«Husk Pearl Harbor!»
DET var en deilig søndag morgen på øya Oahu. Adeline, en japansk-hawaiisk jente som gikk i sjette klasse, var ute i hagen utenfor hjemmet sitt i Honolulu sentrum. Hun så fly på himmelen og røyk som steg opp fra Pearl Harbor. Var det enda en militærøvelse?
Folk på Oahu var vant til militærøvelser med øvelsesskyting, så vant til det at selv viseadmiral William S. Pye i den amerikanske stillehavsflåte sa til sin kone da han så ut av vinduet i leiligheten sin: «Det er pussig at hæren skulle ha øvelse søndag morgen.» Denne søndag morgen var den 7. desember 1941.
En 13 år gammel gutt som hørte at det var noen fly som nærmet seg, kikket ut av vinduet. Han sa til faren sin, sjefen for Kaneohe marineflybase: «Pappa, det er røde ringer på disse flyene.» Et glimt av den røde skiven, den oppgående sol, på flyene til den keiserlige japanske marine var nok til å fortelle alt — et overraskelsesangrep!
Admiral H. E. Kimmel, øverste sjef for den amerikanske stillehavsflåte i Pearl Harbor, fikk melding om angrepet over telefon. Ansiktet hans var «like hvitt som uniformen han hadde på seg», der han stod lamslått og så på mens fiendtlige fly summet som vepser og bombarderte flåten hans. «Jeg visste med én gang at det var noe forferdelig på gang,» fortalte han, «at dette ikke bare var et tilfeldig angrep med bare noen få, spredte fly. Himmelen var full av fiendtlige fly.»
«Tora, Tora, Tora»
Få minutter før torpedo- og bombeeksplosjoner brøt stillheten i Pearl Harbor, fikk en offiser om bord i et japansk stupbombefly se øya Oahu komme til syne. «Denne øya er for fredelig til å bli angrepet,» tenkte han.
Åpningen i skydekket hadde en helt annen virkning på kommandør Mitsuo Fuchida, angrepsstyrkens flyleder. «Gud må være med oss,» tenkte han. «Det må være Guds hånd som skjøv skyene til side rett over Pearl Harbor.»
Klokken 7.49 gav Fuchida angrepssignalet, «To, To, To», som stod for «Angrep!» på japansk. Siden han var sikker på at de amerikanske styrkene ble fullstendig overrumplet, gav han ordre om å morse at det overraskende angrepet var foretatt, med de berømte kodeordene «Tora, Tora, Tora» («Tiger, Tiger, Tiger»).
Det overraskende angrepet gjennomføres
Hvordan kunne en stor kampgruppe som blant annet bestod av seks hangarskip, ha sneket seg så nær innpå Oahu som bare 370 kilometer unna? Og hvordan kunne den første angrepsbølgen ha sendt opp 183 fly som smatt unna radarnettet og tilføyde den amerikanske stillehavsflåte et så fryktelig slag? Én av grunnene var at den japanske kampgruppe tok en nordlig rute til tross for urolig vinterhav. De amerikanske patruljene var svakest nord for Pearl Harbor. Og de japanske hangarskipene opprettholdt streng radiotaushet.
Den strategiske øya ble imidlertid bevoktet ved hjelp av radar for at eventuelle fly som nærmet seg, skulle bli oppdaget. Ved sjutiden denne avgjørende morgenen la to soldater som hadde vakt på Opana radiostasjon på øya Oahu, merke til uvanlig store glimt på radarskjermen som betydde «trolig mer enn 50» fly. Men da de sa fra til informasjonssentralen, fikk de vite at det ikke var noe å bry seg om. Offiseren på informasjonssentralen gikk ut fra at det bare var en avdeling amerikanske B-17 bombefly som var på vei fra fastlandet.
Men merket ikke de amerikanske myndigheter likevel at det lå krig i luften? Den japanske regjering hadde sendt et 14-delt budskap til sine utsendinger i Washington, D.C., for at de skulle levere det til Cordell Hull, utenriksministeren, presis kl. 13 lokal tid den 7. desember 1941. Det ville ha vært om morgenen den 7. desember i Pearl Harbor. Budskapet inneholdt beskjed om at Japan ville avbryte forhandlinger med USA om avgjørende politiske spørsmål. Den amerikanske regjering hadde snappet opp budskapet og var klar over hvor alvorlig situasjonen var. Kvelden før den betydningsfulle dagen hadde Franklin D. Roosevelt, USAs president, mottatt de 13 første delene av dette dokumentet som var snappet opp. Etter at han hadde lest det, forstod han at det betydde krig.
