Er et «Europas forente stater» et skritt i riktig retning?

EUROPA var i mange hundre år verdens senter for sivilisasjon og kultur. Det erfarte renessansen; det var arnested for den industrielle revolusjon; det finansierte utforskingen av fjerntliggende, «uoppdagede» land; det gjorde mange av disse landene til kolonier og gjorde «hedenske innfødte» til kristne, i hvert fall i navnet. Europa øver fremdeles stor innflytelse mange steder i verden.

Det er derfor mange er av den oppfatning at et samlet Europa — kanskje et «Europas forente stater» — ville ha en positiv, gagnlig virkning på verden for øvrig. Ville en slik sammenslutning være et skritt i riktig retning — i retning av en forent verden?

Forsøk på samling

Den berømte franske forfatteren Victor Hugo var president for en kongress som ble holdt i Paris i 1849, og som la fram forslag om at det skulle opprettes et Europas forente stater for å sikre verdensfreden. Senere grunnla den østerrikske greven Richard Coudenhove-Kalergi det som ble kjent som Den paneuropéiske union, som hadde et lignende formål, men den hadde heller ingen særlig suksess.

Etter den annen verdenskrig, som splittet Europa i to politiske blokker, begynte de vesteuropéiske landene igjen å vurdere fordelene ved en slik samling. De østeuropéiske landene avviste tanken og oppfattet den som et politisk trekk som de vesteuropéiske landene benyttet for å motarbeide kommunistblokken. Det såkalte Europas forente stater har følgelig vært et utelukkende vesteuropéisk prosjekt.

Et første skritt ble tatt i 1949, da ti vesteuropéiske land ble enige om å opprette Europarådet. Formålet var å virkeliggjøre og trygge de idealer og prinsipper som er deres felles arv, og fremme deres sosiale og økonomiske utvikling. Europarådet hadde riktignok ingen overnasjonal myndighet, men det tjente som en rådgivende gruppe eller et forum hvor medlemslandene kunne gi uttrykk for sine meninger og komme med anbefalinger.

Winston Churchill sa om Europarådet: «Det første skritt er tatt, og det er det første skritt som teller» — naturligvis under den forutsetning at det første skritt blir tatt i riktig retning. Ble det det? Det faktum at andre européiske land har sluttet seg til Europarådet — som i øyeblikket har 20 medlemmer — ser ut til å antyde at de i hvert fall er av den oppfatning.

Etter forslag fra den daværende franske utenriksministeren, Robert Schumann, gikk fem av de opprinnelige ti landene (Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg) i 1951 sammen med Forbundsrepublikken Tyskland om å danne Det européiske kull- om stålfellesskap (Kull- og stålunionen). Derved slo de sine viktigste ressurser sammen og underla dem en ny, multinasjonal myndighet.

Ettersom denne ordningen viste seg å være nokså praktisk, tok disse seks landene et nytt skritt framover i 1957. De dannet Det européiske økonomiske fellesskap (EEC) og Det européiske atomenergifellesskap (EURATOM). Senere, i januar 1973, ble disse fellesskapene utvidet til å omfatte ni medlemmer, i og med at Danmark, Irland og Storbritannia ble medlemmer. Dette «Fellesmarkedet», som det vanligvis blir kalt, ble regnet for å være et nytt skritt framover mot fullstendig økonomisk og politisk samling.

Hvordan ser folk på det?

Alminnelige menneskers syn er ikke så mye basert på den politiske betydning av samlingen som på de praktiske resultater den fører til for dem selv. Husmødrene i fellesmarkedslandene er glad for at de har større variasjon av matvarer å velge mellom, og at utenlandske produkter er rimeligere på grunn av gunstige handelsavtaler disse landene seg imellom og mellom dem og andre land.

Reisende er glad for at det er blitt lettere å krysse landegrensene. Landenes regjeringer er øyensynlig mer villige til å samarbeide om felles problemer: terrorisme, inflasjon, arbeidsløshet, energiproblemer. Et européisk førerkort er antagelig på trappene, og senere vil disse landene kanskje også få en felles valuta.

