Hvordan moteskoen fikk fotfeste

HAR du tatt et blikk i utstillingsvinduet i en skoforretning i det siste? Enten du liker det du ser, eller ikke, er det én ting som er sikkert: Variasjonen i skomotene, særlig for kvinner, virker uendelig.

Hvert år blir det laget omkring 200 000 nye modeller bare i USA, og like mange, om ikke flere, fremstilles av europeiske designere. Men før de i det hele tatt kommer ut på markedet, blir omkring halvparten av dem forkastet, og av den andre halvparten er det bare rundt 25 000 som blir lønnsomme. Det er likevel et nesten ufattelig antall. Det er ikke noe rart at det å gå ut for å kjøpe nye sko, er en så morsom opplevelse for noen, men så slitsomt for andre.

Variasjoner over noen grunnleggende temaer

Uansett hva du synes om den uendelige rekken av moter, blir du kanskje overrasket over å få vite at alle de tusenvis av skomodeller som finnes, i virkeligheten er variasjoner av bare noen få grunntyper.

Illustrasjonene her viser hva de sju grunntypene er: oxford (snøresko, golfsko), støvel, pumps, tresko, tøffel, sandal og mokasin. Selv om vi oversvømmes av tusenvis av nye modeller hvert år — og motebevisste personer er stolte av å holde tritt med siste nytt — er sannheten den at det ikke er kommet en eneste ny grunntype de siste 350 årene, siden oxford-skoen kom. De eldste grunntypene, for eksempel sandalen og mokasinen, er faktisk flere tusen år gamle.

I dag er det langt større variasjon i damesko enn i herresko, og det er langt flere av dem. Men alle de sju grunntypene ble opprinnelig laget av og for menn. Utseendet, kvaliteten og materialet er naturligvis blitt betraktelig forandret opp gjennom tidene, men det er fra disse få grunntypene de tusenvis av variasjonene i motetemaer har utviklet seg for å passe enhver smak og livsstil. Men hvordan oppstod disse sju grunntypene?

Grunntypene

Oxford er den nyeste av de sju typene. Navnet skriver seg naturlig nok fra Oxford i England. Det var der denne snøreskoen først ble populær hos universitetsstudenter på midten av 1600-tallet. Støvelen, som kom før oxford-typen, var til å begynne med todelt, med sko nederst og skaft oppå. Det sies at fordi denne typen lignet litt på en bøtte, kalte franskmennene den butt, som betyr «vannbøtte». Ordet ble etter hvert til boute, og da engelskmennene tok i bruk modellen via normannerne på 1000-tallet, kalte de den boot, en betegnelse som i dag også blir brukt her i landet.

Pumps er i dag stilige, utringede sko med tynn såle og lav hæl. De kom øyensynlig i bruk på 1500-tallet. Noen mener at pumps opprinnelig ble brukt av tjenere som kjørte vogn, siden de måtte pumpe pedalene på vognen med føttene. De ble etter hvert til damesko og ble en populær motesko som ble brukt ved formelle, verdige gallafester. Noen autoriteter mener derfor at navnet kommer fra det franske ordet pompe, som betyr «pomp og prakt, høytidelighet, storhet, praleri».

Fra lenger tilbake har vi treskoen. Noen kaller tresko klogger, som kommer fra et gammelt engelsk ord som betyr «trekloss». Det er fordi treskoene i den første tiden ble skåret ut i tre. De ble brukt av bønder og arbeiderklassen, for det var billig å fremstille dem. I dag er det mange som liker å gå i tresko som har lær over foten og såle av tre eller annet materiale. Tøffelen er i likhet med treskoen uten hælkappe, men den er mer elegant og blir vanligvis brukt innendørs. Tøffelens design er blitt tilskrevet sumerernes mulu, som var en slags tøffel med flat såle. Den moderne versjonen er utstyrt med hæl og er blitt en motesko.

De eldste av de sju typene er sandalen og mokasinen. Av de to var sandalen mye mer utbredt og var det alminnelige fottøyet i bibelsk tid. Den var simpelthen et stykke tre eller lær som ble bundet fast til foten med reimer. Mokasinen derimot ble godt kjent på grunn av de nordamerikanske indianerne, som gav den navnet dens. Mokasin betyr rett og slett «fotbekledning».

