Kommersialismens oppkomst og fall

Den grunnleggende årsaken til økonomiske bekymringer

VISSE religiøse og politiske elementer i det menneskelige samfunn kan spores flere tusen år tilbake, til den tid da Nimrod grunnla byen Babylon. Det samme er tilfellet med visse elementer innen den kommersielle verden, men det er kanskje ikke så godt kjent. — 1. Mosebok 10: 8—12.

Menneskenes Skaper, som med rette fastsetter normer for hva som er rett, og hva som er galt, kunne med letthet ha konstruert et økonomisk system som ville ha dekket alle menneskers behov på en rettferdig måte. Men etter at det første menneskepar hadde nektet å følge Guds rettledning og var blitt drevet ut av paradiset, måtte menneskene greie seg selv. (1. Mosebok 3: 1—24) Avskåret fra Guds veiledning utviklet de med tiden sin egen religion og sin egen styreform. Og så snart de ble klar over at de trengte en eller annen form for husholdning for å kunne dekke et økende antall menneskers materielle behov, gikk de i gang med å utvikle det vi kaller et økonomisk system. I dette var de også avskåret fra Guds veiledning.

På Nimrods tid (ca. 2270 f.Kr.) var tydeligvis grunnlaget for et slikt system i det store og hele lagt. The Collins Atlas of World History sier at det i «Mesopotamia [Babylon] framstod forretningsmenn i mektige handelsselskaper fra det tredje årtusen av. De lagret varer, spekulerte, brukte forskjellige typer varer som valuta og brukte metallbarrer, særlig av sølv, som var hogget til i bestemte vektstørrelser, og som noen ganger hadde merker som bekreftet at de var ekte». The Encyclopedia Americana sier at innbyggerne i det gamle Sinear — det opprinnelige navnet på det som senere ble kalt Babylonia — brukte «et overraskende komplisert system for lån og utlån, for å deponere penger og utstede kredittbrev».

En framgangsmåte som etter alt å dømme var særegen for Mesopotamia, bestod i at man brukte kapital som handelsvare og tok renter for bruken av den. Dermed ble penger et middel som kunne brukes til å utøve økonomisk press. Opptegnelser som er funnet ved utgravninger i ruinene av det gamle Babylon, viser at det ble foretatt forretningstransaksjoner som utnyttet de uheldige omstendigheter noen av innbyggerne var kommet i. Den moderne praksis å utbytte andre, var altså vanlig allerede den gang. Det er ikke rart at kjøpmennene i Babylon og Ninive ofte ble hatet og omtalt med forakt.

Handelsvirksomheten på Nimrods tid blir ikke direkte omtalt i Bibelen. Likevel viser noen uttrykk som blir brukt i Bibelens første bok, for eksempel «kjøpe», «selge» og «drive handel», at handelsvirksomhet var vanlig i hvert fall noen få hundre år senere. — Se 1. Mosebok 25: 31; 34: 10, 21, NW; 39: 1; 41: 56, 57.

Videre er det en kjensgjerning at det eksisterer en lang tidsperiode hvor det ikke finnes kileskrifttavler som forteller om handelsvirksomhet i det babylonske samfunn. Boken Ancient Mesopotamia innrømmer at dette er vanskelig å forklare, men sier likevel: «Det er umulig å tenke seg at handelen opphørte i disse tusen årene, spesielt fordi man vet at handelen blomstret i den etterfølgende perioden.» Boken antyder at handelen i denne perioden hovedsakelig var på arameiske hender, og at papyrus og skinn ble brukt som skrivematerialer.

Både Mesopotamia og Egypt var kjent for sin karavanehandel. Senere sørget fønikerne for at handelen for en stor del ble overført til sjøen. Havnebyene Kartago, Tyrus og Sidon ble kjente handelssentrer. Handelen bestod først i at man byttet varer mot varer, men omkring det åttende århundre før Kristus begynte grekerne å bruke penger i form av mynter som byttemiddel. Og ifølge The Collins Atlas of World History «var århundrene som fulgte, i så høy grad preget av utviklingen i forbindelse med handel, penger, bankvesen og frakt at flere historikere har sammenlignet denne perioden med den kapitalistiske æra, en sammenligning som er forståelig om enn noe overdrevet».

