Den virkelige nye verden som venter på å bli oppdaget

«ET NAVN er en usikker ting, du kan ikke stole på det!» Denne nøkterne iakttagelsen har vist seg å stemme i Columbus’ tilfelle.

I samsvar med betydningen av fornavnet sitt, Christofer, gjorde Columbus et forsøk på å være en slags «kristusbærer». Det spanske kongeparet hadde jo sendt ham av sted «for å tjene Gud og utbre den katolske tro». Men da han hadde lært noen uforstående innfødte å gjøre korsets tegn og synge ave-maria, konsentrerte han seg om å oppnå mer håndgripelige resultater, nemlig å finne gull og en snarvei til India.

Noen katolikker har ment at Columbus likevel burde utropes til «helgen» på grunn av den sentrale rollen han spilte for å flytte kristenhetens grenser videre utover. Men de «masseomvendelser» som fulgte i kjølvannet på hans oppdagelser, bidrog lite til å gjøre Den nye verdens innvånere kjent med den virkelige Jesus Kristus. Den sanne kristendom er alltid blitt utbredt ved fredelige midler, ikke med sverd. Det å anvende makt for å utbre evangeliet strider i høyeste grad mot Jesu lære. — Jevnfør Matteus 10: 14; 26: 52.

Columbus (Colón på spansk) var heldigere med å oppfylle betydningen av etternavnet sitt, som er «kolonisator». Det var han som opprettet de to første europeiske koloniene i Den nye verden. De gikk riktignok i oppløsning, men det ble snart opprettet nye. Koloniseringen av Amerika fortsatte, men det var langt fra noen lykkelig prosess, spesielt ikke for dem som ble kolonisert.

Dominikanermunken Bartolomé de las Casas, som var vitne til den første koloniseringen på de vestindiske øyer, protesterte overfor spanskekongen Filip II mot ’det vrengebilde av rettferdighet som disse uskyldige menneskene blir utsatt for, med den følge at de blir ødelagt og knust uten noen rimelig grunn og uten annen årsak enn den griskhet og ærgjerrighet som driver dem som begår slike ugjerninger’.

Selv om det senere ble bøtet på de verste overgrepene, ble politikken fortsatt styrt av egoistiske motiver og utøvd med hensynsløse metoder. Det er ingen overraskelse at det nye herredømmet vakte sterk motvilje. Innen det 20. århundre hadde de fleste land både i Nord- og Sør-Amerika kastet av seg koloniåket.

Det å omvende hele kontinenter til kristendommen og utøve et rettferdig herredømme over et mangfold av stammer og menneskegrupper med forskjellige språk er naturligvis en formidabel oppgave. Og det ville være urettferdig å gi Columbus skylden for alle de uheldige følgene av det veldige foretagende han uten å være klar over det gav støtet til da han drog over havet og fikk i stand det som noen kaller «et sammenstøt mellom to verdener».

En forfatter peker på at «folk i Europa hadde en gang en mulighet, en sjanse, til å finne ny forankring i et nytt land, et land som ifølge deres vage forestilling var selve paradiset». (Kirkpatrick Sale i The Conquest of Paradise) Men det å oppdage en ny verden er én ting, det å skape en ny verden er noe annet. Det var ikke første gang et forsøk på å bygge en ny verden hadde slått feil.

En annen epokegjørende reise

To tusen år før Columbus heiste seil, la omkring 200 000 mennesker ut på en annen epokegjørende reise. De krysset ikke et hav, men reiste sannsynligvis gjennom en ørken. De stevnet også mot vest, mot sitt hjemland, Israel, som de fleste av dem aldri hadde sett. De hadde som mål å opprette en ny verden for seg selv og sine barn.

Deres vandring bort fra fangenskapet i Babylon var en oppfyllelse av en profeti. To hundre år tidligere hadde profeten Jesaja forutsagt at de skulle vende tilbake til sitt hjemland: «Se, jeg [den suverene Herre Jehova] skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes det som var, ingen skal tenke på det mer.» — Jesaja 65: 13, 17.

«En ny himmel og en ny jord» er en beskrivende, billedlig betegnelse på en ny administrasjon og et nytt menneskesamfunn, noe det var behov for fordi en virkelig ny verden består av mer enn bare nytt land som kan koloniseres. En ny verden gjør det også påkrevd med en ny, uselvisk ånd blant dem som styrer, og dem som blir styrt.

