Den eiendommelige tapiren

Av Våkn opp!s medarbeider i Brasil

DU HAR sannsynligvis aldri truffet en tapir, for dette trivelige dyret finnes bare på isolerte steder i Mellom- og Sør-Amerika og i den sørlige delen av Asia. Tapiren er omtrent på størrelse med et esel, men med de korte bena sine ser den mest ut som en gris. En zoolog sa at «ungene ligner stripete vannmeloner med ben».

Tapirene kan bli mellom 1,8 og 2,5 meter lange og fra 80 centimeter til nærmere en meter høye. De veier mellom 230 og 300 kilo. Den kraftige kroppen er utstyrt med en tykk nakke og en kort hale. Øynene er små og synet dårlig. Snuten er forlenget og danner en kort, bevegelig snabel som er svært nyttig for tapiren når den skal ha tak i mat. «Av alle store dyr i verden,» sier The International Wildlife Encyclopedia, «er de trolig de aller mest forsvarsløse.»

Dette sky dyret holder seg vanligvis i de tetteste delene av skogen og unngår på den måten mulige fiender, for eksempel jaguarer eller tigrer. Det sies at når en jaguar kaster seg over en tapir, løper tapiren med én gang inn i den tykke krattskogen i jungelen. Da blir jaguaren «feid» av tapiren av den tette underskogen. Fordi tapiren har tykk hud som leges lett, blir den vanligvis ikke alvorlig skadet.

Tapirene lever alltid i nærheten av en elv eller en innsjø, og mye av tiden deres går med til å svømme og plaske i vannet og til å velte seg i sølen. Det er forfriskende i varmen og beskytter dem mot de irriterende insektene som er så vanlige i tropene. Til tross for den tunge kroppen kan de om nødvendig løpe raskt. Den sterke, kompakte kroppen med den korte nakken er perfekt tilpasset omgivelsene og gjør at de lett kan komme seg fram gjennom den tette vegetasjonen.

I Sør- og Mellom-Amerika finnes det tre arter av tapirer — bairdtapir, søramerikatapir og fjelltapir. Skaberakktapiren holder derimot til i Sørøst-Asia. Fossiler som er blitt funnet i Europa, Kina og USA, viser at det en gang fantes tapirer over hele verden.

Tapirer er vanligvis ikke særlig sosiale dyr. De lever alene eller parvis, og man ser sjelden flere enn tre av dem sammen, bortsett fra i dyrehager. Og heller ikke der er de særlig opptatt av hverandre. De er planteetere og spiser bare lavtvoksende planter på land eller vannplanter. De er særlig glad i salt og kan dra lange veier for å komme til et sted hvor de kan slikke salt. De er overveiende nattdyr og kan bli opptil 30 år gamle.

Det ser ut til at tapirene kan få unger hele året, og fødselen skjer etter en drektighetsperiode på omkring 13 måneder. Tapirungene har en rødbrun pels med gule og hvite flekker og langsgående striper som gir utmerket kamuflasje i det svake lyset i de tropiske skogene. Disse fargene forsvinner vanligvis før utløpet av det første leveåret; deretter er skaberakktapiren svart med et bredt, hvitt bånd rundt kroppen, mens de søramerikanske tapirene er mørkegrå eller brune.

En truet skapning

Menneskene har jaktet på tapiren på grunn av kjøttet. Det gjøres ofte om natten, når dyrene er mest aktive. Av og til strør man ut salt for å tiltrekke seg dyret. Etter at tapiren har slikket i seg saltet, setter den kursen for nærmeste bekk eller elv. For å gjøre den til et lettere bytte blender jegerne den med et lys.

Kjøttet, som ikke inneholder mye fett, blir ofte grillstekt og skal være velsmakende. Den sterke, seige huden er også verdifull; den brukes til å lage pisker, lassoer, bisler og tøyler. Indianere i Brasil har til tider holdt tapirer som kjæledyr.

Tapirene er blitt sjeldne i mange områder hvor det tidligere var mange av dem. Det er fordi menneskene har drevet jakt på dem, enten på grunn av kjøttet eller for sportens skyld, og særlig fordi de har hogd ned skogene hvor tapirene holder til. Derfor er fjelltapiren, bairdtapiren og skaberakktapiren nå oppført som truede arter.

Det er nå mye mindre sjanse for å støte på en tapir i vill tilstand. Men hvorfor ikke ta den nærmere i øyesyn neste gang du besøker en dyrehage?