Drømmen om europeisk enhet
«EN DRØM er i ferd med å gå i oppfyllelse.» Dette hadde avisen The European satt som overskrift til en artikkel som handlet om den «svimlende raske utviklingen mot et integrert Europa». Hvordan ble denne drømmen til? Finnes det noe grunnlag for de store forventningene den har vakt?
Like etter den annen verdenskrigs slutt foreslo Winston Churchill at det skulle dannes et «Europas forente stater». Siden den gang har begivenhetene tilsynelatende beveget seg i den retning. Det som skal skje i 1992, blir nå hyllet som en milepæl i virkeliggjøringen av denne drømmen. Hva er det som skal skje da?
For å si det enkelt planlegger de 12 medlemslandene i EF (De europeiske fellesskap) å nå fram til fullstendig økonomisk enhet. Det vil bety at alle tollmurer blir borte. Det vil gjøre det mulig for enhver å flytte fra ett land til et annet innenfor fellesskapet og der være sikret de samme arbeidsmuligheter og rettigheter som landets egne innbyggere har. Med tiden vil en felles valuta bli tatt i bruk, innbyggerne vil få europeiske pass og førerkort, og det vil bli opprettet en europeisk sentralbank. Landene skal følge samme politikk når det gjelder miljøvern og bruk av kjernekraft. Trafikkregler og andre lover skal koordineres.
EF vil på denne måten utgjøre verdens tredje største indre marked. I godt og vel en femtedel av all verdenshandel — både når det gjelder import og eksport — vil et EF-land være involvert. EFs økonomiske politikk vil følgelig ha innvirkning på hele verdensøkonomien, innbefattet utviklingslandenes økonomi.
En fersk gallupundersøkelse viser at nesten 70 prosent av alle europeere stiller seg positivt til de planlagte endringene. Mange av EFs innbyggere ønsker faktisk å gå enda lenger. Omkring tre fjerdedeler støtter en samordning av landenes vitenskapelige forskning, og like mange er for at man skal ha en ensartet trygdeordning. Godt over halvparten ønsker at det skal bli ført en felles utenrikspolitikk.
Tendensen har følgelig skiftet fra utelukkende økonomisk enhet til muligheten for politisk enhet. Uforutsette begivenheter har nå plutselig satt fart i utviklingen mot et slikt mål.
«Vi blir bare ført av sted»
Den 9. november 1989 falt Berlinmuren. Tanken om tysk gjenforening, som ofte var blitt drøftet, men som ble ansett for å være urealistisk, kom nok en gang under intens debatt. Gjenforening syntes nå å være eneste mulighet, men knapt noen våget å forutsi hvor raskt det ville skje. Da den tyske forbundskansleren, Helmut Kohl, ble anklaget for å presse for hardt på i samlingsprosessen, bemerket han: «Det er ikke jeg som prøver å presse opp tempoet. Vi blir bare ført av sted.» Den 3. oktober 1990 — mindre enn 11 måneder etter at muren hadde falt — kunne tyskerne feire at landet igjen var samlet.
Over hele verden gledet man seg over at den kalde krigen var slutt, noe et samlet Tyskland var et bevis på. I mellomtiden hadde en annen uventet begivenhet begynt å dominere nyhetsbildet. Hvordan ville Iraks invasjon i Kuwait berøre planene for 1992? Journalisten John Palmer sa: «Krisen i Persiabukta vil snarere sette fart i enn sinke utviklingen mot et økonomisk og politisk integrert EF og framskynde den dagen da EF fører en felles utenriks- og forsvarspolitikk.»
I løpet av denne krisen og under den fryktelige krigen som fulgte, klarte EF imidlertid ikke å komme fram til en felles politikk. The European skrev derfor på lederplass: «Fellesskapets tannløse holdning under en alvorlig internasjonal krise har demonstrert hvor viktig det er at Europa får i stand en felles forsvars- og utenrikspolitikk, slik at man kan opptre samlet og dermed ha den nødvendige selvtillit.» Lederartikkelen sluttet i en optimistisk tone og sa: «Krisen i Persiabukta vil kanskje tilskynde Europa til å rette opp sin ynkelige opptreden og ta et stort skritt i retning av å vise at en politisk union kan bli en realitet.»
