Cricket eller baseball — hva er forskjellen?

Av Våkn opp!s medarbeider i Australia

DA DEN britiske dronning Victoria feiret sitt 60-årsjubileum som regent i 1897, var en fjerdedel av jorden under britisk kontroll. Nå er det imidlertid bare minnene igjen av det en gang så mektige britiske imperiet. Men likevel kan en fremdeles se og merke dets innflytelse i mange deler av verden i dag. En slik arv er det engelske ballspillet cricket.

Det er utbredt i de fleste land som har vært under britisk kontroll, for eksempel på de vestindiske øyene og i Asia og Afrika — men ikke i De forente stater, hvor baseball kommer i første rekke. I denne tidligere kolonien skal det likevel finnes minst 100 cricketklubber. Når det gjelder dem som aldri har sett en cricketkamp, kan vi fortelle at cricket er et spill som foregår på en stor, ellipseformet bane. Alle spillerne er kledd i hvitt, og kastere prøver å treffe et gjerde som blir forsvart av en slagmann. Men det skal vi komme tilbake til.

Ligner cricket på baseball?

Både ja og nei. For de fleste baseballtilhengere virker cricket som et rolig, nesten tregt spill. Noen cricketuttrykk vil imidlertid virke kjent. På den annen side er spillereglene for baseball og cricket nokså forskjellige. Men hvis du forstår hva de to lagene på cricketbanen forsøker å få til, vil du kanskje slutte å fortvile og i stedet la deg fascinere av spillet.

I likhet med baseball spilles også cricket av to lag. Hvert lag består av 11 mann med en 12. mann som reserve. Et baseballag har på sin side ni mann. Den som slår ballen, kalles i begge tilfelle en «slagmann», men balltreet er forskjellig i cricket og baseball. (Se illustrasjonen på side 23.) Den som kaster ballen, kalles en «kaster», og betegnelsen «runs» brukes også i begge idrettene om de poengene et lag scorer. Uttrykket «omganger» er dessuten felles. Det bør imidlertid ikke overraske oss at uttrykkene er forholdsvis like, for oppslagsverket Encyclopedia International forteller at baseball ble utviklet fra cricket og et annet spill, som kalles rundball, mot slutten av 1800-tallet.a

Til tross for disse likhetene er det ikke desto mindre mange forskjeller mellom baseball og cricket. Draktene og stillingen til spillerne, utformingen av den ovale cricketbanen i motsetning til den kvadratiske baseballbanen, plasseringen av spillerne og tempoet ser ut til å ha lite til felles. Til tross for forskjellene har likevel de som kjenner en av idrettene, små problemer med å forstå og glede seg over den andre når først grunnprinsippene er blitt forklart for dem.

Selve spillet

Cricket blir spilt på en oval bane eller en plass som er omkring 150 meter lang og 140 meter bred. Omtrent midt på banen er det et 20 meter langt og tre meter bredt felt, som kalles «pitch». I viktige kamper spiller en på en gressbane som er blitt slått og nøye valset. I andre kamper brukes det kanskje baner av sement eller hard leire, som er dekket med matter. I hver ende av pitchen er det et «gjerde», som består av tre loddrette trepinner som er omkring 70 centimeter høye, og som stilles opp med cirka sju centimeters mellomrom. Ballen kan således ikke slippe igjennom mellom pinnene. To små sylinderformede trepinner — overliggere — ligger i en fure på toppen av de tre loddrette pinnene og danner en tverrligger over dem.

Omkring 1,2 meter foran gjerdene og parallelt med disse er det trukket hvite linjer, såkalte «løpelinjer», på tvers av pitchen. Disse linjene markerer hva som er sikkert område for slagmannen når ballen er i spill. Kasteren må ikke krysse denne linjen når han kaster ballen; hvis han gjør det, er det et feilkast, og da får det andre laget ett poeng.

Kapteinene på de to lagene kaster mynt og krone om hvilket lag som først skal være innelag. Den lagkapteinen som vinner, bestemmer altså om hans lag skal slå først, eller om det andre laget skal få slå først, alt etter hva han anser vil være best for hans lag når han tar været, banens tilstand og andre faktorer i betraktning.

To slagmenn går til løpelinjene — en i hver ende av den sentrale delen av banen. De har på seg benskinner, kroppsbeskyttelse og hansker, og i de senere år har også de fleste profesjonelle spillerne begynt å bruke hjelm. Alle spillerne på det andre laget, utelaget, er strategisk plassert rundt om på banen i forskjellig avstand fra slagmannen, som skal prøve å motta kastet. Den godt beskyttede gjerdevakten (mottageren, som det heter i baseball) står bak slagmannens gjerde for å ta de ballene som han ikke treffer, og gjerdevakten prøver også å slå ut slagmannen ved å slå ned overliggerne med ballen når slagmannen er utenfor løpelinjen. — Se rammen på side 24.

Kapteinen velger ut to kastere, og det er også han som bestemmer hvor lenge de skal være kastere. Hver av dem kaster seks baller (åtte i Australia og Sør-Afrika) etter hverandre fra vekslende ende av pitchen. En pulje med seks kast kalles en «over». Det er vanligvis flere kastere på hvert lag, og kapteinen avgjør om laget skal bruke en kaster som kaster hardt, middels hardt eller løst, eller en som skrur ballen. Ballen blir ikke kastet slik som i baseball, men kasteren må bruke overarmen og kaste ballen med en strak armbevegelse uten å bøye albuen. — Se side 2.

