Å vokse opp i en afrikansk storby

De afrikanske landene sør for Sahara er blant de landene i verden som har høyest befolkningsøkning. I disse landene føder hver kvinne i gjennomsnitt mer enn seks barn. Fattigdom, ødeleggelse av miljøet og knapphet på ressurser bidrar til å gjøre livet vanskelig. Her følger en førstehåndsberetning om hvordan det er å leve i denne delen av verden.

JEG vokste opp i en vestafrikansk storby. Vi var til sammen sju barn i familien, men to døde tidlig. Hjemmet vårt, som vi leide, bestod av et soverom og en stue. Mor og far sov på soverommet, og vi barna sov på matter på stuegulvet; guttene lå på den ene siden av rommet og jentene på den andre.

Som de fleste andre i nabolaget hadde vi ikke særlig mange penger å rutte med, og vi hadde ikke bestandig alt vi trengte. Noen ganger hadde vi til og med for lite mat. Om morgenen hadde vi ofte ikke annet å spise enn oppvarmet ris som var til overs fra dagen før. Til tider hadde vi knapt nok det. Noen mener at faren i familien, i egenskap av forsørger, bør få den største porsjonen med mat, at moren følger deretter, og at barna må nøye seg med det som da er igjen. Men slik var det ikke hjemme hos oss. Det hendte at foreldrene våre gikk uten mat og lot oss barna dele det lille som fantes. Jeg satte pris på det offer de brakte.

Skolegang

Noen afrikanere mener at det bare er gutter som skal gå på skolen. De synes at skolegang er unødvendig for jenter, siden jentene gifter seg og blir forsørget av mannen sin. Foreldrene mine delte ikke det synet. Alle vi fem barna ble sendt på skolen. Men dette utgjorde en økonomisk belastning for foreldrene mine. Slike ting som blyanter og papir var ikke noe stort problem, men lærebøker var dyre, og det var også de obligatoriske skoleuniformene.

Da jeg begynte på skolen, hadde jeg ikke sko. Det var ikke før i det andre året på ungdomsskolen, da jeg var 14, at foreldrene mine fikk råd til å kjøpe sko til meg. Men dette betyr ikke at jeg ikke hadde sko i det hele tatt. Jeg hadde ett par, men de skulle brukes i kirken; jeg fikk ikke lov til å bruke dem på skolen eller noe annet sted. Jeg måtte gå barføtt. Det hendte far hadde råd til å kjøpe busskort, men når han ikke hadde det, måtte vi gå fram og tilbake til skolen. Det var omkring tre kilometer hver vei.

Vaskedag og vannhenting

Vi vasket klærne våre i en bekk. Jeg husker at jeg gikk dit sammen med moren min, som bar med seg en bøtte, et såpestykke og klærne. Når vi kom fram til bekken, fylte hun vann i bøtten, puttet klærne oppi og begynte å gni dem inn med såpe. Så slo hun klærne mot glatte steiner og skylte dem i bekken. Etterpå la hun dem utover andre steiner for at de skulle tørke; de var nemlig for tunge å bære med seg hjem når de var våte. Jeg var liten den gangen, så jeg fikk i oppdrag å passe på klærne, slik at ingen skulle stjele dem. Mor utførte mesteparten av arbeidet.

Det var ikke mange som hadde innlagt vann, så en av mine faste plikter var å hente vann i en bøtte fra en utendørs tappekran. Problemet var at mange av kranene var stengt i tørketiden, for at man skulle spare på vannet. Én gang hendte det at vi gikk en hel dag uten å ha noe vann å drikke. Ikke en eneste dråpe! Noen ganger måtte jeg gå flere kilometer for å få fylt vannbøtten. Det at jeg bar vannet på hodet over så lange avstander, gjorde at håret ble slitt vekk der hvor bøtten hvilte. Jeg hadde en bar flekk på hodet i en alder av ti år! Heldigvis har håret vokst ut igjen siden.

Barn gir trygghet i alderdommen

Når jeg ser tilbake på det, vil jeg si at vår levestandard var omtrent som gjennomsnittet, kanskje til og med over gjennomsnittet for den delen av Afrika. Jeg vet om mange andre familier som levde under atskillig trangere kår enn vi gjorde. Mange av vennene mine på skolen måtte drive med salg på markedsplassen før og etter skoletid for å skaffe penger til familien. Andre hadde ikke noe å spise om morgenen før de gikk på skolen, så de måtte gå sultne hjemmefra og være på skolen hele dagen uten mat. Jeg husker det hendte massevis av ganger at et slikt barn kom bort til meg når jeg satt og spiste maten min, og bønnfalt meg om å få litt. Jeg brøt da av et stykke av brødet og delte med ham.

Trass i slike vanskelige leveforhold ønsker de fleste fortsatt å ha store familier. «Ett barn er ingen barn,» er det mange her som sier. «To barn er ett, og fire barn er to.» Det er fordi barnedødeligheten her er høyere enn de fleste andre steder i verden. Foreldrene vet at selv om noen av barna dør, vil andre overleve, vokse opp, få seg en jobb og tjene penger. Dermed vil de være i stand til å ta seg av foreldrene, som kanskje er blitt gamle. I et land hvor det ikke finnes noen trygdeordninger, har det stor betydning. — Fortalt av Donald Vincent.