Verden etter 1914

Fjerde del: 1940—1943: Nasjonene blir grepet av angst og fortvilelse

TALEN han holdt var nok til å skape frykt hos de modigste. «Jeg har ikke noe annet å by enn blod, slit, svette og tårer,» sa Storbritannias nyutnevnte statsminister Winston Churchill i en tale i Underhuset. Han understreket alvoret i situasjonen ved å tilføye: «Seier for enhver pris, seier tross alle redsler, seier hvor lang og tung veien enn må bli, for uten seier kan vi ikke fortsette å leve.»

Denne dagen, den 13. mai 1940, hadde britene virkelig grunn til å frykte. Tyskerne la planer om å invadere Storbritannia, og som et ledd i dette sendte det tyske flyvåpenet, Luftwaffe, i løpet av de neste seks måneder hundrevis av fly over Storbritannia for å slippe flere tonn bomber over både militære og sivile mål. Dette ble senere kjent som «slaget om Storbritannia» og var et forsøk på å knuse Storbritannias flyvåpen og ødelegge britenes kampmoral. Men for Luftwaffe gikk det ikke slik tyskerne hadde tenkt. Hitler nølte, og i oktober ble planene om en invasjon skrinlagt — i hvert fall for en stund.

Frihet fra frykt?

I De forente stater fortsatte sympatien for britene å vokse, noe som bidrog til å svekke den offisielle amerikanske nøytralitetspolitikk. President Roosevelt la ikke skjul på hva han ville gjøre. I 1940 sa han: «Vi har skaffet britene store mengder krigsmateriell, og vi vil forsyne dem med mye mer i framtiden.»

Den 6. januar 1941 gikk han et skritt videre. I en tale til Kongressen omtalte han det han kalte de fire friheter. For å oppnå en av dem — frihet fra frykt — fremmet han tanken om en global «nedrustning i et slikt omfang og på en slik måte at ingen nasjon vil være i stand til å gå til angrep på en annen — uansett hvor i verden det måtte være». Dette var i virkeligheten en indirekte krigserklæring mot den politikk aksemaktene førte, og de mål de hadde.

To måneder senere vedtok den amerikanske kongressen den såkalte låne- og leieloven. Dette gjorde det mulig for presidenten å sende forsyninger av krigsmateriell, for eksempel stridsvogner og fly så vel som varer og tjenester, til enhver stat hvis forsvar han anså som livsviktig for amerikanske interesser.a Trass i indre motstand ble det etter hvert tydelig at De forente stater ble mer og mer involvert i krigen i Europa.

Oppmuntret av den suksess deres forbundsfeller i Europa oppnådde, gikk japanerne i mellomtiden inn i Sørøst-Asia uten å frykte en innblanding fra britisk eller nederlandsk side. Da japanerne invaderte Indokina i september 1940, ble det protestert kraftig fra Washington, og da de trengte inn i de sørlige deler av landet, traff amerikanerne visse mottiltak. De frøs ned alle japanske tilgodehavender som var under amerikansk kontroll, og det ble nedlagt forbud mot å eksportere olje til Japan. Dette var en trussel mot japanernes interesser, og de følte seg tvunget til å forhindre enhver ny innblanding fra amerikansk side.

Militære ledere i Japan hevdet at De forente staters evne til å slå et eventuelt angrep tilbake, ville bli betydelig redusert dersom en avgjørende seier ble vunnet over den amerikanske marinestyrke, som overgikk Japans marinestyrke med 30 prosent. Ved å erobre områder som var under amerikansk, britisk og nederlandsk herredømme, ville japanerne skaffe seg landbaser som de kunne forsvare seg fra ved eventuelle motangrep. Det ble bestemt at man først skulle gå til angrep på Wai Momi.

Wai Momi betyr «perlevann» og er det opprinnelige hawaiiske navnet på stedet hvor elven Pearl munner ut i havet noen få kilometer vest for sentrum av Honolulu. Stedet ble kalt Wai Momi fordi det en gang vokste perlemuslinger der. Men søndag morgen den 7. desember 1941 var ikke havnebassenget i Wai Momi fylt av perler, men av sunkne skipsvrak og lemlestede menneskekropper som en gang hadde vært skipenes mannskap. Japanske krigsfly hadde angrepet den amerikanske stillehavsflåtens viktigste base og påført den store tap.

I og med angrepet på Pearl Harbor ble den amerikanske stillehavsflåten, med unntak av hangarskipene, praktisk talt nøytralisert. I løpet av få timer ble amerikanske flybaser i området angrepet, med den følge at over halvparten av den amerikanske luftstyrken i Det fjerne østen ble satt ut av spill. Tre dager senere gikk japanerne i land på Filippinene, erobret Manila mindre enn en måned deretter, og innen midten av mai kontrollerte de hele øygruppen. I rask rekkefølge falt så Hongkong, Burma, Java, Singapore, Thailand, Indokina, britiske besittelser på Malaya, Sumatra, Borneo, deler av Ny-Guinea, Nederlandsk Ostindia og titalls stillehavsøyer i japanske hender. Denne asiatiske «blitzkrieg» stod ikke noe tilbake for sitt europeiske motstykke.

