Mareritt på flight 232
Fortalt av en av de overlevende
Da United Airlines flight 232 styrtet i en maisåker i Iowa i fjor, ble 110 passasjerer og mannskapet drept. Men merkelig nok var det 186 som overlevde.
«VI MÅ nødlande i Sioux City,» sa flygeren. «Det blir en hard landing.»
Det var den 19. juli 1989, og mannen min, Kevin, og jeg var på vei til Chicago for å være til stede på et møte i et datafirma som Kevin drev. Vi hadde allerede fløyet fra Albuquerque til Denver, hvor vi traff en venn som var på vei til det samme møtet, men som skulle ta et annet fly. Jeg husker at vi spøkte om hvem som ville komme først fram til Chicago. Flyet vårt, United flight 232, lettet først; det andre skulle ta av ti minutter senere.
Problemer om bord
Mens vi satt og spiste om bord i flyet, kom det plutselig en kraftig lyd, og flyet begynte å riste og miste høyde. Kort etter sa kapteinen over høyttaleren at vi hadde mistet en av motorene, og at vi ville komme sent fram til Chicago. Han hørtes rolig ut.
Kabinpersonalet var en tanke bekymret. Alle snakket om det som stod på, men det var ingen panikk. Senere fikk jeg vite at flyet bare kunne fly til høyre fordi hydraulikkslangene var blitt revet av da en av motorene falt fra hverandre.
Snart opplyste kapteinen at vi ville lande i Sioux City i Iowa, og at landingen ville bli hard. Han sa at alt ville gå bra, men han bad oss innstille oss på en krasjlanding. Kabinpersonalet viste oss hvordan vi skulle stramme setebeltene og holde rundt anklene.
Jeg hadde grått siden motoren gikk i stykker, og jeg klarte ikke å holde opp. Kevin holdt rundt meg, og han bad en bønn til Jehova Gud for oss begge. Vi var virkelig glad for at de to småjentene våre, som var seks og to år gamle, ikke var med oss på turen.
Kvinnen som satt ved siden av meg sammen med de to guttene sine, lente seg over mot meg og holdt meg i hånden mens vi gjorde oss klar til landing. Flyet gikk pent og rolig ned, og jeg innbilte meg at vi hadde landet, og at alt hadde gått bra.
Jeg overlever og havner på sykehus
Jeg holdt øynene lukket, og det føltes som å kjøre berg-og-dal-bane. Jeg kunne se sollys gjennom de lukkede øynene. Det siste jeg husker, var at skoene ble dratt av meg, og at jeg prøvde å krølle tærne for å beholde dem på.
Da jeg åpnet øynene, var det mørkt, og jeg rørte på meg. Setet mitt ble snudd av en av redningsmannskapene. Vi var ute på en åker. Alt var svart og grønt rundt meg, og det var sterkt solskinn. Kevin satt fortsatt fastspent ved siden av meg. Jeg ropte på ham, men han svarte ikke.
De la meg på bakken, hvor jeg reiste meg opp på albuene. Jeg spurte om mannen min hadde klart seg. Redningsmannen ristet på hodet. Jeg bare slappet av. I ambulansen registrerte jeg alle lydene, men jeg hørte egentlig ikke etter. Jeg kjente at det ene øyet var i ferd med å hovne opp.
På sykehuset var alle vennlige og hjelpsomme, særlig en sykepleier som het Lori. Jeg var våken nok til å gi henne telefonnummeret til søsteren min i Albuquerque, og hun ringte henne, slik at familien fikk vite at jeg var i live.
Jeg forestilte meg ikke at noen ville komme og besøke meg, ettersom jeg befant meg i Iowa. Men den første kvelden kom det to eldste fra den lokale menigheten av Jehovas vitner og besøkte meg på sykehuset. Vitnene på stedet fortsatte å komme på besøk og ringe og skrive i de fire dagene jeg var der. Flyselskapet åpnet en konto i en forretning, og vitnene gjorde innkjøp for meg, så jeg hadde noe å ha på meg.
Dagen etter fikk jeg igjen en overraskelse da mor, søsteren min og Kevins bror og foreldre kom og besøkte meg. Ingen av dem ville jeg skulle tro at Kevin var død, så jeg hadde fortsatt et svakt håp om at han kunne være blant de uidentifiserte skadede.
Da jeg så på nyhetene på TV, kunne jeg nesten ikke tro mine egne øyne. Jeg var ikke engang klar over at vi hadde krasjet! Da jeg innbilte meg at flyet hadde landet, trodde jeg vi var trygge. Jeg hadde ikke engang tenkt over hvorfor vi var utenfor flyet. Den seteraden Kevin og jeg satt i, befant seg bak vingen. Vi satt i den fem seter brede midtseksjonen, og da flyet gikk fra hverandre, ble setene våre kastet ut på bakken. Kevin og kvinnen ved siden av meg ble drept, men de to små guttene hennes og jeg overlevde.
