Fra et kriminelt liv til et liv fylt med håp

FORTALT AV COSTA KOULLAPIS

JEG STIRRET PÅ DE SKITNE VEGGENE I FENGSELSCELLEN MIN. JEG BESTEMTE MEG DER OG DA FOR AT JEG MÅTTE FINNE EN MÅTE Å FÅ TAK I EN MASSE PENGER PÅ, SLIK AT JEG KUNNE KOMME UT AV DET KRIMINELLE LIVET JEG FØRTE, OG BEGYNNE ET NYTT LIV.

MENS jeg satt der — elendig og nedslått — kom jeg til å tenke på at i løpet av det siste året hadde elleve av mine venner dødd. En var blitt hengt for drap, en annen, som var tiltalt for mord, begikk selvmord mens han ventet på at saken hans skulle komme for retten, tre hadde tatt overdose, to var slått i hjel i gateslagsmål, og fire hadde omkommet i trafikkulykker. Flere av mine andre venner satt også i forskjellige fengsler og sonet dommer for alvorlige forbrytelser.

Fra den dystre fengselscellen min bad jeg derfor fortvilt til Gud, hvem han nå enn var, om at han måtte vise meg en vei ut av denne kriminelle verden. Det var ikke før en tid senere at denne bønnen ble besvart. I mellomtiden klarte jeg å unngå en alvorlig siktelse som lød på overfall og forsettlig legemsbeskadigelse. I en avtale med påtalemyndigheten der jeg erklærte meg skyldig i en mindre alvorlig forseelse, slapp jeg unna med en mildere siktelse og straffenedsettelse. Men la meg først fortelle hvordan jeg kom opp i en slik vanskelig situasjon.

Jeg ble født i Pretoria i Sør-Afrika i 1944, og der vokste jeg opp. Jeg hadde en ulykkelig barndom. Familielivet vårt ble ofte ødelagt av fars voldelige vredesutbrudd, som ble forverret av hans hyppige drikkeperioder. Han var også en lidenskapelig spiller, og humørsvingningene hans førte til at han mishandlet oss alle sammen både verbalt og fysisk, og spesielt gikk det ut over min mor. For å komme meg bort fra all slåssingen trakk jeg ut på gaten.

Jeg slår inn på en kriminell løpebane

Det førte til at jeg ble verdsligvis i svært ung alder. Da jeg var åtte år, lærte jeg to ting som jeg har lyst til å nevne. Jeg ble da tatt med leker som jeg hadde stjålet i nabohuset. Far rundjulte meg. Jeg kan fortsatt høre den sinte trusselen han kom med: «Hvis jeg tar deg med noe som er stjålet, en gang til, så skal jeg drepe deg!» Da bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle bli oppdaget igjen, men jeg bestemte meg ikke for å slutte å stjele. «Neste gang skal jeg gjemme det unna, slik at det ikke blir oppdaget,» tenkte jeg med meg selv.

Det andre jeg lærte mens jeg var så ung, var noe helt annet. Læreren vår lærte oss i en av religionstimene at Gud har et personlig navn. Til vår overraskelse sa hun at «Guds navn er Jehova, og han vil høre på enhver bønn dere måtte be, så lenge dere ber i hans Sønns, Jesu, navn». Det gjorde stort inntrykk på mitt unge sinn, selv om det ikke hindret meg i å slå inn på en kriminell løpebane. Jeg var faktisk blitt ekspert på butikktyveri og innbrudd før jeg skulle begynne på videregående skole. Vennene jeg hadde på skolen, var ikke til noen hjelp, siden mange av dem allerede hadde vært på forbedringsanstalt for forbrytelser de hadde begått.

Etter som årene gikk, ble jeg vaneforbryter. Allerede før jeg var ferdig med tenårene, var jeg innblandet i utallige ran, innbrudd, biltyverier og voldshandlinger i forbindelse med overfall. Siden jeg brukte tiden min på å henge rundt i biljardsalonger og barer, løpe ærender for halliker, prostituerte og kriminelle, fullførte jeg ikke engang mitt første år på videregående skole.

Jeg var som regel sammen med hardbarkede forbrytere, og de kvidde seg ikke for å kveste enhver som forrådte dem. Jeg lærte å holde munn og aldri skryte av hva jeg hadde gjort, eller vise fram at jeg hadde penger. Å gjøre det ville være ensbetydende med å fortelle alle og enhver at en kriminell handling var blitt begått, noe som kunne føre til oppmerksomhet fra politiet og ubehagelige spørsmål. Det som var enda verre, var at det kunne føre til uventede besøk fra andre forbrytere som ønsket en del av byttet.

