«Moldvarp-folket»

KALDE vintrer. Et 1100 kilometer langt nettverk av undergrunnstunneler som i hvert fall er litt varmere enn byen utenfor. Stadig flere hjemløse — 75 000, ifølge én beregning. I New York har kombinasjonen av disse tre faktorene skapt et foruroligende byfenomen: tunnelboere, eller «moldvarp-folket», som noen kaller dem. På gangbroer og i trappeoppganger, i forlatte lagerrom, i tunneler og på andre bortgjemte steder i denne enorme labyrinten har de funnet seg steder som skal være deres små hjem. I en jernbanetunnel på Manhattan som ikke har vært i bruk på lenge, har en mengde av dem slått seg ned i forlatte betongbunkere og nisjer og på avsatser. Noen har til og med bygd små skur i tunnelen.

Men tunnellivet er hardt. Rotter som er så store som katter, smetter omkring i mørket. Hvert år blir flere titalls mennesker drept av tog som kommer buldrende gjennom tunnelene, og av den elektrifiserte tredje jernbaneskinnen. Politiet gjennomsøker sporene jevnlig for å jage ut de hjemløse. Deretter følger de som arbeider på undergrunnsbanen. De fjerner de provisoriske hyttene. De drar ut sofaer og tepper, radioer og TV-apparater og skraper til og med tapet av veggene i noen av skjulestedene i tunnelene.

Etter at politiet er gått, kommer de hjemløse tilbake igjen. Som en polititjenestemann sa til The New York Times, kan det være at alt det politiet gjør for å fjerne de hjemløse, bare får dem til å flytte omkring i tunnelnettverket en stund. «Dette er en kortsiktig løsning,» sier han. Men hjemløsheten er neppe et kortsiktig problem. Ifølge én beregning er hele to millioner mennesker hjemløse bare i USA. På bare ett år økte antallet med urovekkende 18 prosent. Det er tydelig at det er en langsiktig løsning vi trenger. Det er det menneskenes Skaper lover i Bibelen — en tid da hvert menneske på jorden vil kunne bygge sitt eget hus og bo i det og glede seg over en tilværelse som er fri for fattigdom og hjemløshet. — Jesaja 65: 21—23.