Hvorfor opplever vi en verdensomfattende inflasjon?
SIDEN den annen verdenskrig har nesten alle land på jorden vært hjemsøkt av stigende priser eller av det som kalles inflasjon. Det som er spesielt ved det som skjer nå, er at inflasjonen gjør seg gjeldende over hele jorden samtidig. Det har aldri hendt før.
Inflasjonens tempo øker dessuten i land etter land. Hvorfor opplever vi denne verdensomfattende inflasjon? Finnes det noe håp om at prisene skal slutte å stige eller til og med gå ned — og holde seg nede?
En grunnleggende årsak
Det kan være flere årsaker til inflasjonen. Én av dem er varemangel. I sin iver etter å få tak i de varene som det er mangel på, er folk mer villige til å betale de høyere prisene som kjøpmennene forlanger. Og over hele verden i dag er det flere ting, for eksempel matvarer, som det begynner å bli knapt med.
En av de mest grunnleggende årsaker til inflasjonen er imidlertid at staten bruker flere penger enn den får inn i form av skatter og på annen måte. Det vil være av interesse å undersøke denne grunnleggende årsaken litt nærmere, ettersom det i lang tid har vært den som har vært mest ansvarlig for inflasjonen i flere land. The World Book Encyclopedia sier angående dette:
«Siden bankvesenet ble utviklet og papirpengene ble innført i de siste 200—300 år, er det hovedsakelig underskudd i et lands statsbudsjett som har vært årsak til inflasjon. Det blir underskudd når staten utbetaler flere penger enn den innkasserer.»
Når det oppstår underskudd, må staten på en eller annen måte få betalt regningene. Måten den gjør dette på, avhenger av hva slags styreform landet har. I mange vestlige land blir det gjort på den måten at staten låner penger av landets innbyggere ved å utstede obligasjoner. Men dette er vanligvis ikke tilstrekkelig til å få gjelden betalt.
Det som ofte skjer, er da at staten låner av sine egne sentralbanker eller nasjonalbanker. Hvor får disse bankene pengene fra? Med statens godkjennelse gir de kreditt eller trykker simpelthen flere pengesedler. Disse «låner» de til staten mot en viss rentesats. I siste instans er det skatteyteren som må betale lånet og renten ved hjelp av skatter.
I noen land gjør myndighetene seg ikke engang den uleilighet å gå gjennom sentralbankene for å få dekket sitt underskudd. De gir simpelthen sine seddeltrykkere beskjed om å trykke flere pengesedler. Med disse nye pengene betaler de så sine regninger.
Men når myndighetene sender flere pengesedler ut på markedet enn de har dekning for, betyr det at flere penger «er på jakt etter» de tilgjengelige produkter. Dette gjør at prisene stiger. Det kan sammenlignes med det som skjer på en offentlig auksjon: Når de som kommer på auksjonen, har flere penger, vil de gi høyere bud på gjenstandene.
Det amerikanske institutt for økonomisk forskning sa om inflasjonen:
«I et kvart århundre har verdens viktigste penge- og kredittinstitusjoner skapt inflasjon ved å Øke omløpet av sine respektive betalingsmidler [pengesedler]. De forente stater har ledet utviklingen blant de mer fremtredende industriland.
De forente stater har i virkeligheten ikke bare ledet utviklingen ved å framstille for mange betalingsmidler til eget bruk, men har også eksportert en god del inflasjonsskapende betalingsmidler ved hjelp av tilskudd, lån og investeringer i utlandet i en slik grad at utlendinger, innbefattet sentralbanker, som har arbeidet under den illusjon at et stykke papir er godt som gull, er i besittelse av store mengder dollar.»
I De forente stater
Ettersom De forente stater har ’ledet inflasjonsutviklingen’, er det av interesse å se hva som har skjedd med landets forbruksvaner.
De forente staters nasjonalbudsjett har gått med underskudd i 36 av de siste 43 årene! Ja, i 84 prosent av denne tiden brukte landet mer enn det fikk inn.
Resultatet ble at statsgjelden kom opp i over 427 milliarder dollar i skatteåret 1972. Det er den største gjeld i historien, og den fortsetter å øke. Ingen gjør seg alvorlige forhåpninger om at den noen gang vil bli betalt. Bare rentene av gjelden beløper seg nå til over 23 milliarder dollar årlig!
Når utgiftene i lang tid overstiger inntektene, må det gi dårlige resultater. Det gjorde det. Resultatet ble konstant inflasjon.
Hvorfor så stort underskudd?
