Skilsmisse — ofte en felle

ANDREAS og Anne var en pent par. Anne var den roligste og mest tankefulle av de to, men hennes stille humor så ut til å være det ideelle motstykket til Andreas’ mer utadvendte personlighet, hans ukuelige virketrang og humør. Øynene hennes strålte i hans nærvær. Og alle kunne se at han forgudet henne.

Etter sju år begynte imidlertid ekteskapet deres å rakne. Andreas fikk en ny jobb, som tok mye av tiden hans. Anne ble irritert over at han var så opptatt av arbeidet, og over at han ofte kom sent hjem. Hun prøvde å «fylle alle tomrommene,» som hun uttrykte det, ved å bli oppslukt av sin egen karriere. Men det tok ikke lang tid før hun begynte å merke at det luktet alkohol av Andreas når han kom hjem. Han forklarte at han hadde vært ute sammen med forretningspartnere. Drikkingen ble et stadig større problem, og til slutt flyttet Anne ut av leiligheten. Det gikk nedover med Andreas, som ble deprimert. I løpet av noen måneder var de blitt skilt.

Mange synes nok dette høres altfor kjent ut. Som vi har sett, har skilsmissehyppigheten økt drastisk over hele verden. Og vi kan ikke se bort fra at enkelte skilsmisser er uunngåelige eller nødvendige. Bibelen forbyr ikke kategorisk skilsmisse, som mange tror. Dens normer er rimelige, for den tillater skilsmisse på grunnlag av ekteskapsbrudd. (Matteus 19: 9) Dens prinsipper gir også rom for separasjon under visse ekstreme omstendigheter, for eksempel fysisk mishandling.a (Se Matteus 5: 32; 1. Korinter 7: 10, 11.) Men det var ikke disse prinsippene som lå til grunn for Andreas’ og Annes skilsmisse.

Andreas og Anne var kristne og hadde en gang sett på ekteskapet som noe hellig. Men som alle vi andre lever de i en verden som holder fram en helt annen etikk — at ekteskapet er som en bruk-og-kast-vare, og at skilsmisse er det middel man bruker for å kvitte seg med det. Hvert år påvirker denne tankegangen tusenvis av ektepar til å skille seg uten skikkelig og bibelsk grunn. Og mange innser — for sent — at deres «moderne», «opplyste» holdning til skilsmisse har lurt dem inn i en felle.

Felle? ’Det var da et fryktelig ord,’ er det kanskje noen som sier. Kanskje du også mener som mange andre at skilsmisse simpelthen er en sivilisert måte å komme seg ut av et elendig ekteskap på. Men er du klar over medaljens bakside? Og har du sett hvor snedig dagens verden kan forme våre oppfatninger av skilsmisse — uten at vi engang er klar over det?

Selvrealiseringens tillokkelser

Det agnet som lokket Andreas og Anne og fikk dem til å skille seg, var det besnærende løftet om å få realisert seg selv gjennom en vellykket karriere. Ekteskapet ble offer for ’karrieren først’-mentaliteten. Det var neppe første gang et ekteskap ble offer for denne mentaliteten. Tidsskriftet Family Relations skrev i 1983: «Individuell selvrealisering er blitt mottoet. Nære bånd til de fleste familiemedlemmene blir derfor raskt kuttet over, og til og med de ekteskapelige bånd er under stadig større press.» Andreas var stolt over den nye jobben sin og over at det var lovende muligheter til forfremmelse. Han påtok seg ekstra oppgaver og var sammen med kollegene sine etter arbeidstid for å vinne større respekt og bli mer godtatt. I mellomtiden lot Anne seg forblinde av sin egen karriere og av visjoner om suksess gjennom ytterligere utdannelse.

Suksessens tillokkelser fikk en tosidig virkning for Andreas og Anne. For det første betydde deres streben etter suksess at de fikk mindre tid til hverandre. Som Anne uttrykte det: «Vi ble dratt i hver vår retning. Så vi hadde ikke vår pratestund klokken ti om kvelden sånn som før; vi satte oss ikke ned for å snakke ut om tingene. Han gjorde seg klar til neste arbeidsdag, og det samme gjorde jeg. Kommunikasjonen stoppet opp.»

Den andre virkningen hadde med det åndelige å gjøre. Fordi de satte karrieren først, skjøv de forholdet til Gud i bakgrunnen akkurat da de trengte ham mest. Hvis de i fellesskap hadde fulgt et program som hjalp dem til å anvende bibelske prinsipper, kunne Andreas ha fått hjelp til å overvinne sitt alkoholproblem, og Anne kunne ha fått styrke til å holde seg til mannen sin gjennom denne vanskelige ildprøven.

Istedenfor å arbeide med ekteskapsproblemene begynte de derfor å se skilsmisse som et mulig alternativ, kanskje til og med som et middel til å få lettet alt presset. Etter skilsmissen førte skyldfølelsen og skamfølelsen til at de helt oppgav sitt åndelige liv. De regnet seg ikke lenger som kristne.