Forventningene blir større og større
Stadig flere land ønsker nå å gå inn i EF. Kypros, Malta, Tyrkia og Østerrike har søkt om medlemskap. Andre sannsynlige kandidater er Finland, Island, Norge, Sveits og Sverige. Også tidligere østblokkland har meldt sin interesse, deriblant Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn. Disse landenes eventuelle søknad om medlemskap vil imidlertid ikke bli behandlet før etter 1992, da fullstendig økonomisk sammenslåing av de 12 medlemslandene i EF vil være en realitet.
Det skal innrømmes at det er blitt gjort store fremskritt i arbeidet for å oppnå europeisk enhet — og det i en fart som tidligere ble betraktet som utopisk, samt i en mye større skala enn det de fleste våget å drømme om. «Vi ser for oss et nytt Europa, der grensene ikke lenger vil være skillemurer, og der menneskene har frihet til å velge sine egne politiske og sosiale systemer.» Dette skrev den tyske utenriksministeren, Hans-Dietrich Genscher, ved inngangen til 1990-årene. Han tilføyde: «Denne visjonen er ikke lenger bare en drøm. Den er innen rekkevidde.»
Men er det realistisk å tro på en slik enhet? Og hvis det er det, kan vi da håpe på at dette bare er innledningen til noe enda større — en forent verden?
Ingen vil benekte at det er behov for en forent verden, for det ville langt på vei løse noen av menneskenes alvorligste problemer. Forestill deg hva som ville bli utrettet hvis all den tid og energi som nå blir kastet bort på konflikter, i stedet kunne brukes til å løse felles problemer til felles beste!
Stadig flere land integrerer nå sine økonomiske systemer og sine valutaer og ser dermed ut til å ville prøve hverandres vilje til samarbeid. For å skape et felles økonomisk marked i Asia inngikk for eksempel de 12 landene Australia, Brunei, Canada, De forente stater, Filippinene, Indonesia, Japan, Malaysia, New Zealand, Singapore, Sør-Korea og Thailand i 1989 et samarbeid som blir kalt Asia Pacific Economic Cooperation.
På bakgrunn av alt dette har følgende visjon oppstått: Et allerede forent Tyskland vil snart bli en del av et forent Europa, som i en ikke altfor fjern framtid vil bli en del av en forent verden. Dette høres vel og bra ut, men er det realistisk å tro at det vil bli til virkelighet?
Å forene Tyskland — en vanskelig oppgave!
Selv om det nå er over et år siden Tyskland ble forent politisk og økonomisk, kjemper landet en hard kamp. Det er fremdeles betydelige ulikheter mellom de fem nye delstatene (det tidligere Øst-Tyskland) og resten av landet. Den begeistringens rus som dominerte da de to tyske statene ble gjenforent, er blitt erstattet med en forståelse av at samlingen ikke vil gå smertefritt for seg. På den ene eller den andre måten vil alle, både politikere og vanlige innbyggere, bli nødt til å betale prisen.
Tidligere i år skrev The European om «den følelsesmessige krise» som gjorde seg gjeldende i det som en gang var Øst-Tyskland. På grunn av de bitre økonomiske realitetene i kjølvannet av gjenforeningen og på grunn av sammenbruddet i kommunismens sosiale strukturer er det ifølge leger blitt en merkbar økning i mentale lidelser og i plager som har sammenheng med stress.
Dr. Gisela Ehle, som er psykiater, sier at «følelsen av hjelpeløshet er som en epidemi», og at «alle man snakker med, er deprimert». Ja, folk i dette området opplever nå alle de store forandringene i livet som man vet kan være årsak til depresjon: «arbeidsløshet, problemer i ekteskapet, usikkerhet om framtiden, økonomiske vanskeligheter, identitetskrise, i mange tilfelle et plutselig tap av status i samfunnet og generell mangel på en mening med livet». — The European.
Å forene Europa — en lettere oppgave?