Som vi har sett, fører underskudd til inflasjon. Og underskudd blir det når staten bruker mer enn den får inn. Men hvorfor er det så mange nasjoner i vår tid som har et slikt konstant stort forbruk?
En av de viktigste årsakene er KRIG. Av alle de forskjellige postene på statsbudsjettene er det ofte militære utgifter som krever mest. De militære utgifter i De forente stater beløper seg til mellom 75 og 80 milliarder dollar årlig!
Men krig nedbryter og ødelegger; krig skaper ikke større velstand. Selv ikke i fredstid frambringer krigsutstyr noe av virkelig verdi. Det blir snart gammeldags og må erstattes, som oftest av enda kostbarere utstyr. Det er sant at dette skaper arbeidsplasser. Men det forårsaker også en enorm gjeld, slik at landet i virkeligheten ikke tjener noe på det.
Opprustningen er som en parasitt som suger til seg det som kunne ha blitt brukt til langt bedre formål. Tenk for eksempel på hva som kunne ha blitt utrettet ved hjelp av de 75—80 milliarder dollar som De forente stater bruker på det militære, hvis de var blitt brukt til fredelige formål! Det samme kan sies med hensyn til Sovjetunionen og andre land. Disse pengene ville kunne skape like mange stillinger på arbeidsmarkedet hvis de ble brukt til fredelige formål, og tenk på hvor mange byer som kunne bli gjenoppbygd og nye hus som kunne bli bygd for disse pengene! Helsevesenet kunne utbygges, transportmidlene forbedres, parker og friarealer settes i bedre stand og fattigdom og forurensing reduseres.
Et eksempel
For at vi bedre skal forstå hva krig og store militære utgifter fører til for økonomien, skal vi tenke oss to familier som er naboer. Hver familie har et pent hus med hage rundt og akkurat stor nok inntekt til å dekke sine utgifter.
La oss så anta at de etter hvert begynner å nære mistillit til hverandre, og at den ene familien kjøper seg et gevær for å beskytte seg. Den andre gjør det samme. De kjøper etter hvert større og mer kostbare våpen. Men ettersom de ikke har råd til dette, begynner de å låne penger.
Til slutt erklærer de hverandre «krig» og ødelegger hverandres eiendom. Har dette forbedret deres levestandard? Naturligvis ikke.
Etter denne «krigen» må de gå i gang med gjenoppbygging. Men ettersom de fremdeles er mistroiske overfor hverandre, fortsetter de å kjøpe stadig mer kostbare våpen. For å kunne gjøre dette og for å kunne livnære seg fra dag til dag låner de flere og flere penger og kommer mer og mer på etterskudd med betalingen på gjelden.
Er egentlig disse familienes levestandard blitt bedre? Nei, for de eier ikke noe mer enn før. Deres levestandard blir i virkeligheten berørt på en uheldig måte når de kjøper våpen og gjenoppbygger de skader som er gjort, ettersom de må bruke penger til dette som egentlig skulle ha vært brukt til andre ting. Det kan kanskje se ut som om de får det bedre, når de kjøper alt det de har lyst på, ved å ta opp store lån. Men når de en vakker dag må betale regningene, vil det vise seg hvilken tilstand de virkelig er i.
Det samme med nasjonene
Dette har skjedd i langt større målestokk med verdens nasjoner i vår tid. De har ruinert seg selv for å støtte krigsguden.
Ved sin konstante krigføring har de forvoldt kolossale ødeleggelser. Dessuten er enorme pengesummer blitt brukt til å anskaffe våpen og opprettholde hærstyrker også i fredstid.
For å kunne betale alt dette og for å kunne betale andre ting som de vil gjøre, har de fleste nasjoner brukt flere penger enn de har fått inn. Resultatet har vært inflasjon. Som en observatør skrev i New York Times:
«De grunnleggende årsaker til inflasjonen er framfor alt store militære utgifter og det at disse ikke er blitt betalt ved hjelp av tilstrekkelige skatter og avgifter. . . .
En vesentlig del av disse enorme rikdommer i form av dollar og forsyninger har gått tapt for vår innenriksøkonomi, og dette har pustet til inflasjonens ild, samtidig som det har ført til at vi ikke har nok midler til å dekke kritiske menneskelige behov på hjemmebane.»
Det er ikke bare myndighetene som bruker mer enn de får inn. I den senere tid har en mengde enkeltpersoner gjort det samme. De låner penger for å skaffe seg det de vil ha. Og for en tid lever de naturligvis bedre når de låner og bruker penger på denne måten. Men det kommer alltid en dag da de må betale regningen.
