Kommersialismens oppkomst og fall

Del 4: Den industrielle revolusjon — hva har den ført til?

DEN industrielle revolusjon begynte i det 18. århundre og forandret verden i en slik grad at det knapt kan sammenlignes med noe annet. Teknisk ekspertise, tilstrekkelig kapital, tilgang på råmaterialer, mulighet til å frakte råmaterialer og ferdige produkter på en billig måte — disse og andre forutsetninger for industriell utvikling var på denne tiden til stede i Storbritannia. Dette utløste en så rask økning i produksjonen av varer at det savnet sidestykke.

Det som banet veien for den industrielle revolusjon, var imidlertid begivenheter som hadde inntruffet tidligere. Kull, som var lett tilgjengelig i Storbritannia, ble tatt i bruk som brennstoff. En annen faktor var at mens landene på det europeiske fastland stadig ble herjet av religionskriger, hadde Storbritannia stort sett fred. Landet hadde også et overlegent banksystem. Og i tillegg var bruddet med den romersk-katolske kirke av betydning. Protestantismen la nemlig vekt på de umiddelbare økonomiske interesser og forsøkte så å si å skape en himmel her på jorden.

Fra 1740-årene av begynte Storbritannias befolkning raskt å øke, og industrien måtte finne nye måter å dekke en økende etterspørsel på. Framtiden lå åpenbart i flere og bedre maskiner. Bankvesenet skaffet til veie kapital som ble brukt til å starte opp nye foretagender, og skarer av arbeidere strømmet til fabrikker som var fylt med maskiner. Det tidligere forbudet mot fagforeninger ble opphevet. Britiske arbeidere, som var mindre hemmet av laugenes reguleringer enn arbeiderne på kontinentet, fikk akkordlønn. Det gjorde at de ble ytterligere ansporet til å prøve å øke hastigheten i produksjonen.

Storbritannia hadde også velutdannet arbeidskraft. Professor Shepard B. Clough sier: «På slutten av det 18. århundre var universitetene i Glasgow og Edinburgh kommet lenger enn alle andre når det gjaldt å foreta vitenskapelige undersøkelser og forsøk.» Storbritannia førte derfor an i den industrielle revolusjon, som siden spredte seg til resten av Europa og til De forente stater. I utviklingslandene pågår denne prosessen den dag i dag.

Skyggesidene

På grunn av denne utviklingen «ble engelske byer svært velstående, noe som gjenspeilte seg i høyere levestandard, kulturell blomstring i provinsen og økende stolthet og selvtillit,» sier The Columbia History of the World. Storbritannia fikk også «en dominerende stilling militært sett, særlig på sjøen, noe som gav landet stor ’diplomatisk’ makt». Og ettersom britene var alene om å kjenne til visse industriprosesser, fikk de et økonomisk overtak på konkurrentene. Disse industrihemmelighetene var så verdifulle at det ble vedtatt lover som skulle hindre at de ble offentlig kjent.

Samuel Slater måtte for eksempel skjule sin identitet da han forlot Storbritannia i 1789, fordi tekstilarbeidere ikke hadde lov til å emigrere. Han omgikk lovene som forbød eksport av plantegninger over tekstilproduksjon ved å innprente hele byggeplanen for en britisk tekstilfabrikk i hukommelsen. Dermed ble han i stand til å bygge det første bomullsspinneriet som noen gang var blitt oppført i De forente stater.

Det å beskytte produksjonshemmeligheter er fremdeles aktuell politikk. Bladet Time sier at «bedrifter og nasjoner er så oppsatt på å få tak i industrihemmeligheter at de er som sultne haier ved fôringstid». De som stjeler andres ekspertise, kan spare flere års forskning og slipper dermed enorme utgifter. Så «uansett om det dreier seg om medisiner eller boller, er bedriftene mer enn noensinne interessert i å finne ut hvordan de kan beskytte sine produksjonshemmeligheter». En som arbeider med å ansette folk i elektronikkindustrien, innrømmer: «Det er mye grådighet i forretningsverdenen. Hvis du klarer å manøvrere deg inn i riktig posisjon, blir du millionær over natten.»

Tekstilindustrien kan tjene som illustrasjon på en annen av skyggesidene ved den økonomiske utviklingen. Da nye vevemetoder gjorde det mulig å framstille bomullsprodukter ved hjelp av maskiner, økte etterspørselen etter råbomull. Men det gikk med så mye tid til å bearbeide råbomullen for hånd at tilbudet ikke klarte å holde tritt med etterspørselen. I 1793 oppfant så Eli Whitney bomullsrensemaskinen. I løpet av 20 år ble bomullsavlingen i De forente stater 57 ganger større enn den hadde vært tidligere. Men som professor Clough påpeker, hadde Whitneys oppfinnelse også ansvaret «for at plantasjesystemet og negerslaveriet ble mer omfattende». Så selv om bomullsrensemaskinen var nyttig, «bidrog den mye til de spente forholdene som utviklet seg mellom nord- og sørstatene, og som til slutt forårsaket at det brøt ut krig mellom dem».