Mot slutten av 1942 var ikke frihet fra frykt noen riktig beskrivelse av situasjonen i verden. Jesu profetiske ord var derimot mer passende: «På jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse . . . Mennesker skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden.» — Lukas 21: 25, 26.

Den tyske lynkrigen avtar

I mellomtiden hadde Tyskland og Italia utvidet sin kontroll på Balkan. Den 6. april 1941 marsjerte Hitlers tropper inn i Jugoslavia og Hellas. Jugoslavia falt på mindre enn to uker, og Hellas kapitulerte kort tid etterpå.

Hitlers neste trekk var motivert av flere ønsker. Han var fremdeles fast bestemt på å tvinge Storbritannia til å be om fred. Han ønsket også å lette det press som sovjeterne la på japanerne i Kina, for på den måten å gjøre det mulig for japanerne å holde amerikanerne i sjakk. Hitler gjorde derfor sine tropper klar til å angripe Sovjetunionen, som hadde vært hans forbundsfelle under invasjonen i Polen.

Oppmuntret av tidligere suksess mente Hitlers generaler at hvis de startet invasjonen i juni, ville den europeiske delen av Sovjetunionen sammen med Ukraina være erobret før vinteren satte inn. Den 22. juni 1941 gikk de derfor til angrep. De seiret på alle fronter og forflyttet seg med lynets hastighet. Ved to anledninger omringet de store grupper av sovjetiske soldater og tok over en halv million krigsfanger hver gang. Det virket som om Leningrad stod på randen av kapitulasjon, og tidlig i desember hadde tyske tropper nådd utkanten av Moskva.

Men vinteren stod for døren, og for en gangs skyld lå Hitlers tropper etter den oppsatte timeplan. Leningrad og Moskva kapitulerte ikke. Sovjetiske tropper, som nå hadde kommet seg etter overraskelsen og var bedre rustet til en vinterkrig enn sine tyske motstandere, satte først en stopper for tyskernes stormangrep, for siden å tvinge dem tilbake.

Den påfølgende sommer slo tyskerne tilbake, men deres voldsomme offensiv mot Stalingrad (nå Volgograd) ble begynnelsen til nederlaget. I begynnelsen av 1943 ble titusener av tyske soldater som stod klar til å erobre byen, omringet av sovjetiske styrker og tvunget til å overgi seg. John Pimlott, som er førstelektor ved krigsskolen i Sandhurst i England, sier: «Det var et knusende slag for den tyske kampmoralen og et vendepunkt i krigen på østfronten. Før Stalingrad hadde ikke sovjetrusserne vunnet noen total seier; etter dette slaget skulle de lide få nederlag.»

Innen 1943 var omme, var nesten to tredjedeler av det vidstrakte området som tyskerne hadde okkupert i løpet av de to foregående årene, gjenerobret.

«Monty» jager «Ørkenreven»

I 1912 fikk Italia herredømme over Kyrenaika og Tripolitania (som nå tilhører det nordafrikanske landet Libya). De omkring 300 000 italienske soldatene som var stasjonert der i slutten av 1940, utgjorde en alvorlig trussel mot de tallmessig underlegne britiske troppene i Egypt, som skulle sikre atkomsten til den strategisk viktige Suezkanalen. For å avverge denne faren bestemte britene seg for å slå til først. De vant en av de første avgjørende allierte seirer, tok titusener av krigsfanger og drev italienerne på full retrett. Seieren var kanskje blitt enda større hvis ikke Hellas samtidig hadde tatt imot britenes tilbud om hjelp i den mislykkede krigen mot de angripende aksemaktene. Dette førte til at det ble et opphold i den nordafrikanske krigen, noe som gav aksemaktene tid til å reorganisere seg.

Tyske tropper under kommando av Erwin Rommel, som senere fikk tilnavnet «Ørkenreven», lyktes med å snu nederlag til viktige seirer. Han vant sin største seier i 1942, da troppene hans i begynnelsen av juli rykket fram helt til El Alamein, mindre enn 100 kilometer fra Alexandria. Tyskernes blitzkrieg i Afrika førte til at de nå stod klar til å erobre Egypt for dermed å få kontroll over Suezkanalen. Men da britiske infanteriavdelinger under general sir Bernard Law Montgomery igjen gikk til angrep, den 23. oktober, ble Rommel tvunget til å foreta en gradvis tilbaketrekning som snart utviklet seg til en flukt. I november 1942 foretok de allierte en vellykket landgang i Marokko og Algerie. I løpet av mai året etter hadde aksemaktene, som nå var fanget mellom fiendtlige styrker som nærmet seg både fra vest og øst, mistet muligheten til å få kontroll over Nord-Afrika.