Når det viser seg å by på problemer å gjenforene tyskerne, som har samme historiske bakgrunn, og som snakker samme språk, hva da med den oppgaven som består i å skape et «Europa uten grenser», som paven har oppfordret til? Det vil bli vanskelig nok å oppnå den enhet i 1992 som EF sikter mot — å forene 12 økonomier på forskjellige utviklingstrinn og med forskjellig styrke og 12 land med forskjellig grad av arbeidsløshet og inflasjon.
Sammenslåingen i 1992 vil åpenbart skape både vinnere og tapere. På det utvidede EF-markedet med 320 millioner potensielle forbrukere vil noen bedrifter ha lettere for å konkurrere enn andre. Noen forretningsfolk sier at de nye forholdene vil få negative følger for to tredjedeler av alle bedrifter i EF-landene. Videre vil opphevelsen av tollkontrollene sikkert bli hilst velkommen av alle reisende, men anslagsvis 80 000 tollfunksjonærer i Europa vil bli nødt til å finne seg en ny jobb.
Paul Wilkinson, som er professor i internasjonale studier, minner oss om at det også etter 1992 vil finnes «et Europa som består av atskilte, suverene stater», som hver for seg har «sine egne strafferettslige tradisjoner» og «sitt eget rettssystem». Han advarer: «Koordineringen vil ta lang tid og by på mange vanskeligheter.»
Ved siden av språkproblemer, kulturelle ulikheter og motstridende forretningsmetoder er sannsynligvis det største problemet å overvinne rotfestede nasjonale fordommer. Som den tidligere tyske forbundskansleren Willy Brandt en gang sa: «Mentale murer blir ofte stående lenger enn de som er bygget av betong.»
Likevel er stemningen god og forventningene store. «Ingen tror at 1992 vil bli et lett år,» skriver en journalist, «men framtiden ser lys ut.»
Hvor realistisk er det?
Hvis det nå skulle bli oppnådd både økonomisk og politisk enhet, vil dette i så fall danne grunnlag for virkelig fred og varig sikkerhet? Tenk over følgende: Amerikas forente stater består av 50 enkeltstater med egne lover og med hver sin regjering, og disse statene er økonomisk forent under en nasjonal regjering. Likevel har landet millioner av arbeidsløse, og den økonomiske stabiliteten trues stadig av periodiske lavkonjunkturer og depresjoner, samt av tilbakevendende inflasjon. Og trass i den politiske enheten har landet ikke unngått forurensning, kriminalitet, narkotikamisbruk, fattigdom og rasediskriminering.
Angående uroen i Sovjet sier historikeren Jurij Afanasjev: «De alvorligste konfliktene i vårt land har en uventet årsak: vår store familie av nasjonaliteter. . . . Vi trodde at vårt imperium var beskyttet mot slike problemer; hadde vi ikke tross alt en slags immunitet på grunn av vårt ’evige folkenes brorskap’?»
Økonomisk og politisk enhet er tydeligvis ikke nok til å skape virkelig enhet. For å skape et ’evig folkenes brorskap’ er det nødvendig med noe mer. Hva er det?
Velfunderte forventninger
Der hvor det rår virkelig enhet, er krig noe som er ukjent. Men menneskene har drept hverandre i krig i tusenvis av år, og det utgjør et ubestridelig bevis for at menneskene er håpløst splittet. Vil så denne meningsløse nedslaktingen aldri ta slutt?
Jo, det vil den. Guds erklærte hensikt går ut på at han skal skape en fredelig verden. Hvordan? Ved hjelp av total nedrustning. Under inspirasjon skrev salmisten i Bibelen: «Kom og se hva Herren har gjort, han som gjør skremmende ting på jorden! Han gjør ende på krig over hele jorden, han bryter buene, splintrer spydene og setter fyr på vognene.» — Salme 46: 9, 10.
Djevelen er fylt av raseri og motarbeider Guds plan for å skape en forent verden. Siden den første verdenskrig har disse ordene i Bibelen fått sin anvendelse: «Ulykkelige jord og hav! For djevelen er kommet ned til dere, og hans vrede er stor, fordi han vet at han bare har en kort tid igjen.» — Åpenbaringen 12: 12.
