Hvordan en kan hjelpe dem som har spiseforstyrrelser

MILLIONER av mennesker verden over har erfart hvor vanskelig det er å ha en i familien som lider av en spiseforstyrrelse. Bulimi (karakterisert av matorgier og framkalte brekninger), anorexia nervosa (vedvarende manglende evne til eller vegring mot å spise) og tvangsmessig forspisning (ukontrollert matinntak) har noen steder fått et epidemisk omfang.

Det er i alt vesentlig kvinner disse tilstandene er et problem for. De rammer så å si alle aldere og både enslige og gifte. Barn, tenåringer og også eldre kvinner, deriblant bestemødre, er blant ofrene.a Siden over 90 prosent av dem er kvinner, bruker vi hunkjønn når vi omtaler dem som har dette problemet.

Hvis en du er glad i, har en spiseforstyrrelse, vil du sikkert gjerne hjelpe henne. Men bare det å be en bulimiker om å slutte med matorgiene og brekningene er som å be en som har lungebetennelse, om å slutte å hoste. Før du kan gi en som har en spiseforstyrrelse, skikkelig hjelp, må du ta hensyn til den dype følelsesmessige forstyrrelse som ofte ligger til grunn for problemet. Måten du går fram på, er altså viktig; det er ikke nok bare å ha gode hensikter. Noen ganger skriver det underliggende problemet seg fra tidligere seksuelt misbruk. Når det er tilfellet, er det vanligvis nødvendig med spesiell hjelp av en kvalifisert rådgiver.b

Hvordan du kan gripe problemet an

Det er ikke alltid så lett å finne ut om ens datter, kone eller venninne har en spiseforstyrrelse. Det er fordi de som har det, kanskje holder det skjult. (Se rammen.) Men en spiseforstyrrelse vil vanligvis ikke gå over av seg selv. Jo tidligere en får snakket med vedkommende og hjulpet henne, jo bedre er sjansen for at hun skal komme seg igjen.

Før du snakker med en som du mistenker for å ha en spiseforstyrrelse, bør du nøye planlegge hva du skal si, og også tenke ut hvilket tidspunkt det er best å si det på. Du bør snakke med henne når du er rolig og det er grunn til å tro at dere ikke vil bli forstyrret. En gal framgangsmåte — for eksempel det å komme med omfattende trusler — vil hindre kommunikasjonen og kan gjøre situasjonen verre.

Når du snakker med en du tror har en spiseforstyrrelse, bør du ikke være fordømmende. Vær spesifikk. Du kan for eksempel si: ’Du har gått så mye ned i vekt. Klærne dine er altfor store til deg. Er det noen grunn til det?’ Eller: ’Jeg hørte at du kastet opp på toalettet. Jeg vet at dette kanskje er flaut, men jeg vil gjerne hjelpe deg. Kan vi være åpne mot hverandre?’ Selv om hun reagerer med å bli sint eller med å nekte for det du sier, kan det være at du får overtalt henne til å snakke om det hvis du er rolig. (Ordspråkene 16: 21, NW) Å kunne snakke åpent sammen er et realistisk mål for den første samtalen.

Spiseforstyrrelser utvikles ofte når familien er altfor opptatt av hvordan kroppen ser ut, og når det meste av den ros barna får, dreier seg om utseendet eller prestasjoner. I en familie hvor én har en spiseforstyrrelse, må derfor kanskje de andre revurdere sine holdninger og prioritere annerledes. Det kan godt være at de må foreta forandringer for at problemet skal bli løst. Ja, deres innsats er ofte en av de viktigste faktorene.

La det ikke bli en kamp mellom din og hennes vilje

I en familie prøvde foreldrene, som var nokså irritert, å stappe mat inn i munnen på sin anorektiske datter, men hun strittet imot og var fornøyd med seg selv når hun klarte å sette seg imot foreldrene. Du bør derfor innse at du ikke kan tvinge en annen til å spise eller til å slutte å spise voldsomt. Jo mer du prøver å tvinge anorektikeren eller bulimikeren, jo mer sta blir hun kanskje, og det blir en vanskelig kamp.

«Det ble verre hver gang jeg gjorde vesen av spisevanene hennes,» innrømmet Joe. Datteren hans, Lee, holdt på å dø av anoreksi. «Jeg måtte helt slutte med å snakke om mat og spising.» Hans kone, Ann, forklarte hva som hjalp datteren: «Vi hjalp henne til å føle at hun kunne bestemme over seg selv uten å måtte ty til slike ekstreme handlinger. Det reddet livet hennes.» Du gjør klokt i å legge mindre vekt på selve spiseforstyrrelsen. Hjelp vedkommende til å forstå at når hun spiser, så gjør hun det for sin egen del og ikke for din.

Hjelp henne til å bygge opp selvtilliten

De fleste som har en spiseforstyrrelse, er perfeksjonister. Mange har hatt liten erfaring i hva det vil si å mislykkes. Foreldrene deres har — med de beste intensjoner — noen ganger bidratt til problemet. Hvordan? Ved å overbeskytte datteren og prøve å verne henne mot all motgang.

