Jeg klarte å snu ryggen til et liv fylt av vold
KAMERATEN min og jeg løp så fort vi kunne, og da vi nådde fram til elven i nærheten av hjembyen min, stupte vi uti den. Med det samme vi kom opp til overflaten, begynte vi å svømme i rasende fart mot den andre bredden.
Var dette en eller annen form for lek? Nei, slett ikke! Det var snarere et spørsmål om liv eller død. Da jeg så meg tilbake, fikk jeg se politifolk som siktet på oss med våpen. Jeg dukket under vannet for å komme meg unna kulene og fortsatte å svømme mot den andre bredden. Selv under vann kunne jeg høre skytingen.
Da vi nådde den andre bredden, visste vi at vi hadde lykkes i å rømme fra fengslet, hvor vi hadde sittet på grunn av innbrudd og biltyveri.
Dette var én av de mange gangene jeg har vært ettersøkt eller i virkeligheten jaget av politiet på grunn av en eller annen kriminell handling. Selv om jeg bare var 17 år den gangen, hadde myndighetene allerede et omfattende register over alle de gangene jeg var blitt arrestert. Etter en tid ble kameraten min og jeg pågrepet, og enda en gang ble jeg idømt fengselsstraff, denne gangen på to og et halvt år.
Også i fengslet hadde jeg en voldsom framferd. Fordi jeg så ofte sloss med andre fanger, fikk jeg i likhet med andre bråkmakere en hvit fangedrakt. Dette gjorde at vi skilte oss ut, slik at vaktene kunne være spesielt oppmerksom på oss.
Mer voldelig etter løslatelsen
Jeg ble løslatt fra fengslet, men jeg hadde ikke forandret meg til det bedre. I virkeligheten var jeg mer voldelig enn noensinne. Jeg ble snart kjent som strøkets skrekk. Jeg stilte mer enn villig opp til kamp mot enhver som utfordret meg.
En gang hendte det at en gruppe ungdommer irriterte meg. Til tross for at jeg hadde brukket den høyre hånden min i et slagsmål uken før, gikk jeg til angrep og skadet flere av ungdommene før politiet fikk stoppet slagsmålet.
En annen gang utfordret to av kameratene mine og jeg en gruppe menn fra en naboby. Lederen deres kom fram for å gå løs på meg med en jernstang. Jeg avvæpnet ham, men han greide å rive seg løs og løp av gårde. Den eneste måten jeg kunne få ham til å fortsette å slåss på, var å gi ham jernstangen tilbake, og det gjorde jeg. Han kom tilbake, jeg avvæpnet ham igjen, og denne gangen sørget jeg for at han ikke slapp unna før jeg hadde banket ham opp.
En kveld stilte jeg meg opp på et gatehjørne i Harlem i New York, og bare for å ha det «moro» utfordret jeg alle som passerte, til slåsskamp. Flere tok imot utfordringen, og det ble mange slagsmål av det. Resultatet var at jeg ble enda mer beryktet som en farlig, voldelig person. I disse mange slagsmålene ble jeg slått med flasker, verktøy og køller og angrepet med kniver og andre våpen. Men alt dette fikk meg ikke til å vende meg bort fra min voldspregede livsførsel.
Voldsbruken opptrappes
Jeg fant snart ut at det var mye penger å hente i narkotikasalg. Jeg brukte narkotika selv og hadde derfor god kjennskap til narkotikamiljøet. Etter kort tid hadde jeg flere folk som solgte narkotika for meg, noe som fikk meg til å gjøre enda mer bruk av vold.
En gang angrep vi en annen narkotikaselger fordi vi håpet å kunne stjele narkotika fra ham. Utstyrt med pistol og kniv brøt vi oss inn i hjemmet hans og holdt tre menn og en kvinne som gisler mens vi gjennomsøkte huset etter narkotika.
En annen gang bestemte en kamerat og jeg oss for å rane en rik mann, så vi kunne få penger til narkotika. Vi tok med oss skytevåpen og maskerte oss, og så drog vi for å holde utkikk utenfor huset hans. Han dukket imidlertid aldri opp, og derfor forlot vi stedet. Men hvis han hadde kommet, ville vi uten tvil ha gjennomført planene våre.
Bare 20 år gammel var jeg altså sterkt involvert i voldsbruk, narkotikahandel og alvorlig kriminalitet. Det jeg hadde å se fram til, var i beste fall et liv i fengsel — og jeg var dypt ulykkelig.
Jeg lurte ofte på hvem som skal bestemme hva som er rett, og hva som er galt. Min konklusjon var at det måtte være den som hadde mest makt i samfunnet. Jeg resonnerte også som så, at siden det var mennesker som bestemte i spørsmålet om rett og galt, og jeg absolutt ikke hadde noen respekt for menneskelige myndigheter, så hadde jeg like stor rett som hvilke som helst andre til å gjøre meg opp min egen mening om dette. Men snart skulle jeg finne et mye bedre svar.
En langt bedre levemåte
Søsteren min, som hadde giftet seg med en av mine tidligere fengselskamerater, hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Hun fortalte om det hun lærte ut fra Bibelen, til alle i familien — unntatt meg. Familien min bad meg om å holde meg unna søsteren min. Hvorfor? Fordi hun ikke gjorde annet enn å snakke om den «gærne religionen».
