Det er mange følelser du rett og slett ikke kan rå med. Det er som å be om å få komme tilbake til den tilstanden du var i før, men så finnes det ingen vei tilbake.» — Det amerikanske bladet «’Teen», november 1984.