Pont du Gard motstår tidens tann
«LENGE etter at Romerriket hadde gått under, ble dets akvedukter fortsatt brukt og beundret, og de tjente også som en inspirasjonskilde for byggmestere i senere tider,» forteller The New Encyclopædia Britannica. Pont du Gard er ikke noe unntak i så henseende. Den er sannsynligvis den mest berømte romerske levning i Frankrike.
De romerske akveduktene ble vanligvis ikke bygd med tanke på vanning av åkrer, men for å skaffe byene vann. Disse byene hadde offentlige fontener, varme bad, svømmebassenger og andre vannbassenger, og noen av de større byene hadde til og med kloakksystemer. Ja, de romerske byene og koloniene trengte vann — mye vann.
Pont du Gard er en brolignende konstruksjon som hever seg nærmere 50 meter over elven Gard, og er det største byggverket romerne bygde for å føre fram en vannledning. Den er 275 meter lang, men utgjør bare en liten del av hele akvedukten. Hele vannledningen var faktisk 49 kilometer lang. Den ble brukt til å skaffe vann til den romerske byen Nîmes. I likhet med andre romerske byggverk fra den samme perioden har denne akvedukten stort sett motstått tidens tann, og den er et vitnesbyrd om den høye kvaliteten på det arbeidet romerne utførte, og om den ekspertise ingeniørene deres satt inne med. Digre kalksteinsblokker, noen av dem opptil 5,5 tonn tunge, ble hogd ut og tilpasset i et steinbrudd i Vers i nærheten. Interessant nok ble det ikke brukt mørtel for å føye steinblokkene sammen.
Det var flere årsaker til at det var nødvendig å bygge broen i form av flere buerekker over hverandre. Når et byggverk kommer opp i en viss høyde, må det gjøres lettere, og buene er utformet for å oppnå dette. Men Pont du Gard måtte også krysse en elv. De som bygde den, la inn en svak bue i konstruksjonen, slik at den skulle tåle den sterke strømmen i elven.
Senere ble det gjort en del endringer på broen, noe ikke alle av dens beundrere er så begeistret for. Man gjorde innhogg i de tykke pilarene, slik at hestekjerrer kunne krysse elven, og på 1700-tallet utvidet man den nederste buerekken. Hundre år senere satte keiser Napoleon III i gang restaurering av broen. Med dette tiltaket for å bevare et kulturminnesmerke var han forut for sin tid.
Over to millioner mennesker besøker broen hvert år. Denne kolossale interessen er blitt en fare for Pont du Gard, og flere prosjekter for å bevare broen er på trappene. Uansett hva framtiden vil bringe for denne broen, er den et eksempel på at et godt utført arbeid kan motstå tidens tann.