Promillekjørerne møter ofrene
VI BEFINNER oss i Genesee fylke i den nordlige delen av staten New York. DWI-trafikkofferpanelet har samlet seks personer som knyttes sammen av den sorg de har felles. De viser fram bilder av sine kjære. De er med på et smertelig forsøk på å få en gruppe som er dømt for promillekjøring, til å forstå sakens alvor.
Her er utdrag av det som ble sagt.
Ofrene
En far: «Dette er vår sønn Eric. Han var en fin gutt, full av godt humør, full av smil. Nå er jeg en trist, sørgende far med en sønn som døde 17 år gammel. På et øyeblikk forsvant våre drømmer, våre framtidshåp, vår kjære sønn — på grunn av en fyllekjører.
Jeg og min kone går til kirkegården. Det er den siste tråden vi har å klamre oss til. Vi leser Erics ord som er risset inn på gravsteinen: ’Jeg vil savne dere, far og mor, og håper avstanden ikke blir så stor; i så fall vil det i meg blø, for jeg ville aldri si adjø.’ Og vi vil heller ikke si adjø.»
En ung enke: «Dette er familien min. En 22 år gammel mann forlot et bryllup og påstod at han ikke følte seg påvirket. Han kjørte varebilen i stor fart bortover en mørk, ukjent vei. Han kom mot et varselsskilt som han ignorerte, og så fortsatte han videre forbi et stoppskilt. Han kjørte rett inn i oss. Jeg husker at jeg våknet med et vondt trykk i brystet. Jeg kjempet for å åpne øynene, og jeg fikk et glimt av mannen min, som satt bøyd over rattet. Jeg hørte at babyen min gråt. Jeg husker at jeg spurte: ’Hva var det som skjedde?’
Det var ingen som svarte. Mannen min, Bill, som var 31 år gammel, den eldste sønnen min, som var seks, og tvillingguttene, som var fire, var døde. Mitt eneste håp var min lille pike på ni måneder, som ble innlagt på sykehuset med en alvorlig hodeskade.
Mens jeg lå på sykehuset en trist og regnfull onsdag formiddag, ble mannen min og de tre guttene gravlagt. Jeg tenkte på fire kister, fire maltrakterte kropper, fire personer som jeg aldri mer skulle få se, høre eller ta på. Hvordan skulle jeg klare meg videre?
Den lille datteren min og jeg var nødt til å begynne et nytt liv. Jeg solgte huset vårt, for jeg klarte ikke å leve med alle minnene. Det er vanskelig å godta at mannen min og tre skjønne gutter ligger på kirkegården. All omsorgen, bekymringen og kjærligheten var ikke nok til å beskytte dem. Den smerte, frustrasjon og tomhet jeg føler, kan ikke beskrives. Livet deres ble så kort.
Han som tok livet av familien min, var ikke noen forherdet forbryter eller en alkoholiker eller en kjenning av politiet — bare en helt alminnelig mann som var ute en kveld for å hygge seg. Jeg betaler denne forferdelige prisen fordi det var en som valgte å kombinere alkohol og bilkjøring. Jeg håper inderlig at dette aldri skjer med dere eller noen dere er glad i.»
En mor: «Datteren min het Rhonda Lynn. Hun skulle ha gått ut av high school den 21. juni. Den 10. juni hadde hun sin siste kjøretime. Den dagen traff to personer som hadde vært på fest og drukket mye, en ansvarsløs avgjørelse; de bestemte seg for å kjøre bil. På et lite øyeblikk gjorde de den dagen til den siste dagen i Rhondas liv og også den siste dagen i kjørelærerens og to av hennes klassekameraters liv.
Den ettermiddagen fikk jeg en telefon med beskjed om at Rhonda hadde vært utsatt for en ulykke. Min eneste tanke var at jeg måtte være hos henne. Da jeg kom til sykehuset, fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk gå inn til Rhonda. Men jeg måtte bli sikker. Jeg fikk dem til å trekke bort lakenet. Ansiktet hennes var så hovent og oppskrapt. Jeg stirret på de nydelige øynene hennes og tok henne i armen, men jeg kunne ikke gjøre den knuste kroppen hennes bedre. Det eneste jeg kunne gjøre, var å stryke det pene håret hennes. Det kom ingen reaksjon. Hun var borte.
Jeg fikk den vanskelige oppgaven å fortelle faren og brødrene hennes at hun var borte. Nå er ikke livet vårt som før på grunn av det forferdelige tomrommet. Om vi bare kunne klemme henne, holde henne i armene våre en eneste gang til. Livet kommer aldri til å bli det samme. Det eneste vi har igjen, er minnene.»
En promillekjører
En ung mann: «Min historie er annerledes enn dem dere har hørt hittil. Min begynte for 23 måneder siden. Jeg husker det som om det var i går. Min venninne var med i en bowlingturnering den kvelden, så jeg bestemte meg for å få meg noe å drikke og se på mens hun bowlet. Jeg drakk fem—seks glass øl i løpet av de neste to og en halv timene. Jeg mente jeg burde være ansvarsbevisst og vente en time før jeg kjørte hjem.
