Historien om asbest — fra livredder til dødelig trussel
FOR ikke lenge siden måtte alle beboerne i en husvognkoloni i Arizona i USA selge hjemmene og eiendelene sine til myndighetene og flytte. Alt som befant seg på området, fra husvogner og møbler til barnas leker, ble systematisk ødelagt — det ble flattrykt og begravd under flere lag med filtrerpapir, grus og matjord. Hva var årsaken? Stråling? Giftige kjemikalier? Dårlig drikkevann? Nei, under husvognkolonien var det rester etter et gammelt asbestknuseverk. Hele området var forurenset av asbest.
Dette har vært et omskiftelig århundre for asbesten, et århundre hvor stor popularitet har måttet vike plassen for mistenkeliggjøring. Asbest var en gang industriens favoritt og ble hyllet som livredder etter å ha berget utallige mennesker fra å bli flammenes rov, men nå blir stoffet anklaget for å være medskyldig i flere hundre tusen menneskers død. Asbest har den tvilsomme ære å ha revolusjonert byggebransjen — ikke én gang, men to ganger: først da det ble alminnelig verden over å bruke det som byggemateriale, og deretter da man begynte å fjerne det igjen, av og til hals over hode.
Skoler, kontorer og boligblokker er blitt stengt og fraflyttet, noe som har ført til kolossale omkostninger for skattebetalere, huseiere og beboere. Rettsapparatet er blitt oversvømt av søksmål. Og frykt har forandret menneskers liv — alt dette på grunn av asbest.
Men hva er asbest? Hvor kommer dette stoffet fra? Er det egentlig så farlig?
En broket fortid
Det er ikke slik som mange tror, at asbest er et av den moderne teknologis mange feilgrep, en oppfinnelse som er blitt klekt ut i et eller annet laboratorium, og som en så har mistet kontrollen med. Nei, asbest er et mineral som utvinnes av jorden. Eller for å være mer nøyaktig, asbest er en gruppe mineraler — det finnes seks forskjellige typer, som alle er ganske ulike. Men de er alle oppbygd av fibrer, og alle er også svært varmebestandige.
Folk har brukt asbest i tusener av år. Mange hundre år før Kristus forsterket finske bønder keramikk med dette stoffet, og de brukte det også til å tette sprekker i tømmerhyttene sine. De gamle grekere brukte det til lampeveker. Romerne vevde asbestfibrer inn i tekstiler som de så lagde håndklær, nett og hodeplagg til kvinner av. Disse stoffene var lette å holde rene; det var bare å kaste dem i ilden og så ta dem ut igjen skinnende hvite!
Fra middelalderen fortelles det at keiser Karl den store klarte å overbevise noen barbarer han hadde som gjester, om at han hadde overnaturlige evner, ved å kaste en duk av asbest inn i ilden og så ta den uskadet ut igjen. Noen foretaksomme handelsmenn i middelalderen solgte til og med asbestkors og innbilte folk at de var laget av ved fra «det sanne kors» ettersom de ikke kunne brenne opp!
Fram til slutten av det forrige århundre var asbest imidlertid ikke stort mer enn en kuriositet. Dette endret seg som følge av den industrialiserte tidsalder. I det forrige århundre ble man i industrien klar over at asbest ikke bare er brannsikkert, men at stoffet også er korrosjonsbestandig og isolerer godt. Asbest ble snart anvendt i takpapp, himlingsplater, gulvfliser, isolasjon, betongblandinger, betongrør, asfalt, teatertepper, bremsebelegg og filter. Til slutt hadde man funnet omkring 3000 anvendelsesområder.
Det varte ikke lenge før asbest var grunnlaget for en blomstrende, verdensomfattende industri. Det ble funnet store forekomster i Ural-fjellene i Sovjetunionen, i de italienske alper, i Vermont i USA og i Sør-Afrika. Midt på 1970-tallet nærmet verdens asbestproduksjon seg seks millioner tonn i året.
Den fryktelige prisen
Denne kolossale populariteten forhindret imidlertid ikke at enkelte fikk bange anelser. Så langt tilbake som for omkring 1900 år siden la den romerske historieskriveren Plinius merke til at slaver som arbeidet i asbestgruver, så ut til å ha pustevanskeligheter. Han var bare den første av mange advarende røster.