Økonomiske systemer var altså allerede i gammel tid basert på penger. Gud godkjenner en rett bruk av pengene, men fordømmer en urett bruk av dem. (Forkynneren 7: 12; Lukas 16: 1—9) Et sterkt begjær etter penger har fått folk til å fordreie retten, bedra venner, tale løgn og til og med begå mord. Det bør imidlertid påpekes at dette ikke skyldes pengene i seg selv, men grådigheten hos mennesker som trakter etter dem. Uansett er det neppe noen overdrivelse å si at ’penger får verden til å gå rundt’, eller at de har gjort det på forskjellige måter i tusenvis av år. — Se rammen på side 7.

I løpet av århundrene før vår tidsregning ble grunnlaget lagt for den handel og økonomi som vi kjenner i vår tid. Men trass i sin lange historie har næringslivet ikke klart å utvikle økonomiske systemer som helt og fullt kan forhindre økonomiske bekymringer. Likevel behøver vi ikke å fortvile. Slutten på alle økonomiske bekymringer er i sikte. I de neste fem numrene av Våkn opp! vil det bli gitt en nærmere redegjørelse for dette.

[Uthevet tekst på side 8]

Et sterkt begjær etter penger har fått folk til å fordreie retten, bedra venner, tale løgn og begå mord

[Ramme/bilde på side 7]

Fra salt til kredittkort

Salt:

Romerske soldater mottok saltrasjoner, men disse rasjonene ble senere erstattet med penger (salarium). Kveg (pecus) ble brukt som byttemiddel i det gamle Roma. Fra disse latinske ordene har vi fått uttrykkene «salær» og «pekuniær» (økonomisk).

Metaller:

I det gamle Mesopotamia (18. til 16. århundre før Kristus) var det vanlig å bruke sølv i forretningstransaksjoner. I det gamle Egypt ble det brukt kobber, sølv og gull. Angående tiden under Ming-dynastiet i Kina (1368—1644 e.Kr.) sier Hans Bielenstein, som er professor i kinesisk historie, at «kobber forble standarden for mynter av lav verdi, mens sølv i økende grad ble brukt som materiale i mynter av større verdi».

Mynter:

Runde skiver av en bestemt vekt og verdi, som ble framstilt av en naturlig forekommende legering av gull og sølv som var kjent som elektrum, ble laget av lydierne i Anatolia i det sjuende århundre før Kristus; dette var trolig de første virkelige mynter. Omkring 100 år senere ble preging av mynter utviklet i Hellas.

Papir:

Verdens første papirpenger dukket opp i Kina i år 1024, da en økonomisk ekspansjon av tidligere ukjent omfang førte til mangel på mynter. Professor Bielenstein sier: «Så tidlig som i 811, under Tang-dynastiet, ble det foretatt eksperimenter med såkalt flytende kontanter. Regjeringen utstedte da veksler som kunne brukes i transaksjoner og til slutt byttes mot kontanter.» I 1821 innførte Storbritannia en gullstandard som siden ble kopiert av mange andre land. Denne ordningen gikk ut på at folk når som helst kunne veksle papirpengene sine i gull fra regjeringens gullreserve. I dag har man forlatt gullstandarden, og regjeringene erklærer simpelthen at pengene deres har verdi, uten at de har noe konkret å understøtte det med.

Sjekker:

Sjekker, som ble utviklet av engelske bankierer i det 17. århundre, er skrevne anvisninger på betaling gjennom en bank; denne måten å gjøre forretninger på er både sikker og bekvem og er derfor blitt svært populær og vidt utbredt.

Kredittkort:

Kredittkort, som noen kaller plastpenger, ble introdusert i De forente stater i 1920-årene og vakte snart interesse over hele verden. De er bekvemme å bruke og kan også by på andre fordeler. Faren ved dem er imidlertid at de kan få en til å gjøre impulskjøp og leve over evne.