Da jeg hadde kjørt en halvtimes tid, var det en sykebil på veien, og en mann stod midt i veien og dirigerte trafikken. Jeg så ikke den mannen før det var for sent. Jeg prøvde å dreie unna og tråkket på bremsen. Da frontruten knuste, sa jeg til meg selv: ’La det være en hjort eller en hund!’ Men jeg visste at det ikke var det. Jeg kom meg ut av bilen og gikk bort til ham mens jeg ropte: ’Er du ok? Er du ok?’ Han svarte ikke. Jeg husker at jeg stod over ham og så på ansiktet hans. Det var uhyggelig.
Politimennene kom bort og stilte spørsmål. Så sa de: ’Du er svært samarbeidsvillig, men du går rart og snakker rart. Har du drukket?’ De tok meg med til politistasjonen, hvor jeg måtte gjennom en alkotest. Jeg hadde 0,8 i promille [som er en ulovlig alkoholkonsentrasjon i blodet i de fleste deler av USA]. Jeg kunne ikke tro at dette skjedde med meg. Jeg hadde trodd at jeg aldri kom til å oppleve noe sånt. Men nå kom jeg til å bli tiltalt for uaktsomt drap fordi jeg hadde kjørt i påvirket tilstand.
Det var bare en måned igjen til jeg hadde fullført lærerutdannelsen. Tenk på hvordan samfunnet ser på lærere. Det venter at de er moralsk plettfrie. Det var det jeg arbeidet for, og nå ble alt spolert, følte jeg.
Jeg fikk ett års betinget dom, fikk førerkortet inndratt for 19 måneder, fikk en bot på 250 dollar, satt en helg i fengsel, gjorde 600 timers samfunnstjeneste og gjennomgikk et kurs på ni uker med alkoholrådgivning. Noe som var verre enn det, var de nettene jeg våknet og skalv og så for meg mannens ansikt. Og jeg måtte dra hjem og se familien min og alle vennene mine i øynene. Det var en kamp å fortsette å leve. Jeg var ikke sikker på om det var verdt det. Jeg måtte tilbake til undervisningen og møte alle barna. Jeg kunne ikke la være å lure på hvor mange av dem det var som visste om det jeg hadde gjort. Og jeg var fylt av anger og skyldfølelse overfor mannens familie.
Ulykkeskvelden måtte jeg gjøre det vanskeligste jeg noen gang har måttet gjøre i hele mitt liv — ringe min mor og fortelle henne: ’Mor, jeg har drept en mann i en ulykke. Noen må kjøre meg hjem.’ Da hun kom, bare omfavnet vi hverandre og gråt. Jeg unner ikke min verste fiende å gjennomgå det jeg har gjennomgått. Promillekjøring — det er et problem jeg vil engasjere meg i. Når dere går hjem fra dette møtet, så tenk på oss. Glem oss aldri.»
Panelet avslutter
Patricia Johnston, koordinatoren for dette trafikkofferpanelet, avsluttet med å fortelle om sin egen, alkoholiserte far og den tragiske kollisjonen som kostet ham livet. Hun mente at hvis folk fikk øynene opp for den sorg alkohol kan medføre, ville de ikke kjøre etter at de hadde drukket, og det ville ikke bli behov for slike tiltak som dette panelet.
Til slutt spurte ordstyreren om det var noen som hadde spørsmål, men det var det ikke. Men det var mange som hadde tårer i øynene, og som sa: «Dere kommer aldri mer til å høre at jeg kjører etter å ha drukket.»
Det er bare tiden som vil vise hvilke resultater slike paneler vil bringe når det gjelder å hindre at arresterte promillekjørere igjen setter seg bak rattet i påvirket tilstand. Men det som gjør problemet så skremmende, er det enorme antall, millioner, som kjører i påvirket tilstand, og som ikke blir pågrepet.
Ferske rapporter fra det amerikanske justisdepartementets kontor for statistikk viste at på ett år ble nærmere to millioner personer arrestert for å ha kjørt i påvirket tilstand. Men statistikken viste også at det for hver arrestasjon av en påvirket bilfører kan være så mange som 2000 eller flere som ikke oppdages, på steder hvor det ikke foretas kontroll. Alle disse kan bli årsak til ulykker. (I Norge blir hvert år 6000—7000 personer dømt for promillekjøring.)
Hva er det som har skapt det miljø som avler slike livsfarlige og ansvarsløse handlinger? Hvorfor blir ikke den langvarige kampen mot promillekjøring vunnet? La oss se på noen av svarene.
[Bilde på side 7]
Gjerningsmannen stilles ansikt til ansikt med trafikkofferpanelet. (Bildet er arrangert.)