Har den industrielle levemåte slått feil?
HAR den industrielle levemåte slått feil? Noen vil finne det lett å svare ja på dette spørsmålet. Forholdene de siste årene viser tydelig at industrilandene har fått store vanskeligheter.
Men spør eldre mennesker som har hentet vann i en brønn eller i en bekk i all slags vær, om de foretrekker det framfor å skru opp springen innendørs og få vann på den måten? Kjenner du noen som ville fortsette å bruke en utedo hvis de hadde et vannklosett innendørs?
Ville mange foretrekke å bruke parafinlamper hvis de hadde elektrisk strøm? Ville de heller vaske klær ved å slå dem mot steiner eller skrubbe dem på et vaskebrett for hånd hvis de hadde anledning til å benytte en vaskemaskin? Ville de heller gå flere kilometer for å snakke ganske kort med noen i stedet for å løfte av telefonrøret og straks få forbindelse?
For å få varmt vann til et bad har mange måttet hente bøttevis av vann utendørs, varme det over åpen ild og så fylle karet. (Det er det fortsatt mange som må gjøre.) Spør en som gjorde det i gamle dager, om han ville foretrekke å gjøre det på den måten framfor å skru opp varmtvannskranen i et moderne badeværelse.
I vår tids verden er det få mennesker som ville velge å gjøre tingene slik de ble gjort i gamle dager. Det er derfor ingen tvil om at den industrielle levemåte har medført forandringer som mange foretrekker. Det var derfor en hadde så store forhåpninger om at den industrielle revolusjon, som begynte i det 18. århundre, skulle resultere i en vidunderlig levemåte.
En mente at arbeidsbesparende redskaper, større bekvemmeligheter og hurtigere transport og kommunikasjon stadig ville forbedre folks livsvilkår. Det var derfor mange som begeistret hyllet teknologien. Og da folk fikk slike ting som biler, fly, telefoner, elektrisk lys og radioer var det mange som var overbevist om at en strålende, ny æra lå foran dem.
I løpet av de siste tiårene har utviklingen gått enda raskere. Fjernsynet så dagens lys, og det samme gjorde datamaskiner, automatisering, romsatellitter, jetfly og kompliserte maskiner av mange slag.
Fordelene ved maskinene var helt fra begynnelsen av tydelige, men det var ikke de store ulempene. De syntes å være forholdsvis små. Men etter hvert begynte problemene å vokse.
Problemene vokser
Før den industrielle revolusjon levde folk vanligvis av å dyrke jorden. Det fantes små byer, men det var bare svært få store byer. Selv de få byene som fantes, hadde et landlig preg, uten store, høye bygninger.
Den industrielle tidsalder forandret imidlertid alt dette. For å kunne framstille maskiner måtte det bygges fabrikker. For at fabrikkene skulle få arbeidskraft, måtte arbeiderne flytte til et sted i nærheten av dem, ettersom det den gang ikke fantes hurtige transportmidler. Det var derfor flere og flere som forlot gårdsbrukene og flyttet til byene. Dette har resultert i at millioner av mennesker har trengt seg sammen i byer over hele verden.
I Japan var det for eksempel før den annen verdenskrig omkring 15 millioner som arbeidet i landbruket; nå har dette tallet sunket til omkring seks og en halv million. En gang fortsatte omkring 400 000 hvert år å arbeide på familiens gårdsbruk når de var ferdig med skolen, men nå er det bare omkring 20 000 hvert år som gjør det. Men folketallet i Japan har passert 100 millioner.
Det var også en annen omlegning som førte med seg uro og usikkerhet. Før den industrielle revolusjon var det mange håndverkere som hadde en viss tilfredsstillelse av det arbeid de utførte, ettersom det til en viss grad var basert på deres eget initiativ og deres egen skaperevne. Men i fabrikkene var det maskinene som hersket og bestemte tempoet. Mange arbeidere fikk følelsen av at dette gjorde dem til slaver av maskinene.
Maskinene erstattet dessuten ofte arbeidere hvis ferdigheter ikke lenger var nødvendige. Disse arbeiderne var ikke alltid i stand til å skaffe seg et nytt yrke.
Et katastrofalt vendepunkt
Etter hvert som problemene vokste, mente en at vitenskapen og teknologien ville løse dem. Ved overgangen til det 20. århundre var menneskeheten derfor fortsatt av den oppfatning at den gikk inn i en «gyllen tidsalder».
Så kom et knusende slag. De maskiner som skulle hjelpe menneskene, ble vendt mot dem selv under den første verdenskrig, som ble utkjempet fra 1914 til 1918. Nesten ti millioner ble drept. Nye oppfinnelser, for eksempel maskingeværer, undervannsbåter, stridsvogner, fly og mye annet krevde mange offer.
