Hvem utvikler spiseforstyrrelser?

En fornuftig interesse for utseendet er normalt, men det kan utvikle seg en spiseforstyrrelse hvis en blir tvangsmessig opptatt av det. Følgende intervju illustrerer dette.

VÅKN OPP!: Var du overvektig da problemene begynte, Ann?

ANN: Nei, men jeg begynte å gå ut med gutter og ville gjerne ta meg godt ut.

VÅKN OPP!: Var det slik at din selvfølelse avhang av hvordan du så ut?

ANN: Nettopp. Når folk så på meg, spurte jeg meg selv: ’Hva synes de egentlig om meg?’ I mitt indre sa jeg stadig: ’Hvis du skal være attraktiv, må du ha god figur.’

VÅKN OPP!: Når du følte at du så godt ut, hadde du da gode følelser for deg selv?

ANN: Ja, det hadde jeg. Men hvis jeg la på meg, hatet jeg meg selv. Når jeg så meg i speilet, tenkte jeg aldri på mine indre egenskaper.

Ingen vet hvorfor noen utvikler en spiseforstyrrelse, mens andre i en lignende situasjon ikke gjør det. Kultur, arv, helsemessige eller biokjemiske avvik og atmosfæren i hjemmet er faktorer som spiller inn. Dessuten finnes det visse personlighetstrekk som later til å være karakteristisk for de fleste som lider av slike forstyrrelser.

En kamp for å bli perfekt

Som gruppe betraktet er de fleste med spiseforstyrrelser slike mennesker som utretter mye; de er gjerne perfeksjonister som utmerker seg på skolen eller i arbeidslivet. Etter å ha behandlet over 130 pasienter med anoreksi beskriver dr. Hilde Bruch i sin bok The Golden Cage følelser som er typiske for slike pasienter: «De plages av en sterk frykt for å være alminnelige, gjennomsnittlige, vanlige — ikke gode nok. . . . De tror de er noe verd bare hvis de gjør noe bemerkelsesverdig, noe så stort og blendende at foreldre og andre de er glad i, blir imponert og beundrer dem for å være superflinke.»

Lee, som fikk anoreksi, innrømmer: «Jeg forsøkte å utrette storartede ting; jeg prøvde å bli best i alt jeg gjorde.» Ofte kommer denne kampen for å bli perfekt til uttrykk i en glødende iver etter å behage andre — å bli ’den flinkeste lille piken i hele verden’.

Måten en kvinne oppfatter sin rolle i samfunnet på, kan også gjøre henne sårbar. Selv om også menn utvikler spiseforstyrrelser, er det som regel kvinner som rammes. Boken Surviving an Eating Disorder forklarer: «Piker som får spiseforstyrrelser, er ofte oppvokst med den oppfatning at de ikke bør kreve noe av andre. Den flinke piken er den stille, tilbaketrukne piken som er lært opp til ikke å la noen se hva som plager henne.» En slik oppdragelse får noen til å føle at de ikke kan bestemme over livet sitt.

Det å hele tiden skulle behage andre, samtidig som en undertrykker sine ønsker om å bestemme over sitt eget liv, fører hos noen kvinner til en indre konflikt som kan gi spiseforstyrrelser. Dawn, som nå er blitt helbredet for tvangsmessig spising og bulimi, forklarer: «Familien ventet at jeg skulle gjøre alt slik de ønsket det, og at jeg skulle være slik de ville ha meg. Utad virket jeg selvsikker og intelligent, men innvendig var jeg det slett ikke. Jeg følte at jeg aldri kunne nå opp til de store forventningene som ble stilt. Jeg var ikke i stand til å behage noen — verken venner eller foreldre. Det var da jeg oppdaget at jeg i det minste kunne beherske kroppsvekten! Jeg kunne legge på meg, jeg kunne slanke meg, jeg kunne gjøre hva jeg ville med vekten min. Det gav meg en følelse av å ha kontroll over livet mitt. Dersom jeg kunne kontrollere kroppsvekten, kunne jeg kontrollere alt.»