De allierte gjenerobrer stillehavsområdene

Våren 1942 hadde det japanske keiserrike fått sin største utbredelse. Men de allierte la planer om å gjenerobre disse områdene ved å flytte sine tropper fra øy til øy i Stillehavet, for så til slutt å nå selve Japan. En lang rekke blodige slag fulgte. Forholdsvis ukjente øyer som Saipan, Guadalcanal, Iwo Jima og Okinawa ble invadert med store tap på begge sider. Barndomsdrømmer om et øyparadis ble erstattet med den harde virkelighet, et mareritt av blodige strender dekket av lemlestede menneskekropper. Det var bittert å tape, men også seier var forbundet med frykt, frykten for det som ville komme.

Planer for framtiden

Selv da krigen raste på sitt verste, ble det lagt planer om fred. I midten av 1942 ble det for eksempel sagt at over 30 statlige kontorer i USA var opptatt med å legge planer med tanke på etterkrigstiden. Dette skjedde imidlertid ikke uten frykt eller engstelse. Churchill sa treffende: «Problemene ved en seier er mer behagelige enn ved et nederlag, men de er like vanskelige.»

Et av de største problemene ved en seier ville uten tvil være å finne en erstatning for Folkeforbundet, som hadde utspilt sin rolle. Selv om enkelte kanskje var i tvil, var Jehovas vitner helt sikre på at en slik erstatning ville komme. I en tale som ble holdt på et av Jehovas vitners stevner i Cleveland i Ohio i 1942, sa taleren: «Bibelen viser at det vil bli fred før Harmageddon inntreffer . . . Mennesker med en demokratisk innstilling håper på en verden av forente stater, ’en familie av nasjoner’, en ’verdensforening’ basert på forente nasjoner.» Under henvisning til profetien i Åpenbaringen 17: 8 sa han med sikkerhet: «En forening av verdens nasjoner vil gjenoppstå.»

Men ville det føre til varig fred? «Guds utvetydige svar er: Nei!» svarte taleren. Men selv om freden bare skulle være midlertidig, ville den likevel være ytterst kjærkommen. Uten å frykte for framtiden begynte Jehovas vitner å legge planer med tanke på å utvide forkynnelsesarbeidet så snart krigen var over. I 1942 opprettet de en misjonærskole som skulle forberede kristne Ordets tjenere på å tjene i fremmede land. Det etterfølgende året ble et program for opplæring av offentlige talere satt i verk, noe som ville gjøre det mulig å utvide den offentlige møtevirksomheten.

Mot slutten av 1943 var nasjonene fremdeles grepet av angst og fortvilelse. Men mennesker på begge sider av konflikten var lei av krig. De så fram til den lovte utfrielsen som etterkrigstiden så ut til å skulle bringe. Ville det bety «frihet fra frykt», som Roosevelt hadde snakket om? Nei, det stikk motsatte viste seg å være tilfellet. Den verdensomfattende frykt skulle snart nå nye høyder. Det skulle vise seg at den viktigste årsaken til dette var det redskap som etter manges mening kom som sendt fra himmelen for å gjøre slutt på de smertefulle krigsårene. Les om dette i artikkelen «Den annen verdenskrigs fryktelige sluttfase», som kommer i neste nummer av Våkn opp!

[Fotnote]

[Ramme på side 19]

Andre begivenheter som vakte oppmerksomhet

1941 — En konferanse som blir holdt av tyske katolske biskoper, gir sin støtte til krigen mot Sovjetunionen

De første massehenrettelser i gasskamre finner sted i konsentrasjonsleiren i Auschwitz

1942 — Bombay i India rammes av syklon og flom; 40 000 omkommer

Den første kjernefysiske kjedereaksjon settes i gang ved Chicago universitet

På Wannsee-konferansen blir likvidasjon vedtatt som den «endelige løsning» på jødespørsmålet

1943 — Jordskjelv i Tyrkia krever 1800 menneskeliv

Over én million dør som følge av hungersnød i Bengal

Høyesterett i De forente stater omgjør kjennelsen av 1940 og avsier ny kjennelse, som går ut på at tvungen flagghilsen ved offentlige skoler er grunnlovsstridig

Raseopptøyer i større amerikanske byer; i Detroit mister 35 mennesker livet og over 1000 blir skadet

[Illustrasjone/kart på side 18]

(Se den trykte publiksjonen)

Omfanget av Japans erobringer i 1942

Attu

Agattu

Kiska

Kina

Mandsjuria

Korea

Japan

Burma

Thailand

Fransk Indokina

Malaya

Sumatra

Borneo

Java

Nederlandsk Ny–Guinea

Nordøst Ny–Guinea

Australia

Gilbertøyene

Marshalløyene

Wake

Formosa

Filippinene

Stillehavet

[Bilder på side 17]

Nasjoner i krig

[Rettigheter]

U.S. Army photos