Selv med disse forholdsreglene kom jeg allikevel enkelte ganger under politioppsyn på grunn av mistanke om at jeg var innblandet i ulovlig virksomhet. Men jeg var nøye med at jeg aldri var i besittelse av noe som kunne knytte meg til en forbrytelse, eller noe som jeg kunne anklages for. En gang foretok politiet en razzia hjemme hos oss klokken tre om morgenen. De så etter elektriske varer og gjennomsøkte hele huset to ganger — det hadde vært innbrudd i lageret til en lokal grossist. De fant ingen ting. Jeg ble tatt med til politistasjonen for at det skulle bli tatt fingeravtrykk, men jeg ble ikke siktet.

Jeg blir involvert i narkotikahandel

Da jeg var tolv år gammel, begynte jeg å bruke narkotiske stoffer som påvirker sinnet. Jeg begynte å få dårlig helse på grunn av dette misbruket, og ved flere anledninger tok jeg nesten overdose. Det tok ikke lang tid før jeg kom i kontakt med en lege som hadde sterk tilknytning til underverdenen. Dette førte til at jeg ble narkotikahandler, og jeg lærte raskt at det utgjorde en langt mindre risiko å forsyne noen få distributører, for da kunne jeg arbeide bak kulissene mens det var andre som tok risikoen.

Noen av dem som kjøpte narkotika av meg, tok dessverre overdose og døde eller begikk alvorlige forbrytelser mens de var under påvirkning av narkotika. En «venn» av meg myrdet en framstående lege. Det ble slått stort opp i nyhetsmediene over hele landet. Deretter forsøkte han å rette mistanke mot meg, men jeg hadde ikke engang hørt om det før politiet stod utenfor. Politiet kom faktisk ofte for å forhøre meg om forskjellige forbrytelser som var begått.

En dag gjorde jeg imidlertid noe svært tåpelig. Etter en hel uke med mye narkotika og alkohol gikk jeg løs på to personer i vilt raseri bare på grunn av en misforståelse og påførte dem alvorlige skader. Neste dag identifiserte de meg som overfallsmannen, og jeg ble arrestert og tiltalt for overfall og forsettlig, alvorlig legemsbeskadigelse. Det var slik jeg havnet i fengsel.

Bli rik og så få orden på livet

Etter å ha sluppet fri fra fengselet hørte jeg om at det var en ledig stilling som lagersjef i et legemiddelfirma. Jeg søkte på jobben og overbeviste arbeidsgiveren om at jeg var rette mann for jobben. En venn som allerede jobbet i firmaet, anbefalte meg, og jeg fikk jobben. Jeg tenkte at dette var måten å gjøre store penger på for så å reise til et annet sted for å begynne på et nytt og bedre liv. Jeg gjorde meg derfor iherdige anstrengelser for å lære alt om dette arbeidet så raskt som mulig, og hver dag var jeg oppe til langt på natt for å lære navnene på alle medikamentene. Jeg var sikker på at dette var veien til et nytt liv.

Min plan gikk ut på å vinne mine arbeidsgiveres tillit ved å ta tiden til hjelp. Deretter skulle jeg på et passende tidspunkt bryte meg inn og stjele en stor mengde av den type medikamenter som jeg visste var verdifulle på svartebørsen, og så selge dem og bli en relativt rik mann over natten. For å sikre min frihet og mitt nye liv hadde jeg skaffet meg hva jeg mente var et uangripelig alibi.

Så kom tiden for å sette planen i verk. En natt listet jeg meg inn på lageret, og der betraktet jeg hyllene med medikamenter som var verd en hel formue. Nå så jeg muligheten til å begynne et liv uten kriminalitet og vold. For første gang i mitt liv begynte imidlertid samvittigheten å plage meg. Hva var årsaken til dette plutselige stikket i samvittigheten, når jeg nesten hadde glemt at jeg i det hele tatt hadde en samvittighet? La meg fortelle hvordan det hele gikk til.

Noen uker forut for dette hadde sjefen og jeg snakket om meningen med livet. Det var noe som han sa, som fikk meg til å svare at man som en siste utvei kan be. «Til hvem?» spurte han. «Til Gud,» svarte jeg. «Men det er mange guder som mennesker ber til,» sa han, «så til hvilken gud ville du be?» Jeg sa: «Til Den Allmektige Gud.» «Å,» fortsatte han, «og hva er navnet hans?» «Hva mener du?» spurte jeg. «Jo, akkurat som du og jeg og alle andre har Den Allmektige Gud et personlig navn,» svarte han. Det hørtes logisk ut, men jeg begynte å bli utålmodig. Så jeg spurte irritert: «Men hva er Guds navn da?» «Navnet til Den Allmektige Gud er Jehova!» svarte han.

