Er tiden inne til å si adjø?
EN UVANLIG krig blir ført i Afrika. Det er ikke en krig om landområder, politiske ideologier eller religiøse trosoppfatninger. Svært få menneskeliv har gått tapt i denne krigen, sammenlignet med de fleste andre kriger. Den har likevel vakt oppsikt verden over. Det er en krig om elefanter.
Parkoppsynsmenn og viltvoktere fører krig mot krypskyttere. Viltvokterne og oppsynsmennene støttes av loven, myndighetene og naturverntilhengere. Krypskytterne støttes av moderne våpen og drives av nød og griskhet — elefantenes støttenner betyr penger, ofte en rikdom de knapt har drømt om i fattige land. Begge parter skyter for å drepe. Hvorfor så mye oppstyr rundt elefantene? Er trusselen mot dem virkelig så alvorlig?
Ulovlig jakt gjør innhogg i bestanden
Tenk over følgende: I 1930-årene var det omkring ti millioner elefanter i Afrika. I 1979 var det 1,3 millioner. Nå, ti år senere, er tallet halvert. Det anslås at antall elefanter i Afrika i dag er omkring 625 000. Hvorfor en så markert nedgang? Krypskyttere får mye av skylden. Krypskytteri er en forbrytelse som har vært kjent fra gammel tid, og som har fått en rask utbredelse i nyere tid, takket være teknologien.
Før i tiden var krypskytterne i Afrika stammemedlemmer som var bevæpnet med spyd eller pil og bue, og som hurtig løp av gårde når de så en ubevæpnet oppsynsmann. I dag er både oppsynsmennene og krypskytterne bevæpnet, men krypskytterne er ofte best utrustet. År med indre uroligheter i Afrika har etterlatt seg et overskudd av skytevåpen, klar til å bli benyttet av forbrytere. I dag opererer krypskytterne i gjenger og jager elefanter med kraftige automatvåpen. I løpet av få minutter kan de skyte ned atskillige elefanter, ta støttennene deres ved å kutte av den fremste delen av hodet med en motorsag, og så fortsette videre på jakten. Ettersom prisen på elfenben er stigende verden over, kan krypskyttere tjene tusener av dollar på én dag; ja, selv bærerne deres kan tjene flere hundre dollar om dagen. Som U.S.News & World Report sier: «Dette er ikke lokale stammemedlemmer, men avanserte, hensynsløse profesjonelle som driver en svært risikofylt forretningsvirksomhet.»
Forretningen har gått altfor godt. Siden 1973 har elefantbestanden sunket med 85 prosent i Kenya, 53 prosent i Tanzania og 89 prosent i Uganda. Det betyr at omkring 70 000 elefanter hvert år er blitt slaktet på grunn av sitt elfenben. Både i Zimbabwe og i Kenya har viltvokterne nylig fått tillatelse av myndighetene til å skyte krypskyttere. Problemet er bare at krypskytterne skyter igjen — og det med større ildkraft. De har vært svært villige til å drepe både oppsynsmenn og sivile. Høsten 1988 angrep en krypskyttergjeng viltvokternes hovedkvarter, bandt viltvokterne og banket dem opp, og deretter drepte de reservatets fem hvite neshorn, de siste i sitt slag i Kenyas nasjonalpark. Krypskytterne tok selvfølgelig bare hornene. De kjempemessige kadavrene av disse sjeldne dyrene lot de bare ligge og råtne.
Hvorfor redde elefantene?
Viltvoktere dør i sitt forsøk på å forsvare elefantene. Samtidig gjøres det forsøk på å gjennomføre en internasjonal fredning for å avverge en utryddelse av elefanten, en utryddelse som kan bli en realitet innen århundreskiftet. Men mange undrer seg: ’Hvorfor så mye oppstyr rundt elefantene?’ Utryddelse er da når alt kommer til alt, ikke noe nytt på denne planeten. Utryddelsen av dinosaurene er et kjent eksempel på det. Så hvorfor bekymre seg for at elefantene kanskje blir utryddet?
For mange ligger svaret i selve den majestetiske skapningen. Den er et mesterverk. Det er ingen tvil om at de som har sett en elefantflokk i vill tilstand, ville føle det som et smertelig tap hvis elefantene ble utryddet. Måten de oppdrar og beskytter ungene sine på, den forbløffende, behendige snabelen, for ikke å snakke om den imponerende størrelsen — alt sammen et storslått vitnesbyrd om en uforlignelig vis Konstruktør.
