Kork — små celler du har nytte av

VITENSKAPEN tok et stort skritt framover i 1660-årene, da Robert Hooke i England tok et stykke kork og så på det i et spesielt mikroskop han hadde laget. Han oppdaget at materialet ikke var ensartet, men bestod av svært mange små, luftfylte enheter. Han kalte dem celler, etter det latinske ordet cella, som betyr «lite rom».

Og korkcellene er virkelig små. Ikke noe materiale som består av celler — det være seg naturlige eller syntetiske materialer — har så mange celler pr. volumenhet som kork. Gjennomsnittlig er det anslagsvis 20 000 slike celler pr. kubikkmillimeter! De er så små at det ikke engang er mulig å se den detaljerte cellestrukturen med et vanlig mikroskop. Forskere ved universitetet i Cambridge i England og i Luleå i Sverige har avslørt den intrikate oppbygningen av korkcellen ved hjelp av elektronmikroskoper. Den er et sekskantet prisme med bølgete vegger, omtrent som en trekkspillbelg, og det er denne oppbygningen som gir kork dets uvanlige og svært nyttige egenskaper.

Kork er lett, sterkt, holdbart og stabilt og har stor oppdrift. Det er elastisk og sammenpressbart. Verken luft, olje eller vann trenger inn i det. Det demper vibrasjoner, har gode friksjonsegenskaper og har liten varmeledningsevne. Syntetiske materialer har ennå ikke erstattet kork som det mest brukte materialet til flaskekorker som er lette å sette inn og ta ut, og som tetter godt til. Slike korker kan bevare vin i mange år uten at den blir dårlig, på grunn av deres kjemiske stabilitet og elastisitet. Kork er også blitt mye brukt til isolering, lydtetting, gulvbelegg, oppslagstavler, pakninger, skosåler og dupper og flytere til fiske — for bare å nevne noe.

Korkeiken

Det finnes et tynt lag med kork i barken på alle trær, men det meste av den korken som blir solgt, kommer fra korkeiken i middelhavsområdet — hovedsakelig Portugal, Spania og Algerie. Korkeiken er et eviggrønt tre. Barken på korkeiken kan fjernes uten at det gjør noen skade, og det dannes til og med ny kork igjen.

Barken på korktreet består av to lag. Det tykke, ytre laget, som består av døde celler, tjener som en beskyttelse og isolerer treet mot hete, mekanisk skade og fuktighetstap. Det er dette laget som blir høstet. Men man må være forsiktig så ikke det indre, levende laget blir skadet, ellers vil det ikke danne seg ny kork.

Korken kan skrelles av når treet er blitt modent og den ytre barken er blitt tykk — noe som vanligvis tar mellom 20 og 25 år. Etter at korken er blitt fjernet fra treet, blir den først lagt til tørk noen dager. Så blir den kokt for at garvesyren og sevjen skal bli fjernet. Dette gjør også korken mer elastisk og myk, slik at den kan rettes ut og pakkes i bunter før den blir sendt videre. Det grove ytre laget løsner også i denne prosessen og blir skrapt av. Treet får så stå, så det kan danne seg ny bark. Dette tar fra åtte til ti år, og da kan treet høstes igjen. Den beste korken kommer etter at treet er blitt skrelt for andre gang, og et tre kan være produktivt i over 100 år.

Korkproduksjonen ligger nå på over en halv million tonn i året. I volum tilsvarer dette 28 millioner tonn stål. Hvert år blir det laget omkring 20 milliarder korker bare til vinflasker. Mange av de måtene kork kan brukes på, har vært kjent i over 2000 år. «Det er få materialer som har en slik lang historie, eller som har klart seg så godt i konkurransen med kunstige erstatninger,» heter det i en undersøkelse som er gjort ved Cambridge universitet. Hva er korkens hemmelighet? Den unikt konstruerte lille korkcellen — et av skaperverkets under.