For første gang i historien hadde menneskene fått adgang til masseødeleggelsesvåpen — et direkte resultat av den industrielle revolusjon. Den industrielle tidsalder bidro også til krigen på en annen måte. En av grunnene til konflikten var at européiske makter utfordret hverandre, slik at de kunne dele opp verden for å få tak i råmaterialer og skaffe seg markeder for sin voksende industri.
I boken Promise of Greatness, The War of 1914—1918 sies det i et kapittel som er skrevet av den britiske forfatteren Richard Rees: «Krigen fra 1914 til 1918 brakte to kjensgjerninger for dagen: for det første at den teknologiske utvikling hadde nådd det punkt da den utelukkende kunne fortsette i en verden som var forent, hvis den ikke skulle få katastrofale følger, og for det annet at de eksisterende politiske og sosiale organisasjoner gjorde det umulig å forene verden.»
Dette var virkelig tilfelle, for kort tid etter den første verdenskrig satte industrilandene i gang et nytt våpenkappløp som kulminerte i den annen verdenskrig, som raste fra 1939 til 1945. Enda frykteligere våpen for masseødeleggelse ble utviklet, deriblant atombomben. Som følge av dette var nedslaktningen langt større. Anslagsvis 55 millioner mennesker ble drept! Og like til den dag i dag fortsetter industrien å produsere flere masseødeleggelsesvåpen enn noen gang. Nasjonene bruker nå omkring 1,2 billioner kroner i året til opprustning.
Den industrielle tidsalder har skapt et ’Frankenstein-uhyre’ som har vendt seg mot sine oppfinnere. Dette ble erkjent under den annen verdenskrig i et interessant brev som ble skrevet av Orville Wright, som sammen med sin bror Wilbur hadde vært foregangsmann for utviklingen av flyet. Dette brevet ble skrevet til Henry Ford sr., som begynte masseproduksjonen av biler. Wright skrev:
«Wilbur og jeg tenkte at flyet skulle framskynde verdensfreden. Hittil ser det ut til at det har gjort det motsatte.
Jeg antar at da du innførte masseproduksjonen — en av tidenes største oppfinnelser — tenkte du lite på at den 34 år senere ville bli brukt til å bygge stridsvogner til å ødelegge verden med.
Det ser ut til at en ikke kan innføre noe gagnlig uten at en eller annen finner på å bruke det i en ond hensikt.»
Flere problemer
Disse mennene var minst av alt klar over at slike oppfinnelser og andre med dem skulle komme til å skape enda større problemer i årene som fulgte. I de store industriland i Europa og i Nord- og Sør-Amerika er transportsystemene blitt mer og mer komplisert og upålitelige.
I de store byene er trafikktettheten i rushtiden altfor stor. Millioner av mennesker som kjører til og fra arbeid, opplever trafikkork, utsettes for forurensning og irritasjon og sløser bort tiden. Til og med luftrommet omkring de store byene blir mer og mer belastet med stor flytrafikk.
I De forente stater og andre steder har bilen vist seg å være en av de mest dødbringende oppfinnelser som noen gang er blitt gjort og satt i produksjon. Siden bilen ble oppfunnet, er flere amerikanere blitt drept i trafikken enn i de kriger landet har ført.
I boken Ark II sier forfatterne Dennis Pirages og Paul Ehrlich:
«Den historiske tendensen i langdistansetransporten fra tog til buss og fra bil til fly er på lignende måte blitt betegnet som framskritt. Fra et økologisk synspunkt har imidlertid alle disse trinn representert en tilbakegang, ettersom hvert enkelt innebærer en mindre effektiv utnyttelse av energien.
Det er tvilsomt at transportrevolusjonen virkelig har økt livskvaliteten, bedømt etter den personlige lykke. Hvis en regner ut hva biler og fly koster når det gjelder sosiale forhold, ressurser og miljø, ville verden kanskje bli klar over at framskrittene skulle ha stoppet med sykler, tog, trikker og seilskip.»
Falske forhåpninger
En hadde håpet at med den økte industrialisering ville de dårlige livsforhold forsvinne. Men dette har vist seg å være et falskt håp. Det har alltid vært millioner av fattige, svært fattige, mennesker i industrilandene.
Herbert Muller, som er professor i statsvitenskap ved Indiana universitet, sier: «En økende overflod av varer gjorde en grunnleggende svakhet ved industrialismen enda mer iøynefallende. Den unnlot å skaffe en stor del av arbeiderne et minimum av det de måtte ha for å kunne leve et menneskeverdig liv — nok mat, nødvendig legebehandling, et pent hjem og trivelige omgivelser. Livsvilkårene var rystende i de nye industribyene. . . . slumkvarterene fortsatte å eksistere, framfor alt i det rike Amerika, og med dem andre rotfestede onder som ble enda verre.»