Euro-Barometre, en publikasjon som blir utgitt av De européiske fellesskaps kommisjon, offentliggjorde i nummeret for juli 1977 resultatene av meningsmålinger som var blitt foretatt hvert halvår siden 1973. Publikasjonen sa: «Holdningene innen fellesskapet som et hele har forandret seg svært lite . . . seks av ti (57 prosent) mente at fellesskapet var ’en fordel’, mens mellom én og to av ti (14 prosent) mente at det var ’en ulempe’. . . . Holdningene varierer fremdeles betydelig fra land til land, men ikke så mye som i 1973.» Artikkelen viste også at 42 prosent av dem som ble spurt, mente at arbeidet for européisk samling burde framskyndes, 34 prosent mente at det er bra som det er, mens bare 11 prosent mente at en går for fort fram.

To nye skritt i vente

En av De européiske fellesskaps institusjoner er Europaparlamentet (må ikke forveksles med Europarådet, som vi har omtalt tidligere). Det tjener som en resonansbunn for fellesskapenes problemer. Men ettersom det ikke har lovgivende myndighet, er dets makt begrenset. Fram til nå er representantene blitt utpekt av de enkelte lands nasjonalforsamlinger, men i 1976 ble det avgjort at de fra og med våren 1978 skulle velges direkte ved alminnelige valg. Det viste seg imidlertid at det ble vanskelig å fastsette framgangsmåten ved valget, og det hele ble utsatt. I skrivende stund er planen at valgene skal holdes i tiden 7.—10. juni i år.

Interessen for disse valgene har vært temmelig lunken. En meningsmåling viser at bare 28 prosent av befolkningen i Forbundsrepublikken Tyskland overveier å stemme. Motstanderne sier at valgene bare er et politisk eksperiment som ikke har noen virkelig betydning, og at de ikke vil klare å forandre på situasjonen. Forkjemperne hevder på den annen side at valget i det minste vil skape større interesse for Europaparlamentet og innprente i representantene at de står til ansvar overfor dem som har valgt dem. Hvordan det enn måtte være, vil valgene, hvis og når de blir holdt, sannsynligvis føre til at vi kommer et stort skritt nærmere et «Europas forente stater».

Et annet mulig skritt som er blitt drøftet, innebærer å utvide Fellesmarkedet til å omfatte Spania, Portugal og Hellas. Noen frykter for at det ville svekke alliansen. Kong Juan Carlos av Spania sa riktignok i sin kroningstale at ’Europa ville være ufullstendig uten spanieren’, men tanken har møtt en viss motstand på begge sider. Ettersom arbeidsledigheten allerede er uhyggelig stor innen Fellesmarkedet, nøler de nåværende medlemmene med å oppta land som har et enda større arbeidsledighetsproblem enn de selv. En tiårig forhandlingsperiode har vært nevnt, men det er forståelig nok ikke akseptabelt for dem som helst vil gå hurtigere fram.

Mange mener tydeligvis at en utvidelse av fellesskapet vil være en hindring snarere enn en fordel for mulighetene for européisk samling. John Cole uttrykte det på denne måten i en artikkel i The Observer: «En utvidelse innebærer sannsynligvis også skrinlegging av mange års håp om — eller frykt for — et européisk forbund, en tidlig mulighet for en økonomisk og monetær union.»

Flere hindringer

Nasjonalismen er uten tvil den største hindringen for virkelig enhet. Én ting er å samarbeide for å oppnå gjensidige handelspolitiske fordeler; noe helt annet er å måtte gi avkall på sin nasjonale suverenitet eller en del av den. Det er blitt dannet mange allianser under den forutsetning — ja, faktisk på den betingelse — at de enkelte medlemmers nasjonale suverenitet blir respektert og ikke på noen måte krenket. Historien har lært oss at nasjoner og herskere sjelden er villige til å overgi sin suverenitet til andre.

