Kenyas spesielle huleboere
Av Våkn opp!s medarbeider i Kenya
VI TRAVET oppover langs en grundig opptråkket sti. Da vi omsider hørte fossedur gjennom nåletreskogen, visste vi at vi snart var ved veis ende. Litt høyere opp gapte en huleåpning imot oss, og inne i hulen romsterte ofte de skapningene vi hadde reist så langt for å få se — Elgons elefanter.
Huleåpningen målte omkring åtte meter både i bredden og høyden. Vi hadde hjertebank av forventning da vi gikk inn i hulen. Men vi hørte bare flaggermusenes klaprende vingeslag, og det styrket vår mistanke om at vi enten var for tidlig eller for sent ute. En mengde fotspor i den pudderaktige hulebunnen sa oss at elefantene allerede hadde vært der og hadde dratt igjen.
Men hvorfor håpet vi i det hele tatt å finne elefanter i 2000 meters høyde, og til og med i en hule i fjellsiden? Det er i seg selv en fengslende historie.
Mange har bodd i huler i disse fjellene
På grensen mellom Kenya og Uganda kneiser den vulkanske kjeglen Mount Elgon. Med sine 4320 meter er den en av Øst-Afrikas høyeste fjelltopper. Noen mener at dette fjellet kan ha vært høyere enn selveste Kilimanjaro med den snødekte toppen, før det ble brutt ned av erosjon. Fjellet rager opp over eksotiske skoger, varme kilder og kjølige innsjøer. Elgons viktigste attraksjon er kanskje de mange fjellhulene hvor elefantene holder til, de dyrene vi så gjerne ville se.
En gang bodde kony-folket, Elgons masaier, i disse hulene. Noen mener at fjellet er oppkalt etter dem. Masaiene kom hit for over 300 år siden. Joseph Thomson, den første hvite mann som utforsket dette området, var på gjennomreise her i 1883, og det må sikkert ha overrasket ham å finne en rekke landsbyer i noen av hulene.
Masaiene har stort sett forlatt sine huleboliger, men enkelte av dem holder fremdeles til i noen av de lavestliggende hulene langs Mount Elgons fot. De forlatte hulene er etter hvert blitt tatt i bruk av dyr som har beitet i disse skogene. Bøflene har ikke kunnet motstå de fristende gjørmedammene som finnes i noen av hulene. Forskjellige slags svaler har funnet veien inn og forsynt seg av alle de velsmakende insektene som svermer rundt gjørmehullene.
Pussig nok har det vist seg at hulene også har øvd en uimotståelig tiltrekning på de mest usannsynlige huleboere — elefantene. Disse digre ruggene på mellom fire og seks tonn tar seg fram langs bratte og smale stier for å oppsøke hulene. Hva er det som fører dem dit?
Saltutvinnere
Hulene kan by dem et kosttilskudd som deres digre kropper har behov for. Normalt ville vegetasjonen gi dem tilstrekkelig salt, men i denne høyden har regnet vasket saltet ut av jordsmonnet. Derfor søker elefantene hit for å utvinne det natriumsulfat (glaubersalt) som finnes i det bløte agglomeratet som dekker huleveggene.
Elefantene benytter en spesiell teknikk for å få tak i saltet. De presser støttennene mot en uregelmessighet eller sprekk i huleveggen, dytter til med sin bulldoseraktige kropp og bryter derved løs steinbiter. Med den smidige snabelen putter de en av steinene i munnen og knuser den med sine sterke jeksler før de svelger både grus og salt. Slik fortsetter de til de er forsynt. Etterpå tar de seg gjerne en god blund i den mørke og kjølige saltgruven. Det later til å være godt for fordøyelsen.
Selv om elefantenes støttenner fortsetter å vokse hele livet, kan slitasjen være så stor at det bare blir stubber igjen av dem — det er prisen elefantene må betale for saltet.
Når elefantene har oppholdt seg i og omkring hulene i noen uker, begynner igjen trangen til å streife omkring å gjøre seg gjeldende. De begir seg kanskje opp til bambusskogen for å nappe til seg friske skudd eller bark å tygge på. Elefantene bruker 18 timer hver dag til å ete. I løpet av denne tiden setter de til livs opptil 180 kilo løvverk. Etter en tid lokker igjen Elgons huler, hvor de kan få dekket sitt saltbehov.
I betraktning av disse kjempenes stadige vandringer og deres beskjedne antall (høyt anslått 100 dyr) er det ikke så rart at vi ikke fikk se dem.
Endelig dukket elefantene opp!
Da vi var på vei ut av leiren neste morgen, kjørte vi sakte gjennom den duggvåte skogen hvor det vrimlet av guereza-aper og sangfugler. Plutselig hørte vi et brak og oppdaget at buskene i nærheten begynte å riste. Vi manøvrerte bilen nærmere spetaklet og stanset bare noen meter unna.
Vi forholdt oss stille og avventende og hørte til slutt noe som beveget seg bak et høyt, tett buskas som gikk parallelt med veien. Et av disse sky dyrene gikk endelig trett av å leke gjemsel med oss. En ung hann stormet fram og stanset bare tre meter fra bilen. Det var et vakkert og kraftig dyr med en okerrød hud som skinte i den klare morgensolen. Selv om elefantungen ikke var så høy, hadde den et truende blikk som avtvang respekt.
Jeg klarte å få kameraet i stilling for å ta et unikt bilde. Men blenderen reagerte ikke da jeg trykket på utløseren — det var ikke flere bilder igjen på filmen! Akkurat da kom elefantmoren anstigende og eskorterte ungen forbi fronten av bilen vår. Innen jeg fikk skiftet film, hadde dyrene fjernet seg så langt at jeg ikke kunne få tatt noe sensasjonelt nærbilde, men jeg fikk iallfall knipset et bilde som kan tjene som bevis for at jeg har sett disse imponerende kjempene som det er så vanskelig å komme nær.
For noen forunderlige dyr! De kan bevege seg stille som mus enda de er tyngre enn biler. De er større enn enkelte lastebiler, men er likevel sjelden å se. Men la ikke det hindre deg i å oppsøke det stedet hvor Kenyas spesielle huleboere holder til.