Foreldrene må derfor hjelpe datteren til å innse at de feil hun gjør, er en del av livet og ikke bestemmer hvor mye hun er verd som menneske. «Sju ganger kan den rettferdige falle og reise seg opp igjen,» sier Ordspråkene 24: 16. Datteren vil ikke bli knust på grunn av motgang hvis hun lærer at det er normalt å oppleve nederlag, at nederlagene er forbigående, og at de kan overvinnes.

Foreldrene må også akseptere at hvert barn er forskjellig, og sette pris på det. Mens kristne foreldre bestreber seg på å ’oppdra barna i Jehovas tukt og formaning’, bør de også la barna beholde sin individualitet. (Efeserne 6: 4) Ikke prøv å få barnet til å passe inn i en form du har skapt i ditt sinn. For å overvinne en spiseforstyrrelse må den lidende føle at hennes individualitet blir respektert og satt pris på.

Sørg for at kommunikasjonslinjene er åpne

I mange familier hvor et barn eller en ektefelle har en spiseforstyrrelse, er det dårlig kommunikasjon. De lidende har vanligvis vanskelig for å gi uttrykk for sine egentlige følelser når disse avviker fra foreldrenes eller ektefellens følelser. Det er spesielt tilfelle i et hjem hvor regelen har vært: ’Hvis du ikke har noe hyggelig å si, så la være å si noe.’ Den lidende tyr derfor til mat for å glemme sin indre frustrasjon.

Matthew klarte for eksempel ikke å hjelpe sin kone til å slutte med sin tvangsmessige forspisning. «Hver gang hun er urolig, gråter hun, og så går hun og spiser,» sa han. «Hun forteller meg aldri hva det er som egentlig plager henne.» En rådgiver foreslo at Matthew og hans kone skulle sette av en time i uken til å snakke fortrolig sammen, og at de skulle bytte på å komme med sine klager uten å bli avbrutt av den andre. «Det åpnet øynene på meg,» sa Matthew. «Jeg ante ikke at Monica var så utilfreds med så mange ting, og at jeg hadde så lett for å unnskylde meg. Jeg trodde jeg var flink til å lytte, men egentlig var jeg ikke det.»

For å hjelpe din kone eller din datter bør du derfor være villig til å lytte til hennes negative følelser og misnøye. Ifølge Bibelen er det passende å lytte til «den ringes klagende rop». (Ordspråkene 21: 13, NW) Joe og Ann måtte lære seg det.

«Jeg måtte slutte å trekke forhastede konklusjoner og å vise min irritasjon når Lee hadde et annet syn enn jeg,» sa Joe i forbindelse med sin anorektiske datter. Ann sa: «Lytt til det barnet ønsker å si. Ikke prøv å legge dine ord i munnen på henne. Lytt til hva hun egentlig synes om tingene.»

Ann nevnte et eksempel: «Før, når Lee klaget over at noen hadde såret henne, pleide jeg å si til henne at vedkommende ikke hadde ment å gjøre det. Men da ble hun enda mer ute av seg. Når hun klager over noe nå, sier jeg: ’Jeg vet at det må ha såret deg. Jeg skjønner at du tok deg veldig nær av det.’ Jeg prøver å vise medfølelse istedenfor å få henne til å se annerledes på det der og da.» Du bør derfor høre godt etter og ikke gå ut fra at du allerede kjenner en annens hensikter eller følelser.

Når kommunikasjonslinjene er åpne, kan en få trøst når det kommer følelsesmessig vanskelige tider, og en føler seg ikke tvunget til å ty til usunne spisevaner. Dawn, som før led av tvangsmessig forspisning og bulimi, forteller hvorfor hun aldri har falt tilbake til gamle spisevaner: «Når jeg blir opprørt, kan jeg alltid snakke med mannen min, for han er så forståelsesfull og flink til å trøste.»

Vis selvoppofrende kjærlighet

En sørgende far som hadde en datter som var bulimiker og døde av hjertesvikt, kom med dette rådet: «Elsk barna dine enda mer enn det du tror er nok.» Ja, vær raus når det gjelder å vise din datter eller din kone at du er glad i henne. Hjelp henne til å forstå at din kjærlighet ikke er avhengig av hvordan hun ser ut, eller hva hun klarer å utrette. Det er imidlertid ikke lett å vise at en er glad i en som lider av en spiseforstyrrelse. Det er grunnen til at nøkkelen er selvoppofrende kjærlighet, som Bibelen sier er vennlig, tålmodig og villig til å tilgi. Den er villig til å la en annens interesser komme foran ens egne. — 1. Korinter 13: 4—8.

Da et ektepar fikk vite at datteren deres var bulimiker, ble de helt rådville og visste ikke hva de skulle gjøre. «Jeg mente at hvis du ikke er helt sikker på hva du skal gjøre, så bør du gå varsomt fram,» sa faren. «Jeg innså at hun var en dyrebar jente som hadde et alvorlig personlig problem. Det beste var å berolige henne og gi henne følelsesmessig hjelp.»

