Hvordan fjernsynet har forandret verden
I FJOR sommer gjorde fjernsynet hele verden om til en sportsarena. I Roma var gatene folketomme. Cirka 25 millioner italienere så på verdensmesterskapet i fotball. I Buenos Aires i Argentina var det også tomt i gatene og av samme grunn. I Kamerun i Vest-Afrika flimret det samme gråblå lyset i vinduene mens millioner heiet i kor. I det krigsherjede Libanon satte soldater TV-apparater oppå stridsvogner som ikke var i bruk, for å følge med på fotballkampene. Da turneringen nådde sitt høydepunkt, var det anslagsvis en femtedel av jordens befolkning som satt klistret til skjermen, tiltrukket av den slik nattsvermere blir tiltrukket av flammer. Med sitt svake lys opplyste den ansiktene deres.
Denne veldige TV-begivenheten var ikke unik. I 1985 så nærmere en tredjedel av jordens befolkning — omkring 1,6 milliarder mennesker — på rockekonserten Live Aid. Et dusin satellitter sendte programmet til over 150 land, fra Island til Ghana.
TV — dette allestedsnærværende apparatet — har vært midtpunktet i en snikende revolusjon. Teknikken utviklet seg fra 1920- og 1930-årenes små, flimrende skjermer til dagens avanserte skjermer med klare farger og skarpe bilder, som har gitt næring til et globalt oppsving for fjernsynet. I 1950 fantes det færre enn fem millioner fjernsynsapparater i verden. I dag finnes det omkring 750 millioner.
Slike begivenheter som fotball-VM illustrerer bare hvilken makt TV har til å forene verden i ett eneste informasjonsnettverk. Fjernsynet har forandret den måten folk lærer om verden rundt seg på. Det har bidratt til å spre nyheter og tanker og ideer, til og med kulturer og verdinormer, fra det ene landet til det andre, for det krysser uanstrengt de politiske og geografiske grenser som en gang stanset den slags strømmer. Fjernsynet har forandret verden. Noen sier at det kan forandre deg.
Det er en alminnelig oppfatning at Johann Gutenberg revolusjonerte massekommunikasjonen da den første bibelen kom ut av hans trykkpresse i 1455. Nå kunne et budskap plutselig nå en langt større gruppe på kortere tid til langt lavere pris. Forskjellige regjeringer ble snart klar over trykkpressens makt og prøvde å få kontroll over den ved å vedta lover om trykketillatelse. Men det trykte ord nådde stadig større grupper. På begynnelsen av 1800-tallet bemerket historikeren Alexis de Tocqueville at aviser hadde den usedvanlige mulighet å kunne gi ti tusen sinn den samme tanke på én dag.
Tenk nå på fjernsynet. Det kan gi mange hundre millioner sinn samme tanke — og det på et øyeblikk! Og i motsetning til det trykte ord krever det ikke av sine seere at de har lært den kompliserte kunsten å lese, og det ber dem heller ikke danne seg sine egne mentale bilder og inntrykk. Det overbringer sine budskaper med bilder og lyd og alle de lokkemidler dette kan frembringe.
Det tok ikke lang tid før politikerne ble klar over de enorme mulighetene TV åpnet for. I USA brukte Dwight D. Eisenhower TV på en smart måte i valgkampen før presidentvalget i 1952. Ifølge boken Tube of Plenty—The Evolution of American Television vant Eisenhower valget fordi han var den kandidaten som var mest «lettselgelig» i mediene. Boken viser at TV kanskje spilte en enda større rolle i John F. Kennedys seier over Richard M. Nixon i valget i 1960. Da kandidatene hadde en debatt på TV, syntes seerne at Kennedy kom bedre ut av det enn Nixon. Men de som hørte den samme debatten på radio, mente at de hadde gjort det like bra begge to. Hvorfor denne forskjellen? Nixon så blek og hulkinnet ut, mens Kennedy var robust, var brun og utstrålte selvtillit og vitalitet. Etter valget sa Kennedy om fjernsynet: «Vi hadde ikke hatt en sjanse hadde det ikke vært for den tingesten.»
«Den tingesten» fortsatte å gjøre sin makt gjeldende verden over. Noen begynte å kalle den den tredje supermakt. Satellitteknologien gjorde det mulig for kringkastingsselskaper å sende sine signaler tvers over landegrenser og til og med over store hav. Verdens ledere brukte TV som et forum for å samle internasjonal støtte og fordømme sine rivaler. Noen regjeringer brukte fjernsynet for å sende propaganda til fiendtlige land. Og akkurat som regjeringer hadde prøvd å få kontroll over Gutenbergs oppfinnelse så snart de forstod hvilken makt den hadde, tok mange regjeringer et fast grep om fjernsynet. I 1986 kringkastet nesten halvparten av alle land bare programmer som regjeringen hadde kontroll over.