En forent verden, og dermed virkelig fred og sikkerhet, er basert på en forent tilbedelse av den Gud som «gjør ende på krig»; det er ikke basert på en splittende tilbedelse av hans rival, om hvem det blir sagt at «hans vrede er stor, fordi han vet at han bare har en kort tid igjen». Hvis vi skal få oppleve at våre forventninger om en forent verden blir til virkelighet, må vi først godta den kjensgjerning at Guds rike er virkelig, at det er en bokstavelig regjering som styrer i himmelen. Denne verdensregjeringen, som har fått sin makt fra Jehova Gud selv, er det eneste middel som kan bidra til at vi får oppleve en forent verden.
Guds rike er allerede i ferd med å danne kjernen i et forent jordisk samfunn som vil erstatte den splittede, krigsherjede verden vi nå kjenner. En bibelsk profeti lyder: «I de siste dager skal det skje . . . Mange folk drar av sted og sier: ’Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!’ . . . De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.» — Jesaja 2: 2—4.
Denne bibelske profetien beskriver ikke en ny verdensordning som menneskene skal skape, selv om disse vakre ordene er blitt gravert inn på en mur like ved FN-bygningen i New York. Nei, denne profetien om fred og enhet blant mange folk blir i dag i stedet oppfylt blant Jehovas vitner, som kommer fra over 200 land. Blant dem kan man se tydelige beviser for at den nye verdens samfunn faktisk er i ferd med å bli dannet.
Jehovas vitner lar seg villig bli opplært av Guds Ord. De anvender det de lærer, deriblant formaningen om å leve i fred ved å legge ned alle krigsvåpen. På grunn av det kan de nå glede seg over en internasjonal enhet som ingen andre organisasjoner på jorden opplever, enten det er snakk om religiøse, økonomiske eller politiske organisasjoner. Dette kom tydelig til uttrykk på de stevnene som Jehovas vitner holdt sist sommer. Bare i Øst-Europa kom over 370 000 mennesker sammen i fred og enhet.
Sant nok kan ingen av oss vite i hvilken grad forventningene om økonomisk og politisk enhet i 1992 vil bli innfridd. Men vi kan være sikre når det gjelder andre forventninger. I 1992 vil for eksempel nedtellingen til fullbyrdelsen av Guds dom over Satans verden fortsette, og den kommer til nøyaktig fastsatt tid. (Jesaja 55: 11; Habakkuk 2: 3) Året 1992 vil derfor bringe trofaste kristne ett år nærmere livet i Guds lovte, nye verden, hvor rettferdighet skal bo.
Jehovas vitner innbyr alle som ønsker å oppleve en forent verden, til å undersøke grundigere de forventningene Bibelen gir oss for framtiden. Disse forventningene vil med sikkerhet bli innfridd!
[Ramme på side 21]
På vei mot europeisk enhet
1948: Belgia, Nederland og Luxembourg (Benelux) oppretter en tollunion, noe som leder til en økonomisk union i 1960 og avskaffelse av grensekontroller i 1970
1951: Avtalen om Det europeiske kull- og stålfellesskap blir undertegnet i Paris
1957: Roma-traktaten danner grunnlag for opprettelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap, med BELGIA, FORBUNDSREPUBLIKKEN TYSKLAND, FRANKRIKE, ITALIA, LUXEMBOURG og NEDERLAND som medlemmer
1959: Danmark, Norge, Portugal, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike går sammen om å opprette EFTA (Det europeiske frihandelsforbundet)
1973: DANMARK, IRLAND og STORBRITANNIA går inn i EF
1979: Det europeiske valutasystemet (EMS) blir opprettet; de første direkte valgene til Europaparlamentet blir holdt
1981: HELLAS oppnår EF-medlemsskap
1986: PORTUGAL og SPANIA går inn i EF
Merk: De 12 EF-landene er uthevet med store bokstaver
[Bilde på side 23]
Når tollkontrollene opphører, vil 80 000 mennesker bli nødt til å finne seg en ny jobb