Han spurte datteren: «Har du noe imot at mor og jeg med jevne mellomrom spør hvordan det går med problemet?» Hun sa hun var glad for denne vennlige omtanken, og derfor spurte de henne fra tid til annen hvordan det gikk.

«Det hendte det kunne gå noen dager, så noen uker og så noen måneder før hun fikk et tilbakefall,» fortalte faren. «Men når hun innrømmet at hun hadde gitt etter igjen, prøvde vi å oppmuntre henne og ikke virke skuffet.» Moren tilføyde: «Vi pratet mye. Jeg sa til henne at det tydeligvis gikk framover. Jeg sa: ’Bare ikke gi opp. Denne gangen klarte du to uker. Så får vi se hvor lenge du klarer det nå.’»

«En av grunnene til at vi ikke merket de bisarre spisevanene til datteren vår, var at vi sjelden spiste middag sammen,» sa faren. «Så jeg forandret på arbeidstiden for å være hjemme hos familien til middag.» Denne forandringen, som gjorde at de kunne spise sammen, og det at datteren ble vist tålmodig og kjærlig oppmerksomhet, hjalp henne til å komme seg, og hun overvant problemet helt.

Mens en går inn for å gjøre det som er best for den lidende, er det viktig å gi nødvendig tukt, som er et utslag av kjærlighet. (Ordspråkene 13: 24) Ikke unnlat å fortelle henne om følgene av hennes handlinger. Hun kan lære at hun er ansvarlig for den måten hun oppfører seg på, ved å måtte bruke sine egne penger for å erstatte den maten hun har proppet i seg, eller ved å måtte gjøre rent etter seg på badet når hun har kastet opp. Ved å insistere på at hun skal følge rimelige husregler, kan du vise at du har tillit til at hun klarer å ha skikkelig styring på livet sitt. Det kan øke den lave selvaktelsen hun kanskje har. Det er vanlig at de som har en spiseforstyrrelse, har lav selvaktelse.

På grunn av indre uro kan det være at vedkommende snakker i sinne. I så fall bør du prøve å se hva som ligger bak utbruddet. Prøv å finne kilden til mismotet og å takle det. (Job 6: 2, 3) Det var en spesiell utfordring for Joe og Ann når datteren deres ble opprørsk og kom med skjellsord.

«Vi prøvde å vise henne kjærlighet istedenfor bare å kaste henne ut,» sa Ann. Mannen hennes tilføyde: «Vi fortsatte å søke hjelp og fortalte henne hvor glad vi var i henne.» Hva førte det til? Hun innså til slutt at foreldrene måtte være svært glad i henne, og hun begynte å åpne seg for dem.

Når det er et barn som har en spiseforstyrrelse, er påkjenningen for foreldrene, særlig moren, intens. Det er derfor helt nødvendig at ektemenn gir sin kone følelsesmessig støtte. Du må ikke ofre ekteskapet til fordel for ditt barns sykdom. Innse dine begrensninger.

I noen tilfelle er det nødvendig å søke hjelp utenfor familien. Vurder alle faktorer som kommer inn i bildet, og finn ut hva slags hjelp som vil være best. Det vil kreve bestemthet hvis anorektikeren eller bulimikeren er motvillig. Fortell henne at dere vil gå til handling for å beskytte livet hennes om nødvendig, men ikke si noe som dere ikke kan gjennomføre.

Det vil forekomme iblant at dere føler dere maktesløse, og at situasjonen virker håpløs. Men glem aldri å be til kjærlighetens Gud og legge slike problemer fram for ham. Han kan hjelpe! «Vi innså at det lå utenfor vår evne å håndtere problemet,» sa Joe. «Det viktigste vi lærte, var å stole fullt og helt på Jehova Gud. Han sviktet oss aldri.»

[Fotnoter]

[Ramme på side 13]

NOEN TEGN SOM KAN TYDE PÅ EN SPISEFORSTYRRELSE

◼ Lite matinntak, kanskje ved streng diett eller faste

◼ Ekstremt vekttap eller store svingninger i vekten

◼ Merkelige spiseritualer, som det at maten skjæres opp i bittesmå biter

◼ Intens redsel for å bli tykk, uansett hvor lav vekten er

◼ Stor interesse for og konstant snakking om mat og/eller vekt, ofte kombinert med strengt mosjonsopplegg

◼ Menstruasjonen opphører

◼ Tendens til å trekke seg unna andre, tegn på hemmeligholdelse, spesielt lang tid på toalettet

◼ Følelsesmessige forandringer, for eksempel depresjon og irritabilitet

◼ Overdreven spising ved sinne, nervøsitet eller affekt

◼ Misbruk av vanndrivende midler, slankepiller eller avføringsmidler

[Bilde på side 15]

Det er nødvendig å lytte med medfølelse