Katolsk valfart — basert på fakta eller myter?

Av Våkn opp!s medarbeider i Spania

MILLIONER av europeere valfarter hvert år til Spania. De kommer med buss, bil og fly og trekker sydover til sjø og sol. Deres valfartssteder er Spanias badestrender. De fleste av dem som hygger seg på strendene, er neppe klar over at en del av turiststrømmen følger samme rute som deres katolske forfedre fulgte for hundrevis av år siden.

Pilegrimene i middelalderen var selvfølgelig av en annen kategori. Deres reisemål var et relikvieskrin, ikke solrike strender, og den belønningen de så fram til, var Guds tilgivelse og ikke en gyllenbrun hudfarge. Tusenvis av bønder, fyrster, soldater og kjeltringer trasket 100 mil tvers over innlandet i Nord-Spania med kurs for Santiago de Compostela, en liten by med fuktig klima i det nordvestlige hjørnet av Den iberiske halvøya.

Hva var det som øvde så sterk tiltrekning på disse menneskene at de trasket hundrevis av kilometer over snødekte fjell og stekende varme sletter og trosset faren for landeveisrøvere og sult, sykdom og død for å nå sitt mål? Det var de påståtte levningene etter «Sankt» Jakob, Santiago, Spanias skytshelgen. Hans «hellige relikvier» trakk til seg trofaste tilhengere fra hele Europa i middelalderen. I våre dager står det en katedral på det aktuelle stedet. Hvordan begynte det hele?

En by som er bygd på grunn av et syn

Det begynte med et av de «mirakuløse» synene som det har vært så mange av i Spanias historie. En kveld i 813 e.Kr. fikk en eremitt som het Pelagius, se et fenomen på himmelen. Han oppsøkte lojalt sin biskop, og det endte med at det ble funnet en marmorgrav. Likene i graven skal ha blitt identifisert som levningene etter ingen ringere enn apostelen Jakob og to av hans disipler. Kongen i området, Alfons II med tilnavnet «den ærbare», besøkte stedet, erklærte levningene for å være ekte og utropte Jakob til «Spanias beskytter».

Slik ble landets «skytshelgen» til. Det skjedde på et gunstig tidspunkt for de befestede «kristne» enklavene i Nord-Spania, som var omgitt av muslimer. Det var nettopp et slikt relikvium de trengte som en motvekt til ’profeten Muhammeds arm’ som var forvart i Córdova i Sør-Spania, og som hadde ry for å kunne gjøre maurerne uovervinnelige. «Sankt» Jakob ble snart det samlingsmerke som folk kunne fylke seg om i kampen mot maurerne, som hadde herredømme over det meste av halvøya.

I det 11. århundre ble det bygd en katedral over graven, og byen Santiago de Compostela (som betyr «Sankt Jakob på stjernemarken») vokste fram nettopp der hvor Pelagius hadde sett et syn på stjernehimmelen. I løpet av kort tid ble Santiago et av kristenhetens viktigste valfartssteder — det var bare Jerusalem og Roma som ble besøkt av flere. Men hvorfor ble de antatte apostelknoklene tillagt så stor betydning?

Myten blir til

«Sankt» Jakob har fått en spesiell plass i Spanias historie som følge av en besynderlig blanding av legender, myter og religiøse overleveringer. Noen katolske historikere hevder at denne apostelen var den første kristne misjonær i Spania. Det heter seg at han forkynte i Galicia (den nordvestlige delen av Spania) i flere år like etter Jesu død. Men det var bare ni som lot seg omvende som et resultat av hans bestrebelser. Han ble tydeligvis så skuffet over det magre resultatet at han drog østover og ble styrket gjennom et syn av Maria, Jesu mor (som for øvrig fremdeles levde i Palestina). Hun viste seg for ham på toppen av en marmorsøyle og dessuten i «sitt dødelige legeme» i den romerske byen som ble kalt Cæsaraugusta (senere kjent som Zaragoza), i den nordøstlige delen av halvøya. Ifølge legenden ble søylen stående da hun forsvant, og flere hundre år senere ble den et pilegrimsmål.a

Like etterpå skal Jakob ha reist tilbake til Jerusalem, hvor kong Herodes lot ham dø som martyr. (Apostlenes gjerninger 12: 1—3) Ifølge legenden tok hans disipler hånd om liket og førte det ned til kysten, til Jaffa, hvor de gikk om bord i et mirakuløst skip av stein. Etter en ukes reise (over en strekning på 500 mil!) ankom de til Galicia, hvor de begravde sin herre i en umerket grav, som etter hvert ble glemt.