All denne låningen fra låneinstitusjoner, for eksempel fra banker, «skaper» også flere papirpenger. Som følge av den måten bankvesenet er bygd opp på, kan en bank gi lån som er mange ganger større enn det låntagerens konto lyder på. Og ettersom de fleste pengetransaksjoner foregår ved hjelp av sjekker framfor kontanter, blir det «skapt» store summer papirpenger på sjekkontoer.
Dette kolossale forbruket gjør at markedet blir oversvømt av pengesedler som blir satt inn i «jakten» på de varer som foreligger. Dette, i tillegg til statens overforbruk, puster til inflasjonens ild.
Nøyaktig hvor langt har dette overforbruket kommet i De forente stater? Statens og privatpersoners gjeld beløper seg nå til over to billioner dollar! Det er et langt høyere tall enn hele landets årlige inntekt! Og denne gjelden blir større og større for hvert år som går.
Forbruk i utlandet
Men dette er ikke alt. Det er en annen faktor som gjør situasjonen enda mer ustabil — amerikanernes forbruk i andre land.
På den internasjonale skueplass har De forente stater konsekvent brukt flere penger i andre land enn landet har mottatt fra disse. Resultatet er at USA har fått en gjeld i utlandet på milliarder av dollar.
Bladet Business Week beskriver det på denne måten: «Det er blitt framstilt altfor mange dollar, og et enormt ubrukt tilgodehavende henger truende over verdensmarkedet.» Noen anslår at dette ’ubrukte tilgodehavende’ er på hele 100 milliarder dollar.
Hva er årsaken til at De forente stater har pådratt seg en slik kolossal utenlandsgjeld? Economic Education Bulletin for mai 1972 gir svaret:
«For det første har den amerikanske stat i mange år brukt mer amerikansk valuta og gitt mer kreditt i utlandet enn den har mottatt derfra. Som følge av dens omfattende og altfor generøse utenlandshjelp og som følge av store militære utgifter i andre land har utenlandske regjeringer, sentralbanker og enkeltpersoner fått store tilgodehavender i dollar. . . .
For det annet har De forente stater engasjert seg i en markert og langvarig inflasjonsprosess . . . i over 30 år. Denne utvikling . . . har resultert i en så markert prisøkning [på amerikanske produkter] at mange amerikanske produsenter ikke lenger kan konkurrere på verdensmarkedet.»
Det hender naturligvis at disse utgiftene i utlandet nesten balanserer med inntektene. Men tendensen i de siste tiårene har i det store og hele vært den samme når det gjelder både USA’s forbruk i utlandet og forbruket innenfor landets grenser. Landet har hele tiden gitt ut flere penger enn det har fått inn.
Som følge av dette kolossale overforbruket har det hopet seg opp en stor gjeld både i og utenfor landet. Hvordan skal denne gjelden bli betalt? Før håpet en at tendensen en dag ville snu seg, og at inntektene ville bli større enn utgiftene. På den måten ville gjelden gradvis bli mindre. Men dette har ikke skjedd; det er faktisk det motsatte som har vært tilfelle. Hvordan skulle gjelden da bli betalt?
En gang i tiden var løsningen — GULL.
Den rolle gullet har spilt
I tusenvis av år har det vært slik at når folk har kjøpt noe, har de hatt noe av tilsvarende verdi å betale med. Lenge foregikk handelen i form av varebytte.
Senere var det en handelsvare som viste seg å være mer verdifull og mer etterspurt enn andre — gull. Gullet hadde enestående egenskaper. Det kunne oppbevares i det uendelige uten å forringes. Det kunne forarbeides til vakre smykker og til mynter og andre ting.
Gull ble derved med tiden den beste form for «valuta» og ble alltid godtatt. Da sedlene kom i bruk, hadde de ofte dekning i virkelig valuta, i gull. Så lenge sedlene kunne veksles om til gull, hadde folk tillit til pengesedlene.
De forente stater praktiserte en gang «gullstandard». Amerikanerne kunne når som helst løse inn sine papirpenger og få gull. Men ettersom papirpengene var mye lettere å håndtere, foretrakk folk å bruke dem. De hadde tillit til dem, ettersom de var «gode som gull».
Så begynte depresjonsperioden i 1929. Den amerikanske stat ga ut mer enn den fikk inn, og fikk etter hvert et stort underskudd. I 1933 bestemte så regjeringen at landets innbyggere ikke lenger kunne få gull for sine pengesedler. Alle amerikanere fikk dessuten beskjed om å levere inn gullmynter og gullbarrer i bytte mot pengesedler. Staten beskyttet derved sin gullbeholdning mot å bli utryddet av mennesker som ikke stolte på pengesedler, men ville ha gull.