I begynnelsen av vårt århundre begynte leger i Europa å legge merke til at asbestarbeidere døde av lidelser i åndedrettsorganene. Innen 1918 hadde enkelte forsikringsselskaper allerede sluttet å forsikre asbestarbeidere på grunn av deres uvanlig korte levetid. Da 1930-årene kom, hadde man ved hjelp av obduksjoner funnet ut at det virkelig kan være livsfarlig å bli mye utsatt for asbest. De små, nålformede krystallene som mange typer asbest består av, kan arbeide seg langt ned i lungene og til og med inn i bukhulen og bli der. Av og til kan de forårsake sykdommer flere tiår senere. Dette er noen av de mest vanlige sykdommene som skyldes asbest:
Asbestose. Den mest vanlige sykdommen, særlig blant dem som har vært utsatt for asbest over lang tid. Det oppstår arrdannelser i lungevevet, slik at lungen etter hvert blir stiv og hulrommene i den tilstoppes. Asbestose fører til tungpustethet og gjør lungene mer sårbare for slike infeksjoner som lungebetennelse og bronkitt, som igjen er mye farligere for dem som har asbestose. Denne sykdommen er uhelbredelig, og den kan være dødelig.
Lungekreft. Denne sykdommen er også svært vanlig, og den fører til flere dødsfall enn asbestose. Det er interessant å merke seg at risikoen for lungekreft øker betraktelig når man er utsatt for asbeststøv og i tillegg røyker. Risikoen blir langt høyere enn om man bare hadde lagt sammen risikoene som er forbundet med røyking og med asbest.
Mesoteliom. Dette er en sjelden, men ekstremt dødelig form for kreft. Den angriper brysthinnen eller bukhinnen. Man kan få denne sykdommen selv etter begrenset kontakt med asbest, og den kan oppstå 40 år senere.
Ifølge tidsskriftet International Journal of Health Services vil asbestose forårsake mellom 200 000 og 300 000 for tidlige og smertefulle dødsfall mellom 1986 og år 2000 bare i USA. Hvis dette viser seg å være riktig, vil det omtrent tilsvare antallet av amerikanske militære som ble drept i kamp under den annen verdenskrig.
En overreaksjon?
Flere vitenskapsmenn hevder imidlertid at man har overreagert på asbesttrusselen. De hevder at noen forskere har overdrevet faremomentene, noe som har ført til en utbredt «fiberfobi», en panikk som har gjort mer skade enn gagn.
Brooke Mossman ved Vermont universitets medisinske fakultet stod i spissen for en gruppe forskere som skrev en rapport som ble offentliggjort i tidsskriftet Science. Mossman og hennes kolleger synes det brukes altfor mye penger på å fjerne asbest fra kontorbygninger og skoler, noe som ofte gjøres for å forhindre kontakt med asbest som er så minimal at den nærmest er uskadelig, sier de.
De hevder at det i enkelte bygninger hvor det er planer om å fjerne asbest, faktisk er mindre asbest i luften inne i bygningen enn utenfor! De peker på statistikk som viser at sykling og lynnedslag er langt farligere for barn enn slike lave asbestnivåer. Mange asbestfjerningsprosjekter er dessuten blitt satt i gang i hui og hast og er blitt dårlig utført, noe som i virkeligheten har økt mengden av asbest i bygninger ved å virvle opp alt støvet. I slike tilfelle ville det ha vært tryggere rett og slett å ha latt asbesten bli værende der den var, og forsegle den.
Det er heller ikke alle typer asbest som har de samme nålformede fibrene, noe som kommer til uttrykk i asbestlovgivningen i mange europeiske land. Den typen som kalles krysotil eller hvitasbest, består av lengre, krøllete fibrer, som lungene lettere fanger opp og kvitter seg med. Omkring 95 prosent av den asbesten som produseres verden over, er hvitasbest. Amfibolasbest, den typen som ser ut til å forårsake de fleste tilfellene av mesoteliom, brukes bare sjelden.
Mossman og kollegene hennes avviser også ’én-fiberteorien’ — den oppfatning at selv én enkelt asbestfiber kan være dødelig. Asbest finnes tross alt i naturen. Ifølge en redaktør i tidsskriftet Science puster vi alle inn omkring en million asbestfibrer hvert år!
Men alt dette tilfredsstiller ikke alle forskere. Dr. Irving J. Selikoff, som i 1964 utførte en banebrytende undersøkelse om farene ved asbest, fastholder at selv begrenset kontakt med asbest kan være svært farlig. Mange forskere er enige med ham. De er særlig bekymret for skoler. Det er meningsløst bare å måle asbestinnholdet i luften i slike bygninger, sier de, ettersom det bare er de bestemte stedene hvor asbesten finnes, som utgjør faren, for eksempel isolerte rør og fyrkjeler. Nysgjerrige barn kan finne slike steder og begynne å rote med asbesten, og vaktmestere kan regelmessig komme i kontakt med stoffet.