Århundrene gikk, og så ble denne graven angivelig gjenoppdaget av eremitten. Og legenden ble til en realitet for de «kristne» soldatene. Det varte ikke lenge før «Jakob» selv ble sett i kamp på de «kristnes» side. Tradisjonen vil ha det til at han dukket opp på en hvit stridshest i det avgjørende slaget ved Clavijo og medvirket til at maurerne ble slått. Etter denne seieren ble han av mange kalt Santiago Matamoros (Maurerdreperen Sankt Jakob). — Jevnfør Matteus 26: 52.

Han ble også tilskrevet mirakuløse evner av et annet og mer godartet slag. En av legendene dreier seg om en ung mann som red langs stranden for å møte sin tilkommende brud. Plutselig ble han feid vekk av en kjempestor bølge. Hans trolovede bad til «Sankt» Jakob, som bønnhørte henne og lot den unge mannen dukke opp av sjøen med klærne dekket av hvite skjell. Derved ble hjertemuslingen et symbol for Spanias skytshelgen og for pilegrimene som valfartet til skrinet med hans relikvier.

Mytens magiske kraft

Gjennom hele middelalderen var folk og herskere sterkt opptatt av relikvier av kjente «helgener». Det var en vanlig oppfatning at relikviene beskyttet de gudfryktige mot skade. Vilhelm Erobreren hadde flere slike relikvier hengende om halsen under slaget ved Hastings, der han slo kong Harald Godwinsson av England. Pilegrimene var overbevist om at de ville oppnå Guds gunst gjennom kontakt med slike ærverdige «hellige» knokler.

Relikvier var mer verd enn gull, og ingen katedral i kristenheten var fullstendig uten slike gjenstander. En blomstrende handel med relikvier vokste fram, og i noen tilfelle dreide det seg om ren humbug. En abbed i det 12. århundre protesterte og hevdet at hvis to hoder av døperen Johannes var bevart i to forskjellige kirker, så måtte enten Johannes ha vært tohodet, eller så måtte et av hodene være falskt.

Likevel var det slik at vanlige mennesker trodde på relikvier og kjempet for dem. I «Sankt» Jakobs navn kjempet spanske hærer mot maurerne og mot europeiske makter. De koloniserte Den nye verden i hans navn, og byer som ble kalt Santiago, vokste fram over hele Latin-Amerika.

Pakketur i middelalderen

En historiker forteller fra middelalderen at ønsket om å foreta «pilegrimsreiser til steder med viktige relikvier . . . ble hovedmotivet for reisevirksomheten». Det er ikke overraskende at folk fra fjern og nær strømmet til det angivelige relikvieskrinet med den undergjørende «Sankt» Jakobs levninger. Spania fikk derved sitt første store turistoppsving i Santiagos glanstid i middelalderen.

«Konger og vanlige mennesker, biskoper og munker, hellige og syndere, riddere og riddersvenner» strømmet til Santiago fra hele Europa i et antall av en halv million hvert år. «St. Jakobs vei» ble dermed en av Europas mest trafikkerte allfarveier. Tilstrømningen var enormt stor i betraktning av at det samlede folketall i Europa i det 11. århundre lå på bare 30 millioner, og i betraktning av at reisen gjennom Spania tok flere måneder.

