Vi var tyrefektere

OKSENE var kjempedigre. Hver av dem må ha veid et halvt tonn. De to søstrene mine og jeg kjempet vanligvis mot unge okser, men disse var fullvoksne og hadde fryktinngytende horn. Vi kunne selvfølgelig ha nektet å kjempe mot dem, men hvordan ville publikum ha reagert på det? De hadde betalt sine inngangspenger for å få se Las Meigas (Heksene) i kamp mot okser, og vi ville ikke skuffe dem. Vi skred nølende inn på arenaen.

Du lurer kanskje på hva som kunne få tre søstre til å bli tyrefektere. Hensikten var iallfall ikke å vise at kvinner er like gode som menn i dette yrket. Det var rett og slett økonomisk nød som drev oss inn i denne mannsverdenen.

Som tenåringer forlot vi vår hjemby i den nordvestlige delen av Spania og satte kursen mot Madrid, hvor vi håpet å få oss arbeid. Men det var ikke noe arbeid å oppdrive. Vi fulgte derfor et råd vi fikk av en venn som hadde vært tyrefekter, og forsøkte å gjøre lykke på dette området. Vi kalte oss Las Meigas fordi dette navnet viste hvor i Spania vi kom fra, men også fordi vi håpet å «forhekse» oksene. Etter bare to års intens opplæring ble vi tyrefektere for alvor.

Farer og død

Vi kjempet vanligvis mot yngre, to—tre år gamle okser, som ikke er fullt så olme og sterke som de fullvoksne. Men det betyr ikke at de ikke er farlige, for de yngre oksene er gjerne raskere og smidigere. Vi var likevel heldige, for bortsett fra en brukket ankel og noen stygge skrammer og et sår i leggen unngikk vi alvorlige skader. Til og med den gangen vi stod overfor de digre, voksne oksene, forlot vi arenaen uten skader.

I tyrefektningsesongen hendte det ofte at vi nedkjempet fire okser om formiddagen og fire om ettermiddagen. Etter hvert falt det oss nesten like lett å drepe en okse som å re opp en seng. Ja, i løpet av en periode på åtte år drepte vi 1500 okser i våre kamper på arenaer over hele Spania og dessuten i Portugal og Frankrike. Målet vårt var å oppnå en kontrakt om å kjempe i Sør-Amerika, hvor det var virkelig store penger å tjene — nok til å kjøpe en ranch hvor vi kunne drive med oppdrett av okser til tyrefektning.

Selv om det var behovet for å tjene til livets opphold som gjorde at vi begynte med tyrefektning, varte det ikke lenge før vår viktigste drivkraft var eventyrlyst og et ønske om å oppnå berømmelse og rikdom. Vi likte det vi gjorde, selv om det var farlig. Av og til hørte vi jo om andre tyrefektere som satte livet til, og det gikk inn på oss noen dager og tjente som en uhyggelig påminnelse om hva vi risikerte. Men vi kom snart over denne midlertidige engstelsen. Når vi gikk inn på arenaen, pleide vi ikke å ønske hverandre lykke til. I stedet sa vi gjerne: «Til kamp!»

En annen slags kamp

I 1984 skjedde det noe som gjorde at mine søstre, Milagros og Elda, og jeg revurderte vårt mål i livet og vårt levebrød i det hele tatt. Vi begynte alle tre å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Vi gledet oss over det vi lærte om Guds rike og om det framtidige paradis som Gud har gitt løfter om. Men i den forbindelse måtte vi treffe en vanskelig avgjørelse. Var vårt arbeid forenelig med det vi lærte?

Det var til slutt to omstendigheter som overbeviste oss om at vi ikke kunne fortsette som tyrefektere. For det første var det atmosfæren under tyrefektningene. Tilskuernes fanatisme minnet om stemningen ved et romersk sirkus. Var dette et passende miljø for kristne kvinner?

Det andre problemet hadde med guddommelig beskyttelse å gjøre. Katolske som de er, søker de fleste tyrefektere beskyttelse hos den madonna eller «helgen» de setter høyest. Jeg har til og med vært vitne til at noen har plassert et transportabelt alter på hotellrommet sitt for å ha et sted hvor de kan be, i den trygge formening at det vil beskytte dem mot å bli skadet på arenaen. Men vi innså at vi ikke kunne be Jehova om å beskytte oss når vi med overlegg behandlet dyr på en grusom måte og utsatte oss selv for livsfare for å tjene penger og hisse opp publikum. Vi bestemte oss for å slutte med tyrefektning.

Umiddelbart etter at vi hadde truffet denne beslutningen, ble vi presentert for den kontrakten angående Sør-Amerika som vi så lenge hadde ventet på. En mulighet til å tjene en formue var innen rekkevidde. Men vi stod fast ved vårt valg, og den 3. oktober 1985 opptrådte vi for siste gang som «Heksene». Omkring et år senere ble vi døpt, og vi anstrenger oss nå for å ’stride troens gode strid’. — 1. Timoteus 6: 12.

Vi arbeider fremdeles sammen, men nå på et spisested og ikke en tyrefekterarena. Vi er lykkelige fordi vi har funnet noe som er bedre enn rikdom og berømmelse — muligheten til å ha et godt forhold til den allmektige Gud og et sikkert håp for framtiden. Vi ser fram til den tiden da vi kan klappe ville okser i Guds nye verden, da verken mennesker eller dyr vil ’skade eller ødelegge noe fordi jorden vil være full av kunnskap om Jehova, som vannet dekker havets bunn’. (Jesaja 11: 9) — Fortalt av Pilar Vila Cao.