Forskerne er også uenige om hvor farlig hvitasbest er. En internasjonal forskerkonferanse som ble avholdt våren 1990, reagerte på Mossmans rapport i Science ved å hevde at hvitasbest er like farlig som de andre typene. Noen har også påstått at forskere som bagatelliserer farene ved asbest, rett og slett blir brukt av asbestindustrien, som betaler noen av dem for å vitne i retten.
Griskhet
Hvis slike beskyldninger er sanne, vil det si at de anklagede er griske. Og det er et faktum at griskhet stadig har gjort seg gjeldende opp gjennom asbestens historie i dette århundre.
Asbestindustrien er blitt anklaget for å ha utvist skandaløs griskhet ved å ha holdt arbeiderne i uvitenhet om farene ved asbest. Det har vært mange rettssaker der asbestprodusenter er blitt dømt til å betale skadeserstatninger fordi de har unnlatt å gjøre de ansatte oppmerksom på de farene de var utsatt for. Og til tross for at asbest er omstridt, fortsetter asbestfirmaer å eksportere produktene sine til utviklingsland som ennå ikke har forbudt stoffet — og hvor fabrikkarbeiderne ikke alltid er godt nok beskyttet.
Asbestfjerningsfirmaer er også blitt anklaget for griskhet. Kritikerne peker på de skyhøye prisene, som ofte er på mellom 1500 og 3000 kroner pr. kvadratmeter, godt over 100 ganger det det kostet å installere asbesten til å begynne med. Det snakkes også om korrupsjon. Mange asbestfjerningsfirmaer er blitt tatt for å bestikke myndighetspersoner til å se gjennom fingrene med ulovlig og farlig fjerning og deponering av asbest. Samvittighetsløse huseiere har også fått useriøse firmaer til å fjerne asbest på en uforsvarlig måte bare for å spare penger. Arbeiderne de får til å utføre oppdraget, har ofte ingen anelse om de farene de utsetter seg for, de har ofte ikke noe verneutstyr, og det har hendt at de har kvittet seg med asbesten på ulovlig vis — til og med i parker.
Asbest og du
Det finnes likevel et glimt av håp. Verden over blir man stadig mer oppmerksom på farene ved asbest. Mange steder begrenser myndighetene bruken av asbest, eller de sørger i det minste for at arbeidere som er i kontakt med mineralet, bruker verneutstyr.
Hva bør du gjøre hvis du har mistanke om at det finnes asbest i hjemmet ditt eller på arbeidsplassen din? For det første er det bare en laboratorietest som kan avgjøre om det virkelig er asbest. For det andre bør du ikke få panikk. Panikk har fått enkelte til å prøve å fjerne asbesten selv, noe som ofte er ulovlig og mye farligere enn å la den være der den er. Innhent råd fra eksperter før du gjør noe som helst. Bare et respektert, autorisert firma bør få lov til å fjerne asbesten eller forsegle den, avhengig av hva som vil være det beste.
Hvis du ikke har annet valg enn å arbeide med asbest, er det svært viktig å bruke verneutstyr og å holde stoffet vått, slik at fibrene ikke kommer ut i luften — uansett hvor upraktisk dette kanskje kan være. En undersøkelse blant 405 arbeidere i Egypt viste at bare 31,4 prosent av dem brukte verneutstyr når de arbeidet med asbest.
Og til slutt, ikke røyk! I en amerikansk undersøkelse viste det seg at 34 prosent av asbestarbeiderne var røykere, til tross for at de var svært engstelige for å få kreft, og til tross for at risikoen for at røykere skal pådra seg asbestrelaterte sykdommer, er omkring 50 ganger høyere.
Ekspertene er fortsatt uenige om hvor farlig asbest egentlig er, og om det i det hele tatt finnes noen trygg grense for hvor mye asbest man tåler å bli utsatt for. De vil kanskje fortsette å være uenige og kaste statistikk og undersøkelser i hodet på hverandre helt til den dagen da menneskene til slutt holder opp med å ’ødelegge jorden’ og misbruke dens ressurser. (Åpenbaringen 11: 18) Men inntil da er det kanskje best å holde seg på den sikre siden.
[Bilde på side 12]
Typisk utstyr for fjerning av asbest, deriblant dekontaminasjonskamre. Fra venstre mot høyre: 1. arbeidsområde; 2. utstyrsrom; 3. luftsluse; 4. dusj; 5. luftsluse; 6. rent rom