Loven krevde imidlertid at staten skulle ha én dollar i rent gull for hver fjerde dollarseddel som var i omløp i landet. Dette tjente som en restriksjon og hindret staten i å trykke flere pengesedler enn den hadde 25 prosents dekning for i gull.
Den siste restriksjon opphevet
Men i 1968 ble også dette forandret. Det ble vedtatt en lov som opphevet kravet om 25 prosents gulldekning. Det amerikanske institutt for økonomisk forskning kom inn på et av resultatene av dette:
«Opphevelsen av kravet om gullreserve for ’Federal Reserve’-sedler i begynnelsen av 1968 fjernet det siste spor av forsøk på å hindre fortsatt usunn økning av seddelutstedingen og avskar det siste bindeledd mellom amerikansk valuta og gullet.
Siden da har dollarens bytteverdi vært bestemt av de vedtak som er blitt truffet av amerikanske økonomer som ikke lenger er bundet av gullet.»
Etter dette viste det seg at myndighetene «fortsatte å gi etter for det vedvarende politiske press i retning av stadig økning av seddelutstedingen».
I tillegg til dette ble alt sølvet fjernet fra myntene. Hele det amerikanske pengesystem manglet således dekning i noe av virkelig verdi.
Alt dette betydde at valutaen måtte aksepteres på grunnlag av tillit. Men Economic Education Bulletin sa:
«Det nåværende pengekredittsystem i USA er grunnlagt på et brutt løfte.
Vi sikter til det løfte som en gang sto på de ’Federal Reserve’-sedler som ikke lenger er i omløp, løftet om å ’betale ihendehaveren x dollar på forlangende’, idet en ’dollar’ ifølge loven var en trettifemtedel av en unse rent gull.
Et brutt løfte er ikke et egnet grunnlag for et varig pengekredittsystem.»
På den plass på pengene hvor det en gang sto at USA «på forlangende vil betale ihendehaveren» dollarverdien i reelle penger (gull eller sølv), står det nå: «Denne seddel er lovlig betalingsmiddel for all gjeld, offentlig og privat.» Den papirseddel som i mange hundre år bare hadde representert pengene (gull eller sølv), blir nå erklært å være penger. Men hva vil folk sette sin lit til i en krisesituasjon — en papirlapp eller gull?
«NEI» også til utlendinger
Selv om amerikanerne ikke lenger kunne få gull for sine dollar, kunne utlendingene fortsatt få det. Gjeld landene imellom skulle fortsatt betales med gull. Det var i henhold til den ordning de vestlige land hadde gått med på for lang tid siden.
Men på grunn av den stadige inflasjonen i USA begynte utlendingene å miste tilliten til den amerikanske dollar. Mange begynte å veksle om sine dollar til gull. Den amerikanske gullbeholdning sank sakte, men sikkert. Dette er det som skjedde (tallene er avrundet):
År USA’s gullbeholdning
1950 $ 22 820 000 000
1960 $ 17 804 000 000
1970 $ 11 072 000 000
I 1971 var gullets stilling blitt ytterligere forverret. Utlendinger var da i besittelse av over 55 milliarder dollar i sedler, mens den amerikanske gullbeholdning hadde en verdi av bare cirka ti milliarder dollar. Og de utlendinger som hadde dollar, viste tegn til panikk, slik at det holdt på å bli «run» på det lille gullet som var igjen i De forente staters skattkammer.
I august 1971 tok De forente stater et drastisk skritt. Landet «smelte igjen gull-luken», hvilket vil si at det sluttet å betale av på sin oversjøiske gjeld med gull. Det gikk bort fra sitt tidligere løfte om å innløse dollarsedler med gull i forbindelse med transaksjoner med utlandet. Andre land ble rystet.
Hva betydde dette? Enkelte observatører pekte på at dette i alt vesentlig betydde at De forente stater hadde erklært seg fallitt i internasjonal sammenheng. Dette er en av grunnene til at valutamarkedet i verden er blitt mer ustabilt i løpet av de siste årene. Det er også grunnen til at gullprisen på det européiske «frie» marked har steget fra 35 dollar pr. unse til over 100 dollar pr. unse på én gang.
Hva kommer til å skje med pengene?