Selv om amerikanske tjenestemenn mente at det var fare for et japansk angrep, sier The New Encyclopædia Britannica: «De ante ikke når eller hvor det ville finne sted.» De fleste mente det ville komme et eller annet sted i Det fjerne østen, kanskje i Thailand.
Avtalen kl. 13 måtte utsettes, for de japanske ambassadesekretærene brukte lang tid på å maskinskrive budskapet på engelsk. Da den japanske ambassadøren leverte dokumentet til Hull, var klokken blitt 14.40 i Washington. Da var Pearl Harbor under ild og var truet av den andre angrepsbølgen. Nyheten om angrepet hadde allerede nådd Hull. Han bad ikke engang utsendingene sette seg; han leste dokumentet og nikket kaldt til dem for at de skulle gå igjen.
Forsinkelsen i overleveringen av det tilsiktede ultimatum intensiverte amerikanernes raseri mot Japan. Selv noen japanere mente at angrepet på Pearl Harbor dermed gikk over fra å være et strategisk overraskelsesangrep til å bli et snikangrep. «Ordene ’HUSK PEARL HARBOR’ ble en ed som tente det amerikanske folks kampånd,» skrev Mitsuo Fuchida, som ledet den første angrepsbølgen. Han sa: «Angrepet brakte en vanære over Japan som ikke forsvant selv etter krigsnederlaget.»
Franklin D. Roosevelt kalte den 7. desember «en dato som vil leve i skjensel». Den dagen ble åtte amerikanske slagskip og ti andre fartøyer i Pearl Harbor enten senket eller alvorlig skadet, og over 140 fly ble ødelagt. Japanerne mistet 29 av cirka 360 jager- og bombefly som angrep i to bølger, i tillegg til fem dvergubåter. Over 2330 amerikanere mistet livet, og 1140 ble såret.
Under ropet «Husk Pearl Harbor!» ble den amerikanske folkemening forent mot Japan. «Med bare en eneste stemme imot i Representantenes hus var Kongressen (i likhet med det amerikanske folk i sin alminnelighet) forent bak president Roosevelt i beslutningen om å slå fienden,» sier boken Pearl Harbor as History—Japanese-American Relations 1931-1941. Å søke hevn for angrepet var mer enn tilstrekkelig grunn for dem til å begynne fiendtligheter mot Soloppgangens land.
Et overraskelsesangrep for verdensfred?
Hvordan rettferdiggjorde de japanske herskere sine fiendtlige aksjoner? Så utrolig det enn måtte virke, påstod de at hensikten var å opprette verdensfred ved å forene ’hele verden i en stor familie’, hakkō ichiu. Dette ble det slagordet som drev japanerne til blodsutgytelse. «Det grunnleggende formålet med Japans nasjonalpolitikk ligger i den solide opprettelsen av verdensfred i samsvar med hakkō ichius opphøyde ånd, som landet ble grunnlagt i, og, som første skritt, i oppbyggingen av en ny ordning i Stor-Østasia,» erklærte det japanske kabinett i 1940.
I tillegg til slagordet hakkō ichiu ble Asias frigjøring fra de vestlige makter det andre store målet for de japanske krigsbestrebelsene. Begge målene ble sett på som keiserens vilje. For å gjennomføre denne verdenserobringen ledet militarister nasjonen inn i en krig med Kina og deretter med de vestlige makter, deriblant USA.
Isoroku Yamamoto, øverstkommanderende for hele den japanske flåte, trakk realistisk den konklusjon at de japanske styrker på ingen måte kunne overmanne USA. Han så bare én sjanse til å opprettholde det japanske herredømme i Asia. Den keiserlige marine skulle «angripe voldsomt og ødelegge USAs hovedflåte i begynnelsen av krigen, så den amerikanske marines og folkets kampmoral» skulle «svekkes i den grad at den ikke kunne bygges opp igjen,» resonnerte han. Slik ble ideen om et overraskelsesangrep på Pearl Harbor unnfanget.
[Bilde på side 4]
Pearl Harbor under angrep
[Rettigheter]
Foto: U.S. Navy/U.S. National Archives