En cricketball er vanligvis rød og trukket med lær. Den veier cirka 150 gram og er litt mindre, hardere og tyngre enn en baseball. Kasteren gir ballen en spesiell skru ved hjelp av den grove sømmen. Han styrer på den måten ballens ferd gjennom luften og bestemmer hvordan den skal sprette når den treffer bakken, for i motsetning til baseball spretter ballen én gang i bakken før den kommer bort til slagmannen. Det hender bare av og til at en ball når helt bort til slagmannen uten å sprette, slik at han kan slå den uten at den har vært i bakken først. Det er ofte vanskeligere å få til et godt kast med skru enn et hardt kast. Kasteren får ballen til å skru ved å gi den en vri enten til høyre eller til venstre akkurat idet han slipper den.

Slagmannens oppgave

Hver av slagmennene har en dobbelt oppgave: å beskytte gjerdet sitt og unngå å bli slått ut på andre måter; og å score poeng så raskt som mulig. (Se rammen på side 24.) En svært forsiktig slagmann, som bare er opptatt av å passe på gjerdet sitt og ikke av å score poeng, vil imidlertid ofte bli kritisert for å spille defensivt og være skyld i at spillet blir temmelig kjedelig.

En dyktig slagmann må ha god koordinering mellom øyne, hender og føtter, reagere raskt og kunne løpe fort mellom gjerdene. Hver gang det lykkes ham å løpe fra det ene gjerdet til det andre og bytte plass med medspilleren sin, scorer han ett poeng. Hvis han klarer å slå ballen over sidelinjen uten at noen på utelaget får tak i den, får han fire poeng uten å måtte løpe. Hvis han slår så godt at ballen går over sidelinjen uten at den har vært i bakken, i likhet med home run i baseball, får han seks poeng.

Innelaget fortsetter å slå inntil ti av slagmennene deres er ute, for det må jo være to slagmenn på banen om gangen. Da kommer det andre laget inn for å prøve å score flere poeng enn motstanderne. Hvis det er en kamp der hvert lag bare er inne én omgang, vinner det laget som har tatt flest poeng. Men i de fleste kampene mellom to topplag har hvert lag to omganger inne, så en viktig cricketkamp kan vare (hold deg fast!) fra tre til fem dager, og hvert lag kan score flere hundre poeng. Noen berømte slagmenn har spilt i flere dager og scoret over 400 poeng uten å bli slått ut. Det er litt av en forskjell fra baseball, hvor en kamp vanligvis er over i løpet av tre—fire timer, selv om hvert lag spiller ni omganger. Og selv da hender det at et lag bare vinner 1—0.

Det er to dommere i cricket, og de står ved hver sin ende av pitchen. Den ene står litt til side for slagmannen, og den andre står like bak gjerdet, bak kasteren. Dommernes avgjørelser er endelige. Det er ikke god tone å krangle med dommeren.

Det vinner ved nærmere kjennskap

Etter hvert som en spiller cricket, kommer en til å like det bedre og bedre. Tom kom til Australia fra Europa sammen med familien sin da han bare var ni år gammel, og han lærte snart å spille cricket. Tidligere hadde han ikke engang hørt om denne idretten, men det varte ikke lenge før han ble en ivrig spiller. Tom forteller: «Etter hvert som jeg lærte å spille og ble kjent med reglene, vokste min begeistring. Jeg skjønte snart at en slagmann må ha et skarpt blikk, reagere raskt og vise stor sinnsro når han ser ballen komme imot seg i en fart av opptil 150 kilometer i timen.»

Det er selvsagt mange fine detaljer ved cricket som ikke er blitt nevnt i denne korte artikkelen. Men vi håper at du neste gang du ser en cricketkamp, vil forstå mer av den og kanskje til og med bli fascinert av spillet når du betrakter slagmannens susende slag og kasterens snedighet.

[Fotnote]

[Ramme på side 24]

De vanligste måtene slagmannen kan bli slått ut på

Kast. Hvis kasteren treffer gjerdet og en av overliggerne faller ned.

Mottak. Hvis slagmannen slår en ball som blir tatt imot før den treffer bakken.

Pinne. Hvis slagmannen er utenfor løpelinjen sin, og gjerdevakten slår ned en av overliggerne med ballen i hånden.

Ben foran gjerdet. Hvis slagmannen med andre deler av kroppen enn hånden stopper en ball som dommeren mener ellers ville ha truffet gjerdet.

Løpet avbrutt. Hvis en utespiller kaster ballen og slår ned en av overliggerne på det gjerdet som slagmannen løper mot, innen denne er kommet i sikkerhet innenfor løpelinjen.

Slag på gjerdet. Hvis slagmannen slår ned en av overliggerne på gjerdet sitt med balltreet eller på en annen måte mens han prøver å spille ballen.

[Bilder på side 23]

Balltreets utvikling i århundrenes løp

Et moderne balltre sett forfra og fra siden

Gjerde med overliggere

[Bilde på side 24]

Slagmannen mottar ballen fra kasteren. Legg merke til dommeren (lengst til venstre), gjerdevakten (lengst til høyre) og den andre slagmannen, som løper over pitchen