Andre «rotfestede onder», for eksempel kriminalitet, forurensning, overbefolkning, narkotikamisbruk, fattigdom og sult har virkelig tiltatt. Det samme har sykdommer som er forbundet med det stress som den industrielle levemåte medfører, for eksempel hjertesykdommer, mentale lidelser og kreft.
Professor Muller nevner en av grunnene til disse plagene: «Hva skyldes all denne forsømmelighet eller til og med forakt for de mest elementære menneskelige verdier? Det umiddelbare svar synes for meg å være innlysende. Det skyldes det frie, private initiativ som skapte industrialismen for å oppnå privat utbytte.» Han sier videre at «heltene» i den industrielle revolusjon «skilte seg ut ved utbytting, utplyndring og svindel i kjempemessig målestokk».
Det selviske begjær etter utbytte og makt har kjennetegnet den industrielle levemåte. Dette er ofte grunnen til at nye oppfinnelser produseres uansett konsekvensene. Selv om en ny maskin eller en ny metode synes å være en hjelp ett sted, kan den derfor skape problemer på et annet. En redaktør som skriver for bladet Harper’s, John Fischer, sier:
«Jeg er overbevist om at teknologien er en tjener som bare er til nytte i begrenset utstrekning, og som dessuten er høyst upålitelig. Når den løser ett problem, skaper den ofte to nye — og deres bivirkninger er ofte vanskelige å forutse. . . .
Hver gang en ser på et av den moderne teknologis undere, oppdager en et biprodukt — utilsiktet, uforutsigelig og ofte dødbringende. . . .
Teknologien arbeider dessuten best med ting som ingen virkelig trenger, for eksempel med å samle stein på månen eller bygge overlydsfly for transport.»
Noe som er enda verre, er at de problemer som teknologien har skapt, nå truer menneskenes eksistens. New York Times rapporterte følgende konklusjon som en gruppe vitenskapsmenn hadde kommet til: «Det stress og press som menneskene selv har forårsaket ved tempoet i den teknologiske utvikling, er ikke bare i ferd med å bli for stort for deres tilpasningsevne — både fysisk og mentalt — men truer selve deres eksistens.»
En drastisk forandring nødvendig
Hva må gjøres for at alle de overveldende problemer som blir større og større for hvert år som går, skal bli løst? I boken An Inquiry into the Human Prospect sier Robert Heilbroner: «Jeg tror at en løsning på lang sikt krever intet mindre enn en gradvis oppgivelse av den dødbringende teknikk, den uharmoniske levemåte og den industrielle sivilisasjons farlige mentalitet.»
Hva ville dette medføre? Heilbroner tilføyer: «Dette forutsetter en gjennomgripende forandring av produksjonsmåten som ikke kan forutsies, men det ser ut til å innebære slutten på de kjempemessige fabrikkene, de store kontorene og kanskje den bymessige bebyggelsen.»
Psykoanalytikeren Erich Fromm sier at det industrielle samfunns nåværende sykdommer bare kan behandles «hvis hele den ordning som har eksistert i de siste 6000 år av historien, kan bli erstattet av en fundamentalt annerledes ordning». (Uthevet av oss)
Tror du at menneskene selv kan få i stand en slik forandring, at de kan erstatte ’hele denne ordning’? Ingen kan si at de ikke har hatt tid til å gjøre det før nå. Når vi ser hvordan menneskene konsentrerer seg om sine egne selviske interesser på bekostning av andre, forstår vi at slike drastiske og sterkt tiltrengte forandringer ikke vil komme ved menneskers vilje.
Betyr dette at de ikke vil komme i det hele tatt? Nei, tvert imot. Den drastiske forandringen, den fullstendig nye levemåten som kan skape virkelig fred, sikkerhet og lykke for menneskeheten, vil helt sikkert bli en realitet.
Hvem vil få i stand en slik drastisk forandring? Det vil menneskehetens Skaper, Jehova Gud, gjøre. Han har sagt at han skal «ødelegge dem som ødelegger jorden», og at han skal «knuse og gjøre ende på» den nåværende tingenes ordning. — Åpb. 11: 18; Dan. 2: 44.
Den nåværende, utilfredsstillende tingenes ordning skal bli erstattet av én regjering for hele jorden, nemlig Guds rike som skal herske fra himmelen. (Matt. 6: 10) I den nye ordning på jorden vil maskinene ikke få lov til å bestemme livskvaliteten. De vil bare bli anvendt til gagn for menneskene. Ettersom menneskene opprinnelig ble satt i en hage, et paradis, finner de større glede i å være omgitt av det naturlige skaperverk i stedet for av sement, stål, forurensning og støy. Jesus Kristus har lovt at paradiset skal bli gjenopprettet. — Luk. 23: 43.
De som virkelig godtar Guds Ord, ser fram til at menneskenes griske, industrielle sivilisasjon snart skal ende og bli erstattet av en guddommelig ordning som skal bringe menneskene evig lykke.