Jeg ble nysgjerrig. Hva i all verden var det hun kunne si, som gjorde folk så opprørt? Jeg ville gjerne finne ut av det, men søsteren min snakket ikke med meg om dette. Hvorfor ikke? Hun mente at jeg var et altfor dårlig menneske til at jeg ville bry meg om å høre noe om Bibelen.
Men en kveld inviterte jeg meg selv til middag hos henne. Jeg satt der og spiste sammen med søsteren min og mannen hennes, og så sa jeg: «Fortell meg om denne nye religionen.» De gjorde det — i seks timer! Jeg syntes det virket så fornuftig at jeg kom tilbake allerede neste kveld for å høre mer.
Etter dette andre besøket var jeg overbevist om at jeg hadde funnet noe å leve for, en virkelig mening med livet. Jeg begynte umiddelbart å overvære møter i Jehovas vitners Rikets sal, og jeg snakket også med kameratene mine om det jeg lærte.
Min livsstil forandret seg ikke den første tiden. Men jeg fortsatte å studere og lære om hva Jehova Gud krever, og jeg sørget for ikke å gå glipp av møtene i Rikets sal, der Bibelen ble drøftet. På denne måten fikk jeg den åndelige styrken jeg trengte for å kunne forandre meg.
Jeg tok én ting av gangen. Først sluttet jeg å selge narkotika. Noen av dem jeg tidligere hadde hatt med å gjøre, ble sinte på grunn av dette, men jeg var fremdeles beryktet som voldsmann, og det gjorde at jeg fikk være i fred. Dernest sluttet jeg å bruke narkotika og leve et umoralsk liv, og til sist greide jeg også å overvinne tobakksvanene mine. I løpet av åtte måneder hadde jeg gjort fremskritt i retning av å bli kvalifisert for dåpen, og jeg ble døpt i 1970.
Endelig hadde jeg fått en klar forståelse av spørsmålet om hvem som skal bestemme hva som er rett, og hva som er galt. Svaret er: Jehova, vår Livgiver, har rett til å bestemme det, og han har også rett til å kreve at hans skapninger skal leve etter hans normer.
Jeg har ofte tenkt på hvor godt illustrasjonen i Jesaja 65: 25 passer på meg i billedlig forstand. Denne profetien snakker om en kommende tid da løvens voldsomme lynne skal bli forandret til et fredelig lynne, og det i så høy grad at den skal ete halm som oksen. Jeg følte det på lignende måte; jeg forandret meg fra å være en svært voldelig person til å bli et fredelig menneske med et fredelig livssyn.
Jeg hadde fremdeles et dårlig rykte som jeg trengte å bli kvitt ved å vise en god oppførsel. Jeg gikk for eksempel regelmessig fra hus til hus for å drøfte Bibelen med folk. En gang ble jeg gjenkjent av en ung mann som åpnet døren; han ble vettskremt og trodde at jeg var kommet for å skade ham. Jeg forklarte raskt at jeg kom med et fredens budskap fra Bibelen, og da jeg gikk derfra, var han målløs av forbauselse, men svært lettet.
Kort tid etter at jeg var blitt døpt, giftet jeg meg med et av Jehovas vitner. I 1974 bestemte min kone seg dessverre for at hun ikke lenger ønsket å gjøre Guds vilje. Hun gav meg et ultimatum: Hvis jeg ikke sluttet å tilbe Gud, ville hun forlate meg og ta med seg de to små barna våre. Det var den vanskeligste tiden i mitt liv. Men jeg kunne ikke gi opp min tilbedelse av Gud, så jeg fortsatte å gjøre hans vilje.
En ny måte å leve på
Jehova lønnet meg for at jeg fortsatte å være trofast mot ham. I 1977 traff jeg en meget tiltalende kvinne som var et av Jehovas vitner, og vi giftet oss. Hun hadde en fem år gammel sønn. Min kone og jeg begynte snart i heltidstjenesten; vi viet oss til å lære andre om Gud og hans hensikter. Da sønnen vår ble eldre, begynte også han i heltidstjenesten. Han hjelper nå til med forskjellige oppgaver i den lokale menigheten.
Min kone og jeg har siden fått det privilegium å reise til mange deler av verden for å utføre frivillig bygningsarbeid. Dette innbefatter å hjelpe til med å bygge nye avdelingskontorer i forskjellige land, slik at Jehovas vitners verdensomspennende undervisningsarbeid kan få bedre støtte.
Når vi er hjemme, er vi travelt opptatt med å hjelpe andre å lære om Bibelen og å hjelpe til med byggingen av nye Rikets saler. Jeg tjener også i det regionale byggeutvalget i den sørlige delen av De forente stater. Og min tidligere fengselskamerat — min søsters mann — og jeg tjener som eldste i samme menighet av Jehovas vitner.
Jeg er takknemlig mot Jehova for at han har hjulpet meg til å få orden på livet mitt, og for at han har ledet meg inn på en helt ny vei. Jeg lar ham få vise meg hva som er rett, og hva som er galt, og livet blir bare bedre og bedre å leve. — Innsendt.