Men det er ikke alt. Elefantene spiller også en avgjørende rolle i økosystemet der de lever. Mer enn noen annen skapning, bortsett fra mennesket, forandrer og former elefanten omgivelsene sine. Til forskjell fra mennesket gjør imidlertid elefanten omgivelsene mer beboelig for sine medskapninger. Hvordan? Nøkkelen ligger i dens glupende appetitt. En elefant spiser omkring 140 kilo planteføde hver dag!
I tette jungler brekker elefanten av grener og rykker opp små trær, noe som gjør det mulig for mer lys å trenge igjennom det tette løvverket. Lyset framskynder veksten av vegetasjonen nær bakken og tilveiebringer derved føde for mindre dyr, alt fra skogbøffel og gorillaer til busksvin. På de store afrikanske slettene eller savannene utfører elefantene et lignende arbeid: Den måten de skaffer seg mat på, forårsaker en blanding av gressletter og skogområder, som gir føde til en større variasjon av planteetende skapninger, for eksempel sjiraffer, sebraer, gaseller og gnuer, enn tilfellet ellers ville ha vært.
Denne kompliserte kjeden av innbyrdes avhengighet er imidlertid sårbar. Den kan bli brutt enten ved at et område mister for mange elefanter, eller ved at for mange av dem blir trengt sammen på ett område. Menneskene gjør begge deler. De reduserer bestanden utenfor reservatene og forårsaker at det blir for mange inne i reservatene. Elefantens sørgelige tilstand viser altså hva som er annerledes med denne utryddelsen, som menneskene er skyld i: Den er ingen del av en stor hensikt eller konstruksjon. Den er heller forårsaket av selviskhet med liten omtanke for konsekvensene. Den viser dessuten at ufullkomne og selviske mennesker ikke er i stand til å ta seg av denne planeten.
Kampen for å redde dem
Det finnes dem som arbeider for å stanse nedslaktingen. Naturvernorganisasjoner og et titalls regjeringer setter i gang de siste fortvilte forsøk på å beskytte elefanten. Men de er ikke alle enige om hvordan det skal gjøres. Én gruppe har besluttet ikke å ville forby den internasjonale elfenbenshandelen, for de føler at et slikt forbud bare vil drive virksomheten under jorden og gjøre det enda vanskeligere å føre kontroll. Når alt kommer til alt, har ikke forbudet mot salg av neshornets horn gjort noe for å hindre at neshornet raskt er i ferd med å bli utryddet. Ikke desto mindre var det i juni flere naturverngrupper som krevde at det ble gjort slutt på elfenbenshandelen. Tre dager senere nedla USAs president, George Bush, forbud mot import av elfenben. Et verdensomspennende forbud mot handel med elfenben ser ut til å være nær forestående.
En naturverngruppe håper å bevare bare omkring 200 000 eller 300 000 elefanter ved å få beskyttet noen titalls områder. Den håper å kunne kontrollere elfenbenshandelen ved å appellere til menneskenes egeninteresser og overbevise lokalbefolkningen om at elefanter kan tilføre et område mer penger når krypskyting blir bekjempet. Dette programmet har brakt en del gode resultater.
Men hvis elefantene er avhengige av menneskenes egeninteresser for å overleve, hvor trygge er de egentlig da? Er det ikke først og fremst menneskenes selviskhet som truer dem? Når alt kommer til alt, fortsetter elfenbenshandelen å blomstre, og disse kjempestore skapningene blir ofret for å forsyne verden med smykker og pyntegjenstander. Det er blitt anslått at 80 prosent av det som lages av slike gjenstander, er laget av ulovlig tilveiebrakt elfenben. Myndighetene i Kenya har måttet avskjedige nærmere 50 viltvoktere og oppsynsmenn som angivelig har latt seg lokke av den gode fortjenesten og i hemmelighet har samarbeidet med krypskyttere. Hvem vil benekte at vår generasjon har sunket til nye dybder av selviskhet? Etter hvert som menneskene blir mer og mer selvopptatte, blir verden mindre og mindre trygg.
Heldigvis har Bibelen et mye bedre håp for denne planeten og dyrelivet på den. Den forteller at Skaperen snart vil gjøre jorden til et verdensomspennende paradis hvor det vil herske fred, slik det opprinnelig var hans hensikt. Da vil det være slutt på menneskenes krig mot elefantene og mot alt det vidunderlige i deres miljø. — Jesaja 11: 6—9.
[Bilderettigheter på side 16]
Med velvillig tillatelse av Clive Kihn