En av redningsmannskapene — den eneste jeg kan huske — besøkte meg på sykehuset. Det plaget ham at enkelte hadde overlevd, mens andre var blitt drept. Det kom av at «tid og uforutsett hendelse» hadde møtt oss, forklarte jeg. (Forkynneren 9: 11, NW) Det var ikke slik at Gud hadde gitt noen av passasjerene sitteplasser hvor de ville bli drept, og andre sitteplasser hvor de ville overleve. Jeg gav ham den bibelske traktaten Hvilket håp er det for de døde? og brosjyren «Se, jeg gjør alle ting nye». Vi gav hverandre en klem, og jeg tror han følte seg litt bedre da han drog.
Lori, som hadde tatt seg av meg på skadestuen, fortsatte å besøke meg hele tiden mens jeg lå på sykehuset, selv om jeg ikke lenger var en av hennes pasienter. Hun beundret min indre styrke, og jeg forsøkte å forklare henne at jeg fikk den fra min Gud, Jehova, som hjalp meg til å mestre situasjonen. — Salme 121: 1—3.
Jeg forsøker å holde meg travelt opptatt
Fra og med søndag 23. juli kunne jeg fortsette rekonvalesensen hjemme. Da vi gikk om bord i flyet, snakket jeg beroligende med meg selv og konsentrerte meg om å puste riktig for ikke å få panikk. Da min to år gamle datter, Mercedes, fikk se hvordan jeg så ut, med bandasjer og skrammer, ville hun ikke ha noe med meg å gjøre. Det gikk tre—fire dager før jeg gjenvant hennes fortrolighet. Tarrah var glad for å ha meg tilbake igjen, men hun savnet faren sin.
Det at jeg var sammen med dem som kjente Kevin og hadde vært vitne til hans åndelige fremskritt (han skulle bli døpt som et av Jehovas vitner i oktober), gjorde det vanskeligere for meg å innse at han var død. Noen sier at det aldri hadde vært en så stor begravelse i Santa Fe før. Kevin var en virkelig venn og hadde gjort sterkt inntrykk på mange mennesker.
Jeg var klar over at jeg måtte holde meg travelt opptatt, og at det ikke finnes noen bedre virksomhet enn den kristne tjeneste. I april og mai hadde jeg deltatt i hjelpepionertjenesten, en form for heltidstjeneste. Nå var jeg fast besluttet på å gjøre det igjen i september. Det var til svært stor hjelp for meg å være opptatt med andre mennesker og deres problemer. Jeg bestemte meg også for å gjøre forskjellige ting i huset, for eksempel å sette opp persienner i vinduene, tapetsere spisestuen og arbeidsrommet og pusse opp spisebordet.
På den tiden ulykken skjedde, ledet jeg to hjemmebibelstudier med mennesker som var interessert i Guds Ord, og etter ulykken var det en jeg tidligere hadde studert med, som ønsket å gjenoppta studiet. Alle tre spurte: ’Hvorfor reddet Jehova deg og ikke Kevin — han gjorde jo også sitt ytterste for å behage Gud?’
Jeg forklarte dem forskjellen mellom hendelser som er Guds verk, og naturkatastrofer eller ulykker. Hvis det er Guds verk, får vi en advarsel på forhånd fra ham om at noe kommer til å skje. Et eksempel på det er vannflommen på Noahs tid. I det tilfellet fortalte Gud Noah hva han skulle gjøre for å overleve katastrofen; han skulle bygge en ark. Ulykker og naturkatastrofer, derimot, er uforutsette hendelser som helt vilkårlig rammer alle slags mennesker, både gode og onde. Det var ingen som visste at det ville skje en ulykke med flyet vårt. Hadde de gjort det, ville ingen ha gått om bord i det. Det at jeg overlevde, var like mye av en tilfeldighet som det at Kevin ble drept.
De som sier at jeg er så «sterk», er ikke klar over hvor ofte jeg er nær ved å gråte. Det tar sin tid å komme over det jeg har opplevd. Jeg kan snakke om Kevin eller se bilder av ham og klare meg fint helt til jeg er alene — da begynner jeg å gråte. Det smerter meg virkelig at jeg mistet min mann etter så kort tid; vi hadde bare vært gift i sju år.
Når kristne brødre kommer på besøk, viser de små døtrene mine dem svært stor oppmerksomhet, og av og til klamrer de seg til bena deres for at de ikke skal gå. Tarrah var sint en stund, og av og til gråt hun uten egentlig å vite hvorfor. Hun gjør det likevel bra på skolen og forsøker å fortelle skolekameratene sine om oppstandelseshåpet. — Johannes 5: 28, 29.
Vi forsøker å leve et enkelt liv og gjøre den kristne tjeneste til en levemåte. Med Jehovas hjelp vil vi klare det. For omkring et år siden oppmuntret en venn meg til å begynne å tjene som alminnelig pioner. Jeg er glad for at jeg fulgte dette rådet. Det å være heltidstjener og hjelpe andre til å lære om Guds hensikter har hjulpet meg til å konsentrere meg om Guds storslåtte løfte om å skape et paradis på jorden og oppreise dem vi har mistet i døden. (Lukas 23: 43, NW; Åpenbaringen 21: 3, 4) — Fortalt av Lydia Francis Atwell.
[Bilde på side 26]
Mannen min og jeg før flyulykken
[Bilderettigheter på side 25]
UPI/Bettmann Newsphotos