Den industrielle revolusjon skapte et system hvor velstående personer fikk kontrollen over store fabrikker. Det var bare de rike som kunne anskaffe dyre maskiner, som var så store og tunge at de måtte installeres i permanente og solide bygninger. Disse ble bygd på steder hvor energi var lett tilgjengelig, og hvor det var mulig å få levert råmaterialer til lave kostnader. Det var derfor en tendens til at fabrikkene ble konsentrert i enorme industrisentrer.

For at energien — til å begynne med vannkraft og senere dampkraft — skulle bli brukt på en økonomisk måte, var det nødvendig å la mange maskiner være i gang samtidig. Fabrikkene ble derfor større. Og jo større de ble, desto mer upersonlige ble de. De ansatte arbeidet ikke lenger for personer; de arbeidet for firmaer.

Etter hvert som firmaene ble større, ble det vanskeligere å finansiere dem. Det ble derfor vanligere med kompaniskap. Og aksjeselskaper, som begynte å dukke opp i det 17. århundre, kom til sin rett. (Se rammen.) Men disse bidrog til at makten ble konsentrert på noen få hender, ettersom investorene eller aksjeinnehaverne hadde liten innflytelse på driften. Forretningsmenn som var direktører i flere bedrifter eller banker samtidig, utøvde enormt stor makt. Professor Clough sier at det var snakk om «tett sammenknyttede styrer», og han sier følgende om hva det førte til: «En liten klikk kunne bestemme hvor mye kreditt firmaer skulle få, kunne avslå å gi kreditt til konkurrenter og kunne samle seg så mye makt at de kunne bestemme hva slags politikk en regjering skulle føre, og til og med styrte fiendtlig innstilte regimer.» — Uthevet av oss.

Den industrielle revolusjon gav følgelig kommersialismen enda større makt. Ville denne makten bli brukt på en ansvarsbevisst måte?

Markedsøkonomi eller planøkonomi?

Kapitalismen slo ut i full blomst i Storbritannia. Dette systemet, som også kalles markedsøkonomi, har gjort mange til millionærer og har frambrakt den høyeste levestandarden i historien.

Likevel erkjenner selv kapitalismens ivrigste tilhengere at dette systemet har sine svakheter. For eksempel er den økonomiske veksten i et kapitalistisk system nokså upålitelig. Kapitalismens ustabilitet forårsaker periodiske oppgangstider og nedgangstider i økonomien, høykonjunkturer og lavkonjunkturer. Svingninger som tidligere ble framkalt av utenforliggende krefter, for eksempel kriger eller været, kan skapes av det økonomiske systemet i seg selv.

En annen svakhet er at samtidig som kapitalistisk produksjon frambringer nyttige ting, har den ofte uheldige bivirkninger — røyk, giftig avfall og helsefarlige arbeidsforhold. Den industrielle revolusjon har brakt dette klart fram i dagen ved å bidra til den såkalte drivhuseffekten med dens negative følger.a

En tredje skyggeside er at kapitalismen ikke sørger for en rettferdig fordeling av godene. Forholdene i De forente stater kan stå som et eksempel på dette. I 1986 stod den fattigste femtedelen av familiene for mindre enn fem prosent av befolkningens samlede lønnsinntekter, mens den rikeste femtedelen la beslag på nesten 45 prosent.

Da kapitalismen ble fullt utviklet under den industrielle revolusjon, gikk ikke dens svakheter upåaktet hen. Menn som Karl Marx fordømte den og ville at den skulle erstattes av sentralstyrt planøkonomi. De slo til lyd for at myndighetene skulle fastsette produksjonsmålene, regulere prisene og overta styringen over næringslivet, slik at privatpersoner ikke skulle få noen særlig innflytelse. Men i dag har dette systemet mistet sin tiltrekningskraft, etter at det er blitt utprøvd i Sovjetunionen og Øst-Europa gjennom flere tiår. Sentralstyring fungerer best i de tilfellene der ting må settes raskt ut i livet, for eksempel ved krigføring eller ved utvikling av romfartsprogrammer. Når det gjelder den vanlige dagligvarehandelen, kommer et sentralstyrt system i alvorlig grad til kort.

