Koalaen — et fengslende og sjarmerende dyr

Av Våkn opp!s medarbeider i Australia

NOE av det mest fascinerende ved å utforske fremmede land i tidligere tider må ha vært å oppdage spennende og uvanlige dyr. Dette var i høy grad tilfellet i Australia i årene etter 1788.

På den tiden ble det grunnlagt straffekolonier rundt Port Jackson (nå Sydney) for straffanger som var blitt deportert til Australia fra Storbritannia. Ti år senere drog en løslatt straffange som var blitt oppdagelsesreisende, ut for å utforske høylandet i sør, omkring 130 kilometer inn i landet. Han fikk en behagelig overraskelse da han for første gang så koalaen. Den beskrev han som «et annet dyr som de innfødte [aboriginene] kaller ’cullawine’; dette dyret ligner mye på dovendyrene i Amerika».

Ville du like å bli bedre kjent med dette fascinerende, pelskledde dyret, som 200 år senere er blitt en stor favoritt hos turister i det solhete Australia? Det ville du uten tvil, for nest etter spørsmålet om å få se en kenguru er det vanligste ønsket hos dem som besøker Australia: «Jeg må få se og klappe en koalabjørn!»

Egentlig ikke en bjørn

Koalaen ser ut som et nusselig lite kosedyr. Den blir bare cirka 80 centimeter lang og minner om en teddybjørn, med knappelignende nese og myk, vakker pels. Det er derfor ikke så rart at mange får lyst til å klappe den. Men du blir kanskje overrasket over å få vite at den slett ikke tilhører bjørnefamilien.

Det er sant at den ofte blir kalt koalabjørn eller Australias innfødte bjørn. Men det er misvisende benevnelser. I stedet for å tilhøre bjørnefamilien er koalaen mest lik vombaten, et annet australsk pungdyr, som minner mye om beveren.

The Australian Encyclopaedia gir en interessant beskrivelse av dette fengslende og sjarmerende dyret: «Koalaen har en kraftig bygd kropp, tykk og ullen pels som er grå til brun på oversiden og gulhvit på undersiden, store avrundede, pelskledde ører og en læraktig, bred og nesten snabellignende nese . . . Den er en svært god klatrer, men er klossete når den beveger seg på bakken.»

Når koalaene er fullvoksne, veier de cirka 14 kilo. De kan bli 20 år gamle i vill tilstand; i fangenskap har noen levd så lenge som 12 år.

I likhet med kenguruen er koalaen et pungdyr (orden: marsupialia, fra det latinske ordet marsupium, som betyr «lomme» eller «pung») og føder unger på den måten som er enestående for pungdyrene. En koalaunge er bitteliten og ikke fullt utviklet når den blir født. Ved egen hjelp kryper den inn i morens pung, der den suger seg fast til en av de to pattene hennes.

Seks måneder senere er den lille ungen fullt utviklet og kan forlate pungen for kortere perioder. Men etter enda to måneder eller så er den blitt for stor til å krype inn igjen. Hva skal den gjøre nå? Ikke noe problem. Den rir på morens rygg og klamrer seg fast for sitt bare liv mens hun klatrer opp og ned i trærne.

Disse gratisturene kan imidlertid ikke vare for bestandig, så etter nye fem—seks måneder må ungen klare seg selv. Men i løpet av denne korte tiden er det morsomt å se på når moren fornøyd bærer ungen, som klorer seg fast til den pelskledde ryggen hennes. Etter at ungen har forlatt moren, lever den et ganske ensomt liv og kommer bare i kontakt med andre koalaer under paringen.

Et bladrikt kosthold

Navnet koala er avledet av et ord på urinnvånernes språk som vitner om at koalaen drikker svært lite. Men hvordan kan den leve uten å drikke vann? Jo, ved at den får i seg dugg og den væsken som finnes i bladene på eukalyptustrær.

Eukalyptustrær? Ja, koalaen beiter i omtrent 50 forskjellige slags eukalyptustrær, men mindre enn et dusin av disse kan by på koalaens favorittføde. Noen av de eukalyptusartene den foretrekker, er Eucalyptus tereticornis, Eucalyptus punctata og Eucalyptus globulus.