Selv land som har en nokså ensartet styreform basert på en felles ideologi, er ikke særlig interessert i å bli forent under en enkelt regjering. Sovjetunionen og Kina har for eksempel utviklet hver sin form for kommunisme. Storbritannia og Amerikas forente stater har sannsynligvis etablert et av de mest fortrolige forhold som noen gang har eksistert mellom verdensmakter. Men ville vi vente at et forslag som gikk ut på at de to nasjonene skulle forenes i politisk henseende, kanskje med den følge at vi ville få en «Storbritannias president» eller en «dronning av De forente stater», ville bli møtt med enstemmig og øyeblikkelig bifall?

Hvis det hadde latt seg gjøre å oppnå politisk enhet, ville vi uten tvil ha kommet langt på vei mot en forent verden. Men politisk enhet ville innebære at nasjonalismen måtte fjernes, og nasjonalismen er virkelig seiglivet!

En annen ting er at for å oppnå enhet må en ha en felles lov, en lov som alle anerkjenner, og som alle uten unntagelse følger. Men en felles lov forutsetter at det finnes bare én norm for oppførsel og moralsk overbevisning. Kan det bli enhet så lenge folk og nasjoner fortsetter å lage sine egne normer og gjøre som de selv vil? Denne mangel på en ensartet overbevisning og norm for oppførsel gjør det uhyre vanskelig å få i stand en felles lov som alle vil underordne seg under. Hvem ville være i besittelse av en slik visdom og myndighet at han ville kunne fastsette normer som alle ville være villige til å følge?

Den britiske utenriksministeren, dr. Owen, sa i et foredrag som han holdt i Brussel i februar i fjor, at den «fullt utviklede føderalisme», som noen fremdeles var tilhengere av, var «et edelt mål, men et mål som for de fleste av oss briter er urealistisk, og i noens øyne sagnaktig. Vi kan ikke se konkret hvordan ni nasjoner med svært ulike politiske, sosiale og kulturelle tradisjoner . . . i en overskuelig framtid skal kunne slutte seg sammen i et forbund og finne fram til et felles politisk program som det er realistisk å konsentrere seg om».

Under overskriften «Morgendagens Europa» skrev det tyske månedsskriftet Unsere Arbeit: «Veien til en européisk union — med egen lovgivende forsamling, egen regjering, egen sentralbank og alle de andre ting som kjennetegner en suveren stat — er vanskelig og full av hindringer. Fellesmarkedet, begynnelsen til sammenslutningen, . . . funksjonerer heller ikke uten klager.»

Etter at fellesskapet hadde eksistert i over 20 år, omtalte bladet Time det som «snarere en uutviklet ungdom enn én moden voksen» og tilføyde at «ytterligere framskritt mot et virkelig forent Europa er kanskje mer utenkelig i dag enn da det store eksperimentet ble påbegynt. Medlemsstatene nøler fremdeles ikke med å gå utenom fellesskapets institusjoner når de kan oppnå nasjonale fordeler».

Selv om det har vært gjort visse framskritt, er det følgelig tydelig at dette vesteuropéiske foretagendet fremdeles står overfor store problemer. Disse problemene har i virkeligheten mye til felles med de problemer i verdensomfattende målestokk som De forente nasjoner står overfor. La oss derfor vende oppmerksomheten mot denne organisasjonen og se om en forent verden ved dens hjelp omsider er innen rekkevidde.

[Illustrasjon på side 8]

(Se den trykte publikasjonen)

Fellesmarkedslandene

1 Italia 2 Frankrike 3 Forb. rep. Tyskland

4 Belgia 5 Nederland 6 Luxembourg

7 Storbritannia 8 Irland 9 Danmark

Ikke ennå

10 Hellas

11 Portugal

12 Spania

Europa

8

9

7

5

4

3

6

2

11

12

1

10

NORGE

SVERIGE

TYSKE DEM. REP.

POLEN

TSJEKK.

ØST.

UNGARN

JUGOSLAVIA

ALBANIA

AFRIKA

[Bilde på side 5]

Winston Churchill sa: «Det første skritt er tatt, og det er det første skritt som teller.»