Som en oppsummering av det som har skjedd, kan vi si at De forente stater, ankeret for den vestlige verdens økonomi, har tatt følgende skritt, som mange økonomer ser på som ensbetydende med en forringelse av amerikansk valuta. Landet har: 1) Forbudt sine borgere å veksle om sine pengesedler til gull (eller sølv); 2) forbudt sine borgere å være i besittelse av gull bortsett fra i smykker og sjeldne mynter; 3) opphevet alle bestemmelser om gulldekning for den seddelmengde som er i omløp i landet; 4) nektet utlendinger å veksle om sine dollar til gull; 5) betalt ut flere penger enn det har fått inn, og derved pådratt seg en enorm gjeld og utstedt flere og flere pengesedler for å dekke den.
Det er nok så at det at en lever på lånte penger, kan stimulere økonomien. Hvis en mann tjente 1000 kroner i uken og også lånte 1000 kroner i uken år etter år, ville han naturligvis leve bedre — en stund. Det samme er tilfelle med nasjonene. Det at de konstant har gitt ut mer enn de har fått inn, har stimulert økonomien midlertidig. Men resultatet har vært en kolossal gjeld og en voldsom inflasjon.
Et land er ikke stort annerledes enn en mann hva økonomiske lover angår. En høster det en sår. Før eller senere kommer regnskapets time. En mann eller et land som stadig har større forbruk enn inntekter, vil en dag gå fallitt. Det finnes ikke noe unntak fra denne regelen.
Samtidig er det lite sannsynlig at gull, sølv eller andre kostelige metaller i det uendelige vil kunne brukes til dekning for sedler. Verdens befolkning øker, og det må også den pengemengde som er i omløp, gjøre. Men tilgangen på gull er begrenset. Dette er et dilemma — folk mister tilliten til pengesedler som det ikke finnes dekning for i gull (eller sølv), men før eller senere kan likevel ikke disse kostelige metallene gi dekning for alle de penger som er i omløp. Dette viser hvor ustabilt pengesystemet er.
Hvor det bærer hen
Ettersom det er færre og færre faktorer som bremser denne utviklingen, har mange land pådratt seg en enorm gjeld. De har oversvømt markedet med pengesedler for å betale sine regninger. Som enkelte økonomer har gjort oppmerksom på, ville enhver privatperson som gjorde noe slikt, bli anklaget for falskneri.
En observatør uttalte at penger som blir trykt uten at det finnes dekning for dem, «er like falske og verdiløse som om de var blitt trykt i en gangsters kjeller; forskjellen er at [myndighetene] har lisens, mens gangsterne ikke har det. Det tragiske er at resultatet blir nøyaktig det samme for økonomien».
Den kjente økonomen Milton Friedman skrev om denne prosessen i Newsweek:
«Økonomer har — i det minste med visse mellomrom — i over halvannet århundre hatt kjennskap til to prinsipper: for det første at en ved å trykke nok pengesedler kan frambringe enhver ønsket grad av [økonomisk] sysselsetting; for det annet at det endelige resultat blir at pengene blir verdiløse.
Den alminnelige amerikaner har lært det første prinsippet. En gang kjente han også det andre, men det har han nå glemt. Det er sannsynligvis bare erfaringen som vil lære ham det igjen.»
Dette minner om den advarselen som Alexander Hamilton Institute kom med for flere år siden i sin bok Banking. Det het der:
«Enkelte stater har utstedt papirpenger uten å love eller å ha til hensikt å innløse dem med gull eller med noe annet og har erklært at de er et lovlig betalingsmiddel for all gjeld. . . .
Alle forsøk med [sedler som på denne måten blir erklært å være penger bare ved at staten latter vedtak om det], har ført til katastrofe, for ingen stat som har prøvd slik valuta, har kunnet motstå fristelsen til å utstede for mange slike penger, med det resultat at pengene har sunket i verdi helt til de er blitt verdiløse.»
Det som skjer på det økonomiske og det politiske område, viser at det ikke forholder seg annerledes i dag. Mange stater utsteder pengesedler uten at de har dekning for dem. Ettersom «alle forsøk med [denne slags valuta] har ført til katastrofe», har vi absolutt ingen grunn til å tro at det som skjer nå, skal være en unntagelse.
[Bilde på side 4]
En av årsakene til inflasjonen er at når det er varemangel, er folk villige til å betale de høyere prisene som blir forlangt
[Bilde på side 8]
Da De forente stater stengte gull-luken i 1971, gikk landet bort fra sitt løfte om å innløse dollar med gull i forbindelse med transaksjoner med utlandet