Det var svært få av de jødene som vendte tilbake fra Babylon, som hadde en slik ånd. Det gikk dem nokså bra til å begynne med, men omkring 100 år etter at de kom tilbake, fortalte den hebraiske profeten Malaki at selviskhet og griskhet dessverre var blitt den dominerende drivkraft hos landets innbyggere. (Malaki 2: 14, 17; 3: 5) Jødene hadde forspilt en enestående anledning til å bygge opp en ny verden.

Vi har fremdeles en ny verden i vente

Selv om tidligere forsøk på å bygge opp en ny verden har slått feil, vil ikke det si at det er håpløst å søke en ny verden. I Åpenbaringsboken kommer apostelen Johannes med en dramatisk beskrivelse hvor han gjentar noen av Jesajas ord og vendinger: «Jeg så en ny himmel og en ny jord; for den tidligere himmel og den tidligere jord var forsvunnet . . . Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke skal sorg eller skrik eller smerte være mer. De ting som var før, er forsvunnet.» — Åpenbaringen 21: 1, 4.

Disse ordene er en forsikring om at Gud selv akter å opprette et nytt herredømme over hele jorden og et nytt menneskesamfunn som vil akseptere hans styre. Det vil føre til uvurderlige goder. Dette blir en virkelig ny verden.

Mange synes kanskje det er søkt å snakke om en ny verden som skal opprettes av Gud. Men Columbus’ overbevisning om at det fantes kontinenter mot vest, ble på samme måte møtt med vantro fra hans samtidige. Beskrivelsen av Guds lovte, nye verden kan også lyde utrolig, men hvor mange vitenskapsmenn i det 15. århundre kunne ha forestilt seg at tredjeparten av jordens landmasser var ukjent for vitenskapen?

Vitenskapsmennenes uvitenhet på Columbus’ tid førte til at det ble holdt for å være høyst usannsynlig at noen ville oppdage en ny verden. Uvitenhet om Guds hensikter og makt kan likeledes undergrave tilliten til hans løfte om en ny himmel og en ny jord. Men den allmektige Gud avslutter beskrivelsen av det som skal komme, med disse ordene: «Se, jeg gjør alle ting nye. . . . Skriv, for disse ord er troverdige og sanne.» — Åpenbaringen 21: 5.

Hele menneskeheten lengter utvilsomt etter en ny verden av et eller annet slag. Den meksikanske forfatteren Carlos Fuentes har en gang uttalt: «Utopia er noe som hører fortiden og framtiden til. På den ene siden er det minnet om en bedre verden som en gang har vært, men som ikke er lenger. På den andre siden er det håpet om at denne bedre og rettferdigere og fredeligere verden en dag skal komme.» De som studerer Bibelen, er overbevist om at en bedre verden — ikke et oppdiktet Utopia — vil komme fordi Gud har lovt det, og fordi Gud kan gjennomføre det han lover. — Matteus 19: 26.

En ny verden i sikte

Da Columbus forsøkte å overbevise mannskapet sitt om at de nærmet seg land, måtte det mer til enn tro. Han trengte håndgripelige beviser. Da sjøfolkene så friske planter som fløt i havet, stadig flere innlandsfugler og til slutt en blomstrende gren som drev omkring i sjøen, fikk de tilbake tilliten til sin admiral.

I vår tid finnes det også synlige beviser for at vi nærmer oss en ny verden. For første gang i historien er menneskenes fortsatte eksistens truet, og dette er en påminnelse for oss om at Guds tålmodighet med menneskenes herredømme snart må være slutt. Han lovte for lenge siden at han skulle «ødelegge dem som ødelegger jorden». (Åpenbaringen 11: 18) Griskhet og selviskhet har framkalt en rekke uløselige globale problemer. Bibelen har på forhånd gitt en levende beskrivelse av disse problemene og pekt på at de skulle være et forvarsel om Guds nær forestående inngripen.a

Da Columbus for første gang gikk i land på Cuba for 500 år siden, skal han ha utbrutt: «Her skulle jeg gjerne leve i all evighet!» De som kommer inn i Guds nye verden, vil ha akkurat den samme følelsen. Og deres ønske vil bli oppfylt.

[Fotnote]

[Bilde på side 13]

Det å oppdage en ny verden er én ting, det å skape en ny verden er noe annet