Albatrossens flukt registreres

Vandrealbatrossen, som er kjent for å slå følge med skip, har lenge fascinert sjøfolk. Fuglens vingespenn på tre meter bidrar til dens elegante, tilsynelatende uanstrengte glideflukt. De store svømmeføttene støtter fuglen når den står, og når den flyr, gir de styring; de fungerer som et ror, for de stikker lenger ut enn den korte stjerten.

Denne fuglen, som ofte veier rundt ni kilo, har en imponerende måte å lette på. «Albatrossen letter på en måte som aerodynamisk sett ligner på den måten et sjøfly tar av på. Med utstrakt hals og utstrakte vinger padler den i full fart mot vinden med svømmeføttene. Snart er fuglens bryst oppe av vannet, og det er bare føttene som slår mot overflaten. I det øyeblikk albatrossen er i luften, får den tilbake sin aerodynamiske form; halsen er trukket tilbake, og underkroppen er trukket opp.» — The New Larousse Encyclopedia of Animal Life.

Denne fuglen, som boltrer seg i den urolige atmosfæren mellom den 40. og den 60. sørlige breddegrad, hekker på avsidesliggende øyer. Derfra flyr den langt av sted på jakt etter mat. Men hvor langt flyr den?

Noen forskere festet ørsmå radiosendere på seks vandrealbatrosshanner som hekket i den sørvestlige delen av Indiahavet. Ved hjelp av satellitter kunne forskerne oppspore dem, og de ble forbauset over å oppdage at albatrossene fløy mellom 3620 og 15 090 kilometer i en fart av omkring 80 kilometer i timen. På bare 33 dager tilbakela disse sjøfuglene 16 000 kilometer, en avstand som var omkring sju ganger så stor som det man tidligere hadde trodd var mulig.

Albatrossens enestående evne til å fly er virkelig til pris for dens Skaper. — Salme 148: 10, 13.