En følelse av utilstrekkelighet

Dawns usikkerhet er typisk for den mangel på selvtillit som mange med spiseforstyrrelser har. Til tross for at de har evner, mangler de fleste av dem en grunnleggende følelse av å være noe verd. Ukontrollert spising kan således av og til være et tegn på lav selvaktelse. Egentlig sier de: ’Jeg er helt mislykket. Hvorfor skulle jeg da bry meg om meg selv eller hva jeg veier?’ Slike følelser fører til depresjon, noe som rammer nesten alle som lider av spiseforstyrrelser.

Hva er det så som forårsaker følelsen av å være mislykket? Bibelen svarer: «Hjertesorg gjør sinnet nedtrykt.» (Ordspråkene 15: 13) Flere forskjellige ting kan gi oss hjertesorg — bitre skuffelser, avvisning, et miljø der ens følelsesmessige behov blir ignorert, og traumatiske barndomsopplevelser, for å nevne noen. Forskning har vist at overraskende mange pasienter med spiseforstyrrelser er blitt seksuelt misbrukt, ja, til og med voldtatt.

Men lav selvaktelse kan også skyldes den holdning andre har til en. «Så langt tilbake jeg kan huske, var jeg overvektig, og moren min maste stadig om dette,» sier en ung kvinne. «Alt ble gjort for at jeg skulle bli slankere; det var det eneste som betydde noe. Det er derfor jeg hater meg selv og kroppen min nå.» Dagens sosiale klima, som i høy grad forherliger det å være slank, bidrar også til at noen overvektige kommer til å hate seg selv.

I andre tilfelle er det spiseforstyrrelsen i seg selv som minsker ens selvrespekt. Lynn, som fremkalte brekninger opptil ti ganger om dagen, innrømmer: «Jeg kunne se på meg selv i speilet etter at jeg hadde kastet opp, og si: ’Jeg hater deg’, og så begynte jeg å gråte. Jeg følte meg helt mislykket.»

I bunn og grunn er de fleste som har en spiseforstyrrelse, overbevist om at det er noe i veien med personligheten deres. Derfor setter de alt inn på å skjule denne fatale lyten, denne grunnleggende utilstrekkeligheten, og prøver å finne måter å bygge opp sin selvfølelse på. De som blir anorektiske, prøver å gjøre det på sin helt spesielle måte. Det er deres spesielle forsøk på å oppnå selvaktelse som gjør anoreksi så lumsk — og dødelig.

Da Lee ble avvist av en mann hun elsket, sank selvfølelsen hennes drastisk. «Jeg ville bevise at han vraket noe godt,» sa hun. «Derfor var jeg fast bestemt på å være både superslank og supersmart.» For å slanke seg sluttet hun å spise og sørget for å være svært travelt opptatt. «Etter hvert fikk jeg gode følelser for meg selv. Jeg følte meg helt enestående fordi jeg var i stand til å utrette noe som ingen andre klarte. Jeg følte meg som et sterkt menneske.»

Lees vekt sank fra 73 kilo til bare 47. Med tanke på alle dem som forsøkte å få henne til å spise, sa hun: «Jeg trodde alle sammen ville ødelegge livet mitt. Jeg var sikker på at de ville bryte ned den selvfølelse jeg hadde oppnådd, og ta fra meg den lykken jeg følte. Jeg tenkte at jeg da kom til å bli slik som alle andre.» Denne forestillingen hos Lee er typisk for anorektikere; de prøver å oppnå selvrespekt ved å undertrykke sine ønsker og å makte det ingen andre makter.

Dersom en pikes følelser er blitt utnyttet, kan hennes forsøk på å beskytte sin spinkle selvfølelse mot ytterligere misbruk også føre til anoreksi. Shirley, som nettopp var begynt å få voksne former, ble såret over den måten guttene nå behandlet henne på. Til og med faren hennes gjorde upassende tilnærmelser. «Jeg ble så forlegen og fylt av en slik avsky at jeg gikk til mor og bare gråt,» sa Shirley. «Men etter at jeg gikk ned i vekt og de runde formene ble mindre tydelige, var det ingen som plaget meg. Slik ble jeg kvitt oppmerksomheten fra det annet kjønn.»

