Møt en fyr som slår gnister

Av Våkn opp!s medarbeider i Italia

NOEN ganger synes jeg at jeg virkelig er en ualminnelig fyr — tynn, tørr og så hissig at jeg slår gnister. Jeg er en slik hissigpropp at det tar bare et øyeblikk å få meg til å tenne. Andre kjenner til dette og utnytter meg. Min tilbøyelighet til å flamme opp er imidlertid noe som hører til min natur. Ja, folk har det med å bli irritert hvis jeg ikke tenner. Men det er en grunn til det — jeg er nemlig en fyrstikk.

Er det ikke slik at du kanskje noen ganger tar meg som en selvfølge og legger merke til meg bare når jeg ikke flammer opp, eller når fyrstikkesken er tom? Jeg skulle imidlertid gjerne se deg forsøke å gjøre opp ild slik som de gjorde det i gammel tid, ved å gni to trestykker mot hverandre for å få det til å ta fyr i en haug med tørre blad eller ved å slå en flintestein mot stål, med fare for å knuse fingrene dine! I begge tilfelle ville du nok takke den ydmyke fyrstikken.

Hvordan man oppfant fyrstikken

Min families historie er full av forsøk på å finne en eller annen praktisk måte å gjøre opp ild på. På 1600-tallet, etter at den tyske kjemikeren Hennig Brand hadde oppdaget fosfor, ble det tenkt på muligheten av å finne opp en innretning som ville gjøre det lett å lage ild. Det tok lengre tid enn vitenskapsmennene hadde regnet med.

Først på 1800-tallet oppfant franskmannen Jean Chancel en lettantennelig masse som var laget av kaliumklorat, sukker og gummi arabicum. En liten mengde av denne tennsatsen ble anbrakt på enden av en pinne som var impregnert med svovel, og når den ble strøket mot en asbestskive som var innsatt med konsentrert svovelsyre, tok den fyr. Det var ikke akkurat den tingen en gikk rundt med i lommen!

Det som synes å være den første fyrstikk som tentes ved å rives av mot en hard flate, ble oppfunnet i 1826 av John Walker, en engelsk forhandler av apotekervarer. Denne fyrstikken ble senere kjent som en Lucifer-fyrstikk eller Lucifer. Hvorfor «Lucifer»? Fordi det er den latinske oversettelsen av det greske ordet for «lysbærer» — fosforos. Det er det samme greske ordet som er gjengitt med ’morgenstjerne’ i 2. Peter 1: 19. Ja, på noen språk, for eksempel spansk og portugisisk, blir jeg fortsatt kalt en fósforo!

Omtrent på samme tid som John Walker oppfant sin fyrstikk, framstod «promethevserne» (fra Promethevs i gresk mytologi, en titan som stjal ild fra Olympos og gav den til menneskene). De var noe midt imellom Chancels oppfinnelse og den moderne fyrstikken. Kaliumklorat, sukker og gummi ble blandet sammen og pakket inn i sammenrullet, tynt papir. I den ene enden var det en liten glassbeholder som var fylt med svovelsyre. Når glasset blir knust, forener syren og den lett antennelige massen seg, og det tar fyr. Da Charles Darwin var på sin reise med «Beagle», forårsaket han litt av en sensasjon i Uruguay i Sør-Amerika da han bet gjennom glassbeholderen til en promethevser og derved fikk i stand en antennelse. Dette var ikke fyrstikker som antentes ved strykning, men fyrstikker som tok fyr som følge av en kjemisk reaksjon.

Omtrent samtidig var også en italiensk kjemiker, Domenico Ghigliano, interessert i min familie. Etter flere forsøk laget han en lett antennelig masse som bestod av antimonsulfid og andre bestanddeler som han fikk til å stivne på endene av små pinner. Når pinnene ble strøket mot en ru overflate, tok massen straks fyr.

Kaliumklorat og hvitt fosfor, som i mellomtiden var blitt hovedbestanddelene i massen, var begge farlige og giftige. De ble senere erstattet med blydioksid (eller rødt bly sammen med mangandioksid) og med rødt fosfor. Dette bidrog også til å fjerne de vanskelighetene som var forbundet med fremstillingen og anvendelsen av dem.

Fra trestamme til fyrstikk

Hva er jeg så laget av i dag? Min korte, slanke og tørre kropp kan være laget av gran, furu eller osp. Hodet mitt består hovedsakelig av fosfor, sulfid, klorat, jern- eller sinkoksid, glasspulver og kautsjuk eller lim.

Vi fyrstikker utgjør tydeligvis en ganske forskjelligartet familie, og det gjelder enda mer de eskene vi kommer i. Jeg er den vanlige kjøkkenfyrstikken, men det finnes også en cerino eller voksfyrstikk (et typisk italiensk produkt med en fyrstikkpinne som er laget av sammenrullet vokspapir). Vi har også den svenske fyrstikken (som er laget uten fosfor i hodet, og som er så spesiell at den tenner bare når den blir strøket mot den fosforholdige riveflaten på siden av esken sin).

Enkelt sagt er fremstillingen av oss inndelt i tre trinn: For det første er det tilvirkningen av kroppen min, fyrstikkpinnen, deretter blandingen av den lettantennelige massen og til sist foreningen av de to bestanddelene.

I forbindelse med det første trinnet blir barken skrellet av trestammer som blir omgjort til millioner av tynne fyrstikkpinner med en kvadratisk eller rektangulær tverrprofil. Voksfyrstikkene blir derimot laget ved at en trekker en lang tråd av snodd vokspapir gjennom en maskin. Deretter blir den kappet opp i lengder på 2,5 centimeter av en kappemaskin.

Massen blir laget av forskjellige kjemikalier, og hodene kan være forskjellige fra den ene type fyrstikker til den andre. Det siste trinnet er foreningen av de to delene. Vi fyrstikker blir anbrakt med hodet ned i en ramme, og en valse som er dekket med satsmasse, blir ført hen over hodene våre. Vi får så lov til å tørke, og til slutt blir vi lagt i esker. Den ru overflaten som gjør at du kan få oss til å tenne, består av et lag lim som er blandet med glasspulver, og så strøket på siden av fyrstikkesken. En gang ble hele produksjonsprosessen utført for hånd, men nå foregår produksjonen selvfølgelig ved hjelp av maskiner. Det blir laget millioner av oss.

Til slutt et advarende ord — legg oss ikke fra deg på steder hvor barn kan få tak i oss. Barn er svært nysgjerrige og liker å gjøre som de voksne. Før du vet ordet av det, har de strøket hodet mitt mot siden av esken, og så lett som jeg tenner, blusser jeg straks opp. Og som du vet, kan en liten flamme forårsake en stor brann. Vær derfor forsiktig med meg!