Men på grunn av teknologien blir det vanskeligere og vanskeligere å ha kontroll over fjernsynet. Dagens satellitter sender signaler som kan oppfanges i hjem som til og med har forholdsvis små parabolantenner. Små, bærbare videokameraer og videokassetter sammen med et vell av amatørfotografer har produsert en ofte ustoppelig strøm av visuelle opptak av nesten en hvilken som helst begivenhet som kan være godt nyhetsstoff.
En nordamerikansk nyhetsorganisasjon, Turner Broadcasting’s CNN (Cable News Network), samler inn nyhetsmeldinger fra omkring 80 land og sender dem videre over hele verden. Dens globale dekning, som foregår døgnet rundt, kan gjøre en hvilken som helst hendelse til en internasjonal begivenhet nesten øyeblikkelig.
Fjernsynet er i økende grad gått over fra å være noe som formidler verdensbegivenheter, til å bli noe som former verdensbegivenheter. TV spilte en hovedrolle i den rekke av revolusjoner som rystet Øst-Europa i 1989. Folkemengder i Praha kom med tilrop og slagord i gatene og forlangte direktesendinger av det på TV. Og mens revolusjonærer tidligere utgjøt blod for å sikre seg en regjeringsbygning, en festning eller et av politiets støttepunkter, gikk de revolusjonære i 1989 først og fremst inn for å få adgang til fjernsynsstasjoner. Romanias nye regime begynte faktisk å styre landet fra fjernsynsstasjonen! Så kanskje det slett ikke er så søkt å kalle TV den tredje supermakt.
Men fjernsynet har gjort mer enn å påvirke den politiske arena. Det er nå til og med i ferd med å forandre verdens kultur og verdinormer. USA blir ofte beskyldt for kulturimperialisme, det vil si at det prakker sin kultur på resten av verden ved hjelp av fjernsynet. Ettersom USA var det første landet som bygde opp et lager av lønnsomme kommersielle programmer, kunne amerikanske produsenter i slutten av 1940-årene og i 1950-årene selge programmer til andre land for en brøkdel av det det ville koste dem å lage egne programmer.
I slutten av 1980-årene importerte Kenya opptil 60 prosent av sine TV-programmer, Australia 46 prosent, Ecuador 70 prosent og Spania 35 prosent. De fleste av disse importerte programmene kom fra USA. Ett amerikansk program, «Huset på prærien», ble sendt i 110 land. Serien «Dallas» ble vist i 96 land. Noen klaget over at det lokale anstrøket forsvant fra fjernsynet verden over, at amerikansk forbrukermentalitet og materialisme var i ferd med å spre seg.
Mange land protesterer mot kulturimperialismen. I Nigeria har kringkastingsfolk klaget over at tilførselen av utenlandske programmer underminerer den nasjonale kultur; det bekymrer dem at nigerianske seere later til å være bedre informert om USA og Storbritannia enn om Nigeria. Europeere føler det på samme måte. På en amerikansk kongresshøring sa nylig Robert Maxwell, en magnat innen fjernsynsdrift, forarget: «Ingen nasjon bør tolerere at dens kultur blir erobret av en fremmed kultur.» Noen nasjoner har derfor begynt å fastsette grenser for hvor mange utenlandske programmer fjernsynsstasjonene kan sende.
Kulturimperialisme kan skade mer enn kulturer. Det kan til og med skade hele planeten. Det vestlige samfunns forbrukermentalitet har vært en medvirkende årsak til luftforurensningen, forgiftningen av vannet, ja, den generelle herjingen med jorden. Som en skribent uttrykte det i London-avisen The Independent: «Fjernsynet har brakt verden gylne utsikter om materiell frigjøring — om vestlig velstand — som er illusoriske, for de kan bare oppnås på bekostning av at det naturlige miljø blir ødelagt i den grad at skadene ikke kan repareres.»
Det er tydelig at fjernsynet er i ferd med å forandre verden i dag, og at forandringen ikke alltid er til det bedre. Men det har også en mer spesifikk virkning på enkeltpersoner. Er du sårbar?
[Uthevet tekst på side 4]
Aviser kan gi ti tusen sinn samme tanke på én dag
[Uthevet tekst på side 5]
Fjernsynet kan gi mange hundre millioner sinn samme tanke på et øyeblikk