Européiske enhetsbestrebelser
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Luxembourg
ETTER den annen verdenskrig var det et enormt behov for en økonomisk gjenreisning i landene i Vest-Europa. Industrien lå nede, og folkene var fattige. En friere internasjonal handel og et nærere samarbeid var en naturlig følge av situasjonen. Frykten for økt sovjetisk aggresjon bidro i 1950-årene ytterligere til at disse landene følte seg tilskyndt til å forene seg.
Hvilke skritt ble så tatt for å forene de vesteuropéiske land? Har de organisasjoner som er blitt opprettet med dette som formål, oppnådd de ønskede resultater? Hvilke muligheter er det for å oppnå større enhet i framtiden?
Tidlige bestrebelser
Etter langvarige forberedelser ble Europarådet dannet i mai 1949. Organisasjonens formål er å skape større enhet mellom de cirka 18 medlemslandene og derved bidra til økonomisk og sosial framgang. Rådet har imidlertid ingen reell makt. Det kan bare arbeide mot sitt mål ved å komme med anbefalinger til medlemmene.
I 1951 ble imidlertid det første virkelige skritt tatt i retning av européisk samarbeid. Da ble nemlig Det européiske kull- og stålfellesskap (kull- og stålunionen) opprettet. De seks medlemslandene er Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia, og Vest-Tyskland. Organisasjonen har sitt hovedkvarter her i Luxembourg.
Formålet med Det européiske kull- og stålfellesskap var å skape et vesteuropéisk fellesmarked for kull og stål og subsidiære produkter. Slike ting som tariffer, kvoter og andre importrestriksjoner, som utgjorde en hindring for kull- og stålhandelen medlemslandene imellom, skulle oppheves.
Da franskmannen Robert Schuman 9. mai 1950 la fram forslaget om å opprette en slik organisasjon, påpekte han at det endelige mål var å skape et Europas forente stater. Han innrømmet imidlertid at for å nå det målet måtte en stadig ta skritt i retning av større enhet.
En håper ved hjelp av denne organisasjonen å få i stand et økonomisk fellesskap og derved forbedre produksjonen og distribueringen av produktene. De gode resultater en har oppnådd, har ført til at to lignende seksmaktsunioner er blitt opprettet.
Ytterligere bestrebelser
Den ene av disse er Det européiske økonomiske fellesskap, som vanligvis blir omtalt som Fellesmarkedet eller EEC. Det har de samme seks medlemsland som Det européiske kull- og stålfellesskap, nemlig Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Vest-Tyskland. Det ble opprettet ved undertegnelsen av Roma-traktaten og trådte i virksomhet 1. januar 1958. Det har sitt hovedkvarter i Brussel.
Formålet med Fellesmarkedet er gradvis å oppheve alle restriksjoner på handel, tjenesteytelser, kapitaloverføring og arbeidskraft medlemslandene imellom. Og dette målet er i en viss grad blitt nådd. Et virkelig felles marked eksisterer ikke desto mindre bare i forbindelse med et begrenset antall produkter, deriblant biler og husholdningsapparater. Et mer omfattende mål som organisasjonen har satt seg, er å skape en européisk politisk enhet.
Den andre seksmaktsunionen, som ble opprettet samtidig med Fellesmarkedet, er Det européiske atomenergifellesskap, som også blir kalt Euratom. Det har de samme seks medlemsland som Fellesmarkedet og Det européiske kull- og stålfellesskap.
Initiativet til å danne Euratom ble tatt etter Suez-konflikten i 1956, da en mente at det muligens ville bli alvorlig oljemangel, og at landene i Europa snart ville forlange å få atomenergi. Oljehandelen ble riktignok hurtig gjenopprettet, men Euratom ble likevel dannet, med tanke på utnyttelse av atomenergi til fredelige formål.
Disse tre fellesskapene eller organisasjonene, som har som mål å skape et forent Europa, er knyttet sammen på en rekke forskjellige måter. De er for eksempel sammen om Europaparlamentet, som har 142 medlemmer, og de har en spesiell domstol, som består av sju personer. De tre fellesskapene har også et administrativt organ, som kalles Kommisjonen. Den ble dannet ved at Kommisjonen i Fellesmarkedet, Kommisjonen i Euratom og Den høye myndighet i Det européiske kull- og stålfellesskap ble slått sammen. Den har sete i Brussel.
De nåværende utsikter
Det er tydelig at det blir gjort mye for å skape et forent Europa. Men hvordan er utsiktene i øyeblikket? Har de européiske land kommet nærmere et Europas forente stater?
Forholdene er ikke lenger slik som de var like etter den annen verdenskrig og i 1950-årene. Européerne lever ikke lenger i fattigdom. De fleste av dem har det godt materielt sett. Tanken på et sovjetisk angrep er fjern for mange av dem. Og i stedet for at de har fått et sterkere ønske om å samarbeide, til felles beste for alle parter, har de fått en stadig sterkere nasjonalistisk følelse. Den tidligere begeistringen for tanken om et forent Europa er så godt som borte.
Enkelte européiske regjeringer har til og med gått imot Fellesmarkedskommisjonen. En tysk observatør bemerket: «Tilliten har sunket til et nytt lavmål. Skuffelse og resignasjon sprer seg. ’De seks’ har praktisk talt sluttet å gå framover.» Ja, hundrevis av ansatte ved Fellesmarkedets kontorer i Brussel har forlatt sin stilling for å søke en mer lovende karriere på annet hold.
Spaltisten Stewart Alsop skrev nylig i Newsweek: «Det var en gang da Europas svakhet, de forferdelige minnene fra krigen og frykten for Sovjet gjorde at en kunne snakke alvorlig om et Europas forente stater. Nå er det bare dumt å snakke om det.»
Og under overskriften «ETT EUROPA» — DRØMMEN SOM BLEKNER skrev U. S. News & World Report: «Tendensen går i retning av at hvert land ønsker å ta hånd om sine egne anliggender. De forhåpninger en en gang gjorde seg om at markedet skulle bli kjernen i et Europas forente stater, er praktisk talt blitt knust.»
Selviske og nasjonale interesser er i første rekke ansvarlig for at disse forhåpningene er blitt gjort til skamme. Disse européiske enhetsbestrebelsene utgjør bare enda et bevis for at menneskene ikke klarer å skape fred, For å oppnå varig fred må de vende seg til Gud.