Kapitalismens tilhengere erkjenner imidlertid at myndighetene ikke helt bør la være å befatte seg med økonomiske spørsmål. Dette ble også framholdt av Adam Smith, som stod bak den læren kapitalismen for en stor del bygger på. Hvis slike problemer som inflasjon og arbeidsløshet skal kunne håndteres med et visst mål av suksess, må de behandles på regjeringsnivå. Derfor har de fleste land med markedsøkonomi gått bort fra ren kapitalisme og i stedet satset på et blandet eller modifisert system.

Angående denne trenden forutsier 1990 Britannica Book of the Year: «Det virker sannsynlig . . . at de økonomiske systemer kan komme til å miste noen av de avgjørende forskjellene som har preget dem i tidligere tider, og at de i stedet vil utgjøre et sammenhengende hele der elementer av både markedsøkonomi og planøkonomi vil opptre side om side i forskjellige blandingsforhold. De samfunn som omfattes av dette sammenhengende hele, vil kanskje fortsatt omtale seg selv som kapitalistiske eller sosialistiske, men de vil trolig ha like mange felles trekk i måten å løse økonomiske problemer på som de kanskje fremdeles vil utvise vesentlige forskjeller.»

Årsak til problemer

I 1914 brøt den første verdenskrig ut. Da det skjedde, stod den grådige kommersialismen klar til å forsyne de krigførende nasjoner med skytevåpen, tanks og fly, produkter som den industrielle revolusjon hadde gjort det mulig å lage.

The Columbia History of the World sier at mens «industrialiseringen har hjulpet menneskene til å løse mange fysiske problemer», har den også «bidratt til å skape sosiale problemer av svært alvorlig og komplisert natur».

I dag, 78 år etter 1914, har vi større grunn enn noensinne til å si oss enig i det. Neste del i denne serien har derfor den treffende tittelen: «Storfinansen strammer grepet.»

[Fotnote]

[Ramme på side 18]

Aksjemarkedet — fra begynnelse til slutt

I det 17. århundre var det vanlig å starte nye foretagender ved å slå sammen kapital fra flere investorer. Aksjeandeler ble tilbudt til en gitt pris. Denne aksjeordningen er blitt omtalt som en av de viktigste oppfinnelsene noensinne når det gjelder organiseringen av forretningsdrift. Engelskmennene forsøkte seg med flere slike foretak på midten av 1500-tallet, men de ble alminnelig utbredt etter at det britiske Ostindia-kompaniet ble dannet i 1600.

Etter hvert som aksjeselskapene økte i antall, økte også behovet for flere aksjemeglere. Til å begynne med møtte de klientene på forskjellige steder, for eksempel i kaffestuer. Senere ble det grunnlagt byttesentraler, slik at aksjehandelen kunne foregå på faste steder. London Børs ble grunnlagt i 1773. Men verdens eldste børs er kanskje børsen i Amsterdam, som noen sier åpnet i 1642, eller muligens børsen i Antwerpen, som andre hevder kan føres tilbake til 1531.

Aksjeselskaper kan by på følgende fordeler: De tiltrekker tilstrekkelig kapital til å drive store virksomheter; de gjør det mulig for hvem som helst å få selv små kapitaler til å gi avkastning; de reduserer tapet for den enkelte investor i tilfelle av tilbakeslag; de sørger for at en aksjeinnehaver raskt kan skaffe kontanter ved å selge hele eller deler av sin aksjeandel; og de gjør det mulig å arve eierandeler i selskaper.

Uventede svingninger i aksjekursene kan imidlertid innebære katastrofe. Markedet kan også bli manipulert på ulovlige måter, noe den senere tids skandaler i Wall Street viser. Dette kan skje ved hjelp av innsidehandel, en praksis som blir stadig mer vanlig. En person bruker eller selger da viktig informasjon om framtidige begivenheter — kanskje kjennskap til en nær forestående fusjon av to bedrifter — og profitterer dermed på bevegelsene i disse bedriftenes aksjekurser. En venn av en mann som ble beskyldt for dette i 1989, sa at denne praksisen kom av grådighet. Selv om stadig flere land nå forbyr innsidehandel, kommenterte bladet Time: «Problemet kan ikke løses ved hjelp av lover alene.»

På dommens dag fra Jehova, som raskt nærmer seg, vil dette problemet bli løst en gang for alle. Sølv og gull vil være verdiløst, og aksjer og obligasjoner vil ikke være verd mer enn det papiret de er trykt på. Esekiel 7: 19 sier: «De kaster sitt sølv i gatene, og gullet regner de for skrap.» Og Sefanja 1: 18 (EN) sier: «Verken deres sølv eller deres gull skal kunne berge dem på Herrens vredes dag.»

[Bilde på side 17]

Oppfinnelsen av bomullsrensemaskinen førte til at det ble behov for flere slaver

[Rettigheter]

The Old Print Shop / Kenneth M. Newman