Plutselig var det som om jeg var tilbake i den religionstimen i klasserommet den gangen jeg bare var åtte år gammel, og minnene strømmet på. Til min overraskelse hadde den samtalen jeg hadde med sjefen, stor innvirkning på meg. Vi satt i flere timer og gledet oss over en seriøs samtale. Dagen etter hadde han tatt med boken Den sannhet som fører til evig liv.a Jeg leste hele boken den natten og ble med en gang overbevist om at jeg hadde funnet sannheten og meningen med livet. De neste to ukene gjorde vi ikke stort annet enn å snakke om de forskjellige temaene i den utrolige boken.

Mens jeg satt i mørket på lageret, fortalte altså samvittigheten meg at det ikke var riktig å stjele og selge medikamentene, slik som jeg hadde planlagt. Jeg forlot stedet i all stillhet og gikk hjem, og fra da av var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle stjele mer.

En total forandring

I løpet av de neste dagene fortalte jeg familien min at jeg hadde bestemt meg for å begynne et nytt liv, og jeg gjorde dem kjent med noen av de bibelske sannhetene jeg hadde lært. Min far ville kaste meg ut av huset. Men min bror John forsvarte meg og sa til far: «Dette er første gang i sitt liv at Costa engasjerer seg i noe som ikke er kriminelt, og så vil du kaste ham ut! Dette skal jeg undersøke nærmere.» Til min gledelige overraskelse bad John meg om å studere Bibelen med ham. Fra da av fikk alle som kom til meg for å få tak i narkotika, «Sannhetsboken» i stedet! Det tok ikke lang tid før jeg ledet elleve bibelstudier ved hjelp av den boken.

Så fikk jeg vite at sjefen i firmaet ikke var et Jehovas vitne selv. Hans kone hadde vært et Jehovas vitne i 18 år, men han hadde «aldri hatt tid til å gjøre noe med sannheten». Derfor ordnet han med at en erfaren forkynner kunne lede et regelmessig bibelstudium med meg. Det jeg lærte, hjalp meg raskt til å se behovet for å ta et oppgjør med andre sider av livet, og det varte ikke lenge før sannheten i Guds Ord begynte å frigjøre meg fra min verdslige levemåte. — Johannes 8: 32.

Men plutselig følte jeg meg overveldet av hvor raskt tingene hadde skjedd i løpet av noen få uker. Jeg stod ansikt til ansikt med virkelig store forandringer, og jeg begynte å skjønne at hvis jeg fortsatte å følge den kurs som dette studiet av Bibelen pekte ut for meg, kom det til å bli en hard kamp mellom kjød og ånd. På den annen side innså jeg at jeg stod i fare for å miste livet eller i det minste for å sitte mesteparten av livet i fengsel hvis jeg fortsatte å leve på den måten jeg hadde gjort til da. Etter å ha tenkt mye og bedt mange inderlige bønner bestemte jeg meg for å følge sannhetens vei. Seks måneder senere, den 4. april 1971, ble jeg døpt som symbol på min innvielse til Jehova Gud.

Stor lønn for å leve et ordentlig liv

Når jeg ser tilbake og tenker på de velsignelsene jeg har gledet meg over etter at jeg forlot den kriminelle løpebanen, blir jeg noen ganger overmannet av følelser. Av de elleve jeg begynte å studere med de første stormfulle ukene, er det fem som fortsatt går på sannhetens vei. Min mor tok også imot et bibelstudium og ble et døpt vitne, og hun fortsatte å tjene Gud trofast fram til hun døde i 1991. Mine to brødre innviet sitt liv til Jehova Gud og tjener nå som eldste. Jeg fikk også anledning til å hjelpe min tante til å lære sannheten å kjenne, og hun har tjent som forkynner på heltid de siste 15 årene.

Sjefen i den farmasøytiske bedriften som jeg jobbet i, ble så oppmuntret av de forandringene jeg gjorde i mitt liv, at han begynte å ta Bibelens sannhet mer alvorlig. Ett år etter at jeg ble døpt, ble han også døpt som symbol på sin innvielse til Gud. Senere tjente han som eldste i mange år, i en av Jehovas vitners menigheter i Pretoria.

Jeg er nå gift med en innviet kristen søster. Leoni og jeg flyttet til Australia i 1978. Der ble våre to sønner, Elijah og Paul, født. Den oppmuntringen jeg har fått fra min familie, har vært til stor styrke for meg. Jeg har det privilegium å få tjene som eldste i Canberra, hovedstaden i Australia. Hver dag takker jeg Jehova, som reddet meg fra et meningsløst, kriminelt liv, et liv som bare førte til elendighet og ville ha endt i døden. Framfor alt gav han mitt liv en mening ved å gi meg og mine kjære et virkelig håp.

[Fotnote]

[Bilde på side 18]

Da jeg var tolv år

[Bilde på side 18]

Sammen med min kone og mine to sønner i dag