De forbløffende pungdyrene i Australia

Av Våkn opp!s medarbeider i Australia

HVA er egentlig et pungdyr, og hva er det som er så forbløffende med pungdyrene?

For å si det enkelt er et pungdyr en type pattedyr — det vil si et varmblodig dyr som ammer avkommet sitt. Men i motsetning til hos de fleste pattedyr dannes det ikke noen morkake i livmoren til hunner blant pungdyrene når de blir drektige. I stedet føder de bitte små unger som ikke kan se, og ammer og beskytter dem i en utvendig pung. Så et pungdyr er rett og slett et pattedyr med en pung. Også det latinske ordet for pungdyr kommer fra et ord som betyr «pung» eller «lomme».

Kenguruen er faktisk bare én av over 250 forskjellige arter av pungdyr. Det finnes pungdyr også i andre land enn Australia, men det er ikke mange. For eksempel er den nord-amerikanske opossumen et pungdyr, og det finnes også andre arter i Sør-Amerika. Men de aller fleste av verdens pungdyr befinner seg i Australia og på øyene i nærheten — omkring 175 forskjellige arter er funnet og identifisert der. Alt i alt er det 45 kenguruarter i Australia, men det er den røde kjempekenguruen som er best kjent. Den er størst av alle pungdyr, den veier opptil 90 kilo og rager høyere enn de fleste mennesker. Hunnen er imidlertid betydelig mindre og er blågrå i pelsen.

Kenguruene kan hoppe opptil 11 meter i ett byks. Noen av dem er observert med en hastighet på over 60 kilometer i timen, og de har hoppet over tre meter høye gjerder. Denne kjempestore røde og den bare litt mindre grå kjempekenguruen finnes i de fleste deler av Australia. De er et vanlig og spennende syn for turister som kjører gjennom delvis skogkledde områder, og også for dem som kjører gjennom ørkenområdene i Midt-Australia. Kenguruene er selskapelige dyr og holder vanligvis sammen i grupper.

En oppsiktsvekkende fødsel

Det som kanskje er mest forbløffende ved pungdyrenes liv, er fødselen og omsorgen for ungene. Kenguruene er typisk for de fleste pungdyr. Bare 33 til 38 dager etter paringen blir kenguruungen født. Men den nye ungen er faktisk ikke stort mer enn et foster — en bitte liten bønneformet skapning som veier omkring trekvart gram og er mindre enn tuppen på lillefingeren din og nesten gjennomsiktig.

Straks etter at den er født, «klatrer» den fra morens livmoråpning og inn i pelsen hennes. Dernest bruker den de bitte små forlemmene sine, som er utstyrt med klør, og kjemper seg fram 15 centimeter til morens pung. Der fester den seg til en av fire patter, som så sveller i munnen dens. Her får den all den næringen den trenger, og i dette komfortable barneværelset blir den i fem måneder før den stikker hodet sitt ut for første gang.

Når den lille kenguruen er omkring seks måneder gammel, våger den seg for første gang ut av pungen, men den kommer ofte tilbake til pungen for å få næring og trygghet. Til slutt bestemmer imidlertid moren at ungen er for stor for pungen, og hindrer den i å hoppe opp i den igjen. Innen den er 18 måneder, er den helt uavhengig av moren sin.

Et annet forbløffende fenomen er at kengurumoren kan produsere to forskjellige typer melk samtidig. Rett etter at den første kenguruungen er født, parer hun seg igjen. Det nyunnfangede fosteret vil så vente med å utvikle seg videre til den første ungen begynner med sine korte utflukter utenfor pungen. Da blir en bitte liten kenguruunge til født og fester seg til en annen patte i pungen.

Men storebroren suger fortsatt melk av den patten han opprinnelig valgte. Noe som kompliserer det hele ytterligere, er at den nye, fosterlignende kenguruungen trenger melk med en annen sammensetning. Dette er imidlertid ikke noe problem, for moren er nå i stand til å skaffe melk med høyt sukkerinnhold gjennom hans patte, samtidig som hun fortsetter å tilveiebringe melk med høyt protein- og fettinnhold til storebroren gjennom hans patte!

Selv om kenguruene normalt ikke er aggressive, hender det at hannene innlater seg på noe som ser ut som boksekamper. Ofte er det bare to unge hanner som måler krefter. Andre ganger ryker to voksne hanner sammen i et skikkelig slagsmål — de bokser faktisk om en hunn de har valgt! Disse kampene kan være ganske alvorlige, for rivalene klorer hverandre med forlemmene og sparker voldsomt med bakbena.

Den herlige koalaen — nok et forbløffende pungdyr

Den er nesten like godt kjent som kenguruen og like ofte avbildet i australske turistbrosjyrer er den òg, den søteste av alle i pungdyrordenen— koalaen. Denne lille skapningen holder kun til i trærne og beveger seg hovedsakelig omkring om natten. Den blir ofte tatt for å være en bjørn på grunn av utseendet, så noen ganger blir den feilaktig kalt en koalabjørn. Men den er ikke i slekt med bjørnefamilien i det hele tatt, og den er heller ikke en slags opossum (pungrotte) eller ape. Den er faktisk helt unik. Ja, det finnes bare én koala-art, og den finnes bare i de østlige statene i Australia.

Koalaen er umåtelig sjarmerende med sitt myke, teddybjørnlignende utseende, sine klare, knappelignende øyne, sin myke, gummiaktige nese og sitt nesten konstant forvirrede ansiktsuttrykk. Disse dyrene er ikke store, de blir omkring 60 centimeter høye og veier fra 8 til 14 kilo.

Koalaungen blir født slik pungdyr flest blir født, bortsett fra at åpningen på morens pung vender nedover hos koalaen. Den nyfødte blir i pungen i seks måneder, og når den endelig drister seg til å komme ut, klynger den seg fast til morens rygg mens hun vandrer rundt, travelt opptatt med å finne trær med velsmakende blad.

Et enestående fordøyelsessystem

Koalaen er kresen i matveien. Den holder seg utelukkende til bladene på eukalyptustreet. Og det er ikke alle bladene som duger. Av de 600 forskjellige eukalyptusartene koalaen har tilgjengelig, forsyner den seg av bare 50 eller 60. Hvis noen andre dyr skulle komme til å ete av disse bladene, ville de trolig dø av oljen og de kjemiske stoffene i de bladene som er giftige. Et meget komplisert fordøyelsessystem hjelper koalaen til å tåle den spesielle maten, men det ensidige kostholdet har en tendens til å gi den en ganske markert kroppslukt!

Noen autoriteter hevder at koalaen ikke drikker vann i det hele tatt, og ordet «koala» skal være et ord som betyr «jeg drikker ikke», på de opprinnelige australiernes språk. Grundige observasjoner har likevel vist at koalaene faktisk en sjelden gang kommer ned fra trærne for å drikke, og noen ganger eter de til og med litt jord for å kompensere for sitt mineralfattige kosthold.

Selv om man kan se kenguruer i mange dyreparker rundt omkring i verden, er det svært få dyreparker utenfor Australia som har koalaer. Men enten du noen gang får sjansen til å se dem selv eller ikke, er vi sikker på at du vil være enig i at de virkelig er forbløffende dyr — disse pattedyrene som har pung, men ingen morkake.

[Bilde på side 16]

Kengurumamma med kenguruungen i pungen

[Bilde på side 17]

Koala som spiser eukalyptusblad

[Rettigheter]

Melbourne Zoo Education Service, Victoria, Australia