Neste gang du ser et par sko, ser du kanskje hvilken av de sju typene den tilhører. Ved første øyekast virker det kanskje ikke så lett. Det er fordi grunntypene er blitt så fritt tilpasset endret smak og endrede moter opp gjennom årene. Men hvis du undersøker nærmere, vil du kunne finne ut akkurat hvilken type den er. Joggesko ser for eksempel kanskje ikke ut som en av de sju grunntypene, men de er ikke annet enn oxford-sko som er laget av annet materiale. En damesko uten hælkappe er i virkeligheten en tøffel som har fått reimer, og en aurlandssko er en mokasin med en sterkere såle.

Hvordan sko ble en moteartikkel

I hundrevis av år var skomotene noe som utelukkende hørte de rike og aristokratene til. For alminnelige mennesker var sko rett og slett sko — bekledning og beskyttelse for føttene — og det de var mest opptatt av, var om de fungerte bra; de brydde seg ikke noe særlig om hvordan skoene så ut. Begrepet motesko slik vi kjenner det i dag, og den forretningsvirksomhet som er knyttet til dette, er av helt ny opprinnelse.

Én faktor som hindret denne forretningsvirksomheten i å blomstre, var at skoene i mange hundre år ble laget for hånd. Det tok tid å lage dem, og de var dyre. Det var få som hadde råd til å skaffe seg et nytt par sko hver gang de fikk lyst på det. Det som forandret alt dette, var at det i USA på midten av 1800-tallet kom maskiner som fremstilte sko. Et håndverk ble til en industri natten over. Sko ble ikke bare lett tilgjengelige, men også noe en hadde råd til. Men det måtte to andre begivenheter til for at det skulle bli fart på motene; vedtaket av loven om innføring av alminnelig alkoholforbud i 1919 og ratifiseringen av grunnlovsendringen i 1920 som garanterte stemmerett for kvinner.

Disse begivenhetene framskyndte forandringer i det amerikanske samfunn. Loven om alkoholforbud medførte nye former for underholdning, dans og musikk. Kvinner, som hadde fått større frihet, hengav seg til disse såkalte selvfrigjørende aktivitetene og traktet etter alt som var nytt og annerledes. Sammen med kosmetikk, kortere skjørt og nye hårfrisyrer kom begeistringen for skomoter. Unge kvinner som med vilje unnlot å sette skoene ordentlig på seg, gav navn til den tiden, «Flapper Age». Når de gikk, hørtes den klaskende lyden (på engelsk: «flap»), og dermed ble oppmerksomheten henledet på kvinnene og på kvinnesak. En slik kvinne ble derfor kalt «flapper», som foruten å bety «en som smekker», også betyr «framslenge, ungjente».

Alt dette førte til en enorm etterspørsel etter elegante og rimelige sko. Dette og de nye teknikkene og materialene som ble brukt i skoproduksjonen, gjorde skomotene til det de er i dag. For første gang i historien er ikke moderne fottøy lenger noe som er forbeholdt de rike og mektige, men er innen de flestes rekkevidde.

Overraskende nok har de sju grunntypene vesentlig holdt seg uendret, til tross for alle høylytte krav om mote og design i de århundrer som er gått. Men den uendelige variasjonen og de tusenvis av modeller som er tilgjengelige i dag, vitner om stor sinnrikhet. Denne store variasjonen viser også at smak og moter er så ustabile faktorer at det er lett å bli offer for lunene til de toneangivende krefter.

[Ramme på side 27]

Litt av hvert om sko

◻ For å lindre hodepine brente egyptere i gammel tid en sandal og pustet inn røyken.

◻ For å helbrede magesmerter la noen tidlige nybyggere i Amerika seg ned og satte et par tunge støvler på magen.

◻ En gang i tiden kunne en araber skille seg fra sin kone ved bare å kaste skoene hennes ut av døren, omtrent som om han kvittet seg med et par utslitte tøfler.

◻ Den best kjente fortellingen som har tilknytning til sko, er uten tvil eventyret om Askepott. Det er hundrevis av versjoner av dette eventyret, som fortelles av forskjellige folkeslag verden over. Den eldste skrevne versjonen er kinesisk. Den ble skrevet på 800-tallet, omkring 800 år før den populære vestlige versjonen.

[Bilder på side 26]

Sandal

Pumps

Støvel

Oxford

Tresko

Tøffel

Mokasin