«Ekspertene» er med på å legge lokkematen i fellen

Mange par vender seg til ekteskapsrådgivere og terapeuter eller til bøker som er skrevet av slike personer, når de får ekteskapsproblemer. Men dessverre har en del moderne «eksperter» på ekteskapet vist seg å være flinkere til å fremme skilsmisse enn til å bevare ekteskap. De siste tiårene har det vrimlet av slike ekspertoppfatninger, som har gjort stor skade.

Psykoterapeutene Susan Gettleman og Janet Markowitz sier for eksempel beklagende i boken The Courage to Divorce: «Den irrasjonelle oppfatning som går ut på at fraskilte har veket av fra en gagnlig enhet som kalles ’normalt familieliv’, er en oppfatning som fortsatt gjør seg gjeldende.» De skjeller ut de «juridiske barrierer og moralske verdier» imot skilsmisse som er «basert på religiøse prinsipper som oppstod for flere hundre år siden». De hevder at skilsmisser vil forekomme til «ekteskapet gradvis er blitt så gammeldags» at skilsmisse blir «unødvendig». De anbefaler boken sin til advokater, dommere — og prester!

’Skilsmisse er ikke av det onde. Skilsmisse er frigjørende. Det at det er så mange skilsmisser, er ikke et tegn på at det er noe galt med samfunnet; det er et tegn på at det er noe galt med ekteskapet som institusjon.’ Atskillige «eksperter» har holdt fram dette synet, spesielt i den seksuelle revolusjons glanstid i 1960- og 1970-årene. I den senere tid har noen populære psykologer og antropologer til og med spekulert over om mennesket er «programmert» — av utviklingen, av alle ting — til å skifte make med få års mellomrom. Utenomekteskapelige forhold og skilsmisser er med andre ord bare noe helt naturlig.

Det er vanskelig å tenke seg hvor mange ekteskap som er blitt ødelagt av slike oppfatninger. Men mange andre eksperter oppmuntrer til skilsmisse på mer snikende måter. Da Diane Medved foretok undersøkelser i forbindelse med sin bok The Case Against Divorce, fant hun cirka 50 bøker på biblioteket der hun bodde, som enten oppmuntret direkte til skilsmisse eller i hvert fall ’heiet leserne fram til skilsmisse’. Hun advarer: «Disse bøkene gjør det så lett som fot i hose å tre inn i de ensliges verden og hyller din ’nye frihet’ som om den . . . er det endelige middel til å realisere deg selv.»

Andre former for påvirkning

Påvirkning som fremmer skilsmisse, kommer selvfølgelig ikke bare fra villedede «eksperter», men også fra mange andre hold. Massemediene — TV, filmer, tidsskrifter, kjærlighetsromaner — forsterker ofte den vedvarende propagandastormen mot ekteskapet. Noen ganger framholder mediene det budskap at uendelig stor spenning, pirring og selvrealisering ligger utenfor ekteskapets kjedelige ensformighet, og at det ved enden av denne strålende regnbuen, den enslige stand og friheten, venter en annen partner, en som er langt bedre enn den der hjemme.

Det er ikke sikkert det er bra nok beskyttelse bare å være skeptisk til slike undergravende oppfatninger. Som Diane Medved uttrykker det: «Du ser en film, og selv i din klokskap er du utsatt for dens makt. Du kan ikke unngå den — handlingen blir presentert slik at den vekker sympati for hovedpersonen (den flørtende ektemannen?) og antipati mot skurken (den gretne konen?). . . . Det kan være at du personlig ikke bifaller det du ser, men bare det at du vet at andre gjør det, noe som blir bekreftet på utallige andre måter i hele vår kultur, svekker din egen beslutning og visshet.»

Vi blir påvirket av den måten våre medmennesker oppfører seg på. Når det er tilfellet med budskaper som kommer gjennom mediene, er det klart at det i hvert fall gjelder de vennene vi velger. Bibelen kommer med denne kloke advarselen: «Bli ikke villedet. Dårlig omgang ødelegger gode vaner.» (1. Korinter 15: 33) Å ta vare på et ekteskap er en av de beste vaner. Vi kan ødelegge det hvis vi blir venner med dem som ikke respekterer ekteskapet. Mange par har erfart at de umerkelig er blitt manøvrert i retning av skilsmisse fordi de har betrodd seg til slike «venner» når de har fått ekteskapsproblemer — noen ganger til og med til dem som selv har valgt skilsmisse uten skikkelig grunn.

Andre søker juridisk hjelp for tidlig når de begynner å få problemer i ekteskapet. De glemmer at rettssystemet i mange land er et velsmurt maskineri som er lagt opp med tanke på å gjøre det lett å skille seg. Når alt kommer til alt, tjener advokater på å ta seg av skilsmisser, ikke forlik.

Men du spør kanskje: ’Hvis alle disse advokatene, terapeutene, personene som mediene skildrer, og til og med venner og bekjente har antatt og fremmer en mer lemfeldig holdning til skilsmisse, kanskje det da er noe i det de sier?’ Kan så mange ta feil i et så viktig spørsmål? Vi finner lettere svaret hvis vi ser på noen av de ettervirkningene en skilsmisse kan få.

[Fotnote]

[Bilde på side 7]

Noen «eksperter» på ekteskapet er flinkere til å fremme skilsmisse enn til å bevare ekteskap