Etter at pilegrimene hadde kommet seg over Pyreneene fra Frankrike, måtte de vandre enda 100 mil gjennom de forrevne fjellpartiene og over de støvete slettene i Nord-Spania. De som gjennomførte denne maratonmarsjen, mobiliserte gjerne sine siste krefter til en sprint ved reisens slutt. Den første som fikk øye på kirkespirene i Santiago, ropte «Mi gozo!» (Min glede!) og ble valgt til «konge» for den flokken han reiste sammen med. Mange familier har sitt etternavn etter en slik bedrift. Ikke så få av dem som heter King, König, Rey, Leroy eller Rex kan ha fått dette navnet etter en gammel forfader som fremdeles hadde overskudd til å løpe og rope etter flere måneders vandring på veien til Santiago.

Enkelte i vår tid beundrer kanskje pågangsmotet til disse utholdende vandrerne som ofret så mye tid, krefter og penger på noe som for manges vedkommende ble deres siste reise. Det som drev de fleste, var utvilsomt en oppriktig tro — tro på relikvier som de aldri fikk se, for knoklene lå i et praktfullt skrin som var forvart bak et gitter. I 300 år var knoklene faktisk ikke der i det hele tatt. De ble gjemt bort da det ble rettet trusler mot skrinet, og ble først lagt tilbake i 1879.

Grunnlaget for den sanne tro

Jesu apostler drev en utstrakt reisevirksomhet — ikke for å opprette eller besøke pilegrimssentre, men for å forkynne evangeliet. De brukte mye tid til å studere Guds Ord, noe som virkelig kunne bygge opp en varig tro. En slik tro, som er basert på nøyaktig kunnskap, kan beskytte oss mot å bli ført bak lyset av myter og tradisjoner som stammer fra mennesker, og som mange fremdeles lar seg villede av. — Matteus 15: 9; 1. Timoteus 2: 3, 4, NW.

Selv om religiøse tradisjoner og legender er aldri så merkverdige, kan de ikke erstatte sann tro. Bibelen gir oss ingen grunn til å tro at Jakob noen gang var i Spania. (Se rammen.) Men selv om han hadde vært der og hans knokler var forvart i Santiago, ville ikke det være noen grunn til å tilbe dem. Bibelen sier at vi skal tro på den levende Gud, som vi ikke kan se, og på hans Ord, Bibelen — ikke på relikvier. — 2. Korinter 5: 7; 1. Tessaloniker 1: 9; jevnfør Matteus 23: 27, 28.

[Fotnote]

[Ramme på sidene 24 og 25]

Har Jakob i det hele tatt vært i Spania?

1. Det står ikke noe i Bibelen som tyder på at apostelen Jakob noen gang forkynte utenfor Palestina. Den som kom til å bli kalt «hedningenes apostel», var Paulus, som begynte å tjene som misjonær i år 49 e.Kr., og ikke Jakob. — Romerne 11: 13; se også Apostlenes gjerninger 9: 15; Galaterne 2: 7.

2. Da Paulus skrev til romerne i år 55 e.Kr., gav han uttrykk for at han ville «forkynne evangeliet der Kristi navn ikke er kjent». Han nevnte samtidig at han hadde planer om å dra til Spania fordi han hadde ’gjort det han skulle’ i Lilleasia og Hellas. Dette tyder på at det kristne budskap ikke var blitt forkynt i nevneverdig grad i Spania på det tidspunkt. — Romerne 15: 20, 23, 24.

3. Den jesuittiske professoren Bernardino Llorca innrømmer i sin kirkehistorie (Historia de la Iglesia Católica) at katolske eksperter finner det vanskelig å bevise at Jakob har vært i Spania: «Den kjensgjerning at det ikke finnes noen sikker omtale av begivenhetene før 600 år etter at de skulle ha skjedd, gjør det meget vanskelig å stadfeste at de faktisk har funnet sted.» — Sidene 122 og 123.

[Kart på side 24]

(Se den trykte publikasjonen)

SPANIA

Paris

Vézelay

Poitiers

Limoges

Arles

Toulouse

Pamplona

Burgos

Astorga

Santiago de Compostela

Atlanterhavet

[Bilder på side 23]

Katedralen i Santiago de Compostela og (innfelt) Jakob på en hvit stridshest

[Rettigheter]

Godo-Foto