I noen tilfelle er anoreksi en flukt fra det voksne livs plikter. «Jeg ønsket ikke å vokse opp og få familieforpliktelser,» fortalte Shirley. «Hvordan kunne jeg noen gang tillate meg selv å legge på meg? Aldri! Ikke for noen pris!» Dessverre førte hennes tvangsforestilling om å få tiden til å stå stille til at hun led en smertefull død ved at hun rett og slett sultet seg i hjel.

Ikke alle anorektikere passer inn i disse beskrivelsene. Imidlertid ser det ut til at alle prøver å oppnå en følelse av styrke ved å gjøre seg selv til en de kan beundre. Dermed oppnår de en viss grad av selvaktelse. Å være tynn blir deres stolthet og glede.

Å mestre vonde følelser

Ettersom det å spise lindrer og gjør en rolig, kan det misbrukes til å mestre ensomhetsfølelse, angst, kjedsomhet, sinne, depresjon og det å bli vraket eller sviktet. «Mens jeg gikk på skolen, ble jeg utsatt for en opplevelse som var for vond til at jeg kunne snakke om den,» fortalte Dawn. «Hver gang jeg tenkte på det som skjedde, eller når det oppstod en situasjon jeg ikke maktet, begynte jeg å spise voldsomt. Jeg undertrykte ganske enkelt følelsene ved hjelp av mat.» Maten bedøvet de vonde følelsene. Men den førte også til at hun la på seg 45 kilo.

I enkelte tilfelle blir spiseforstyrrelsen en flukt fra det press livet utsetter en for. Et eksempel er Anne, som ble oppdratt i et hjem der faren var alkoholiker og stadig ertet henne på grunn av vekten. Hun forklarer hva grunnen var til at hun ble bulimiker: «Det var min måte å mestre dagliglivets press på, og den virket. Den som er oppslukt av noe, tenker ikke på problemer. Man legger all skyld for problemene på at man er blitt overvektig, og sier til seg selv at når vekten bare går ned, vil alt bli bra.»

Mens det er vanlig å spise litt mer hvis en er urolig eller ensom, klarer den som er disponert for å få en spiseforstyrrelse, ikke å nyttiggjøre seg de normale indre mekanismene for å mestre problemer. Istedenfor å snakke ut når det er noe eller noen som irriterer ham, spiser han for å døyve sin irritasjon.

Den rolle kostholdet spiller

Den vanligste årsak folk oppgir til ukontrollert spising, er at de har begynt med en streng diett. I 1989 avslørte en undersøkelse angående overvekt følgende: «Det å begynne med diett på grunn av problemer med overvekt ser ut til å kunne gi enda større overvekt.»

De som prøver å følge en streng diett, kutter som regel først ut søtsaker og annen velsmakende mat. Denne «forbudte» maten blir en konstant fristelse. Når de er oppbrakt, engstelige eller ensomme, synes de synd på seg selv. For å hjelpe på humøret propper de seg med nettopp det de har forbudt seg selv. Da må de gjøre dietten enda strengere, noe som bare fører til det samme resultat — en ny matorgie. Denne onde sirkelen fører til overvekt og spiseforstyrrelser. Lee forklarer hvordan det å gå på diett la grunnlaget for anoreksi: «Jeg hadde forsøkt alle slags dietter. Jeg ville gå ned i vekt, men klarte det ikke. Denne gangen bestemte jeg meg for å holde meg helt unna mat.»

Selv om det ikke er nok å ha kjennskap til årsakene til spiseforstyrrelser for å overvinne problemene, kan slik kunnskap likevel være en hjelp til å komme seg fri. Den kan også være en hjelp til å forebygge at den slags problemer oppstår. Men hva om du gjenkjenner slike personlighetstrekk hos deg selv, i familien eller hos en venn? Hva kan du da gjøre?

[Bilde på side 7]

Alvorlige bekymringer for ens utseende kan føre til spiseforstyrrelser

[Bilde på side 8]

Noen forsøker å døyve vonde følelser ved å spise ukontrollert