En fullvoksen koala eter daglig omkring ett kilo blad, som den tygger i ro og mak, men grundig. Den tilbringer mesteparten av tiden høyt oppe i eukalyptustrærne og kommer ned bare når den skal flytte seg til et annet tre. Når den er på bakken, har den en keitete og lite pen gange.

Siden koalaen er et nattdyr, tilbringer den det meste av dagen med å sove, og den ligger da gjerne i en grenkløft et godt stykke over bakken. Er ikke det ukomfortabelt? Det ser ikke ut til at den synes det, og sovestedet gir den god beskyttelse mot mulige rovdyr.

Kan de temmes?

Når koalaer holdes av mennesker fra de er små, kan de temmes og bli hengivne kjæledyr. Et ektepar nord i Queensland hadde en hunnkoala som kjæledyr fra hun var tre måneder gammel. Dette bittelille nøstet skrek hver natt inntil hun til slutt fant trøst i et koalaskinn som ble knyttet rundt en pute, og som ble lagt ved siden av henne i en kurv, til erstatning for moren hennes. De kalte henne Teddy, og inntil hun ble gammel nok til å spise eukalyptusblad, trivdes hun med å få kumelk, som hun lepjet i seg som en kattunge.

Problemet var at Teddy ble så vant til mennesker at hun ikke kunne fordra å være alene og likte å bli båret rundt som et barn. Hun ble faktisk litt av en plageånd. I 12 år varte hennes lykkelige liv. Så koalaer kan nok temmes, men i Australia er det nå forbudt å holde dem som kjæledyr.

Bestanden sterkt redusert, men nå fredet

Ved århundreskiftet var koalaene så tallrike at det ifølge rapporter fantes flere millioner av dem på det australske kontinentet. Men det var så lett å skyte dem der de sov om dagen i grenkløfter i eukalyptustrær, at tusenvis av dem ble skutt bare for sportens skyld.

Senere, da det ble stigende etterspørsel etter den myke, sølvgrå pelsen deres, begynte nedslaktingen for alvor. I 1908 ble det for eksempel solgt nesten 60 000 koalaskinn bare i Sydney. Og i 1924 ble over to millioner skinn eksportert fra de østlige statene i Australia.

Heldigvis innså de australske myndighetene at denne sjarmerende skapningen var truet av utryddelse, så i 1933 ble det vedtatt lover som forbød eksport av koalaer og koalaskinn. Koalaen er nå fredet.

I andre land har man prøvd å holde koalaer i zoologiske hager, men det har ikke vært særlig vellykket. Koalaens spesialiserte kosthold, friske eukalyptusblad, er vanskelig å få tak i. Imidlertid har man lykkes godt i California, først og fremst fordi klimaet der egner seg for dyrking av eukalyptustrær. Nå har de zoologiske hagene i San Diego og Los Angeles sunne, tilfredse koalabestander. I de senere år er koalaer blitt sendt til Japan, hvor man bruker vel gjennomtenkte metoder for å være sikker på at de holder seg friske. — Se Våkn opp! for 22. august 1986.

Vil den sjarmerende koalaen overleve?

Det ser ut til at sunt folkevett vil forhindre meningsløs nedslakting av koalaene, og dermed øker deres sjanse for å overleve. Forfatteren Ellis Troughton avslutter boken Furred Animals of Australia (Pelskledde dyr i Australia) med dette optimistiske ønsket: «Den fascinerende koalaen er høyst ufarlig hvor den enn befinner seg. Så henrykt alle ville være hvis koalaene ble mange nok til å utgjøre et vanlig innslag på gårder og i forsteder, slik tilfellet ofte er med pungrottene! Vi får håpe at deres antall mirakuløst vil øke, og at de vil kunne beite fredelig i beskyttede skogreservater.»

Dyreelskere over hele verden slutter seg til dette håpet, ikke bare for den sjarmerende koalaens vedkommende, men med tanke på alle de vakre skapningene som lever sammen med oss her på jorden, skapninger som er plassert her for at de skal være til glede for oss.

[Bilde på side 16]

En fullvoksen koala eter daglig omkring ett kilo eukalyptusblad, som den tygger i ro og mak, men grundig