Jakten etter krydder, gull, konvertitter, ære og berømmelse

«TIERRA! Tierra!» (Land! Land!) Med dette jubelropet ble stillheten brutt mot slutten av nattevakten den 12. oktober 1492. En matros på «Pinta» hadde oppdaget de svake konturene av en øy. Skipene «Santa María», «Pinta» og «Niña» hadde endelig fått landkjenning etter en seilas over tilsynelatende uendelige havstrekninger.

Da det begynte å lysne av dag, vasset Columbus og hans to kapteiner og andre offiserer i land. De takket Gud og tok øya i besittelse på vegne av det spanske kongeparet, Ferdinand og Isabella.

Columbus’ drøm var blitt til virkelighet. Han så nå fram til å finne gull (de innfødtes neseringer av gull hadde ikke unnlatt å gjøre inntrykk på nykommerne) og vende tilbake til Spania i triumf. Han mente at han hadde funnet den vestlige veien til India, og at han nå kunne glemme alle skuffelsene fra de forløpne åtte årene.

Drømmen tar form

Ved slutten av det 15. århundre var det to vareslag det var stor etterspørsel etter i Europa: gull og krydder. Gull trengte man som betalingsmiddel for luksusvarer fra Orienten, og krydder fra Østen kunne sette en spiss på ellers ensformige måltider i de lange vintermånedene. Europeiske handelshus ville gjerne ha direkte adgang til land hvor de kunne få tak i slike varer.

Portugisiske kjøpmenn og sjøfarere var i ferd med å skaffe seg monopol på handelen med Afrika, og de fant til slutt en vei til Østen rundt Afrika og Kapp det gode håp. Men den italienske sjøfareren Columbus rettet oppmerksomheten vestover. Han trodde at den korteste veien til India og dermed til de ettertraktede krydderiene gikk tvers over Atlanterhavet.

I åtte strevsomme år fartet Columbus fra det ene kongelige hoff til det andre før han endelig fant støtte hos Spanias konge og dronning. Med sin faste overbevisning klarte han omsider å vinne tvilende statsoverhoder og motstrebende sjøfolk for sin sak. Tvilerne hadde sine gode grunner. Columbus’ planer hadde sine svakheter, og han insisterte freidig på at han måtte bli utnevnt til admiral og visekonge over alt det land han eventuelt kom til å oppdage.

Men de viktigste innvendingene gjaldt hans beregninger. På denne tiden var de fleste skolerte mennesker ikke i tvil om at jorden var rund. Spørsmålet var: Hvor lang var havstrekningen mellom Europa og Asia? Columbus regnet med at Zipangu — eller Japan — som han hadde lest om i beretningen om Marco Polos reise til Kina — lå omkring 8000 kilometer vest for Lisboa. Dermed plasserte han Japan i det området som vi nå kaller Karibia.a

Når kongehusene både i Spania og Portugal nektet å støtte Columbus’ ekspedisjon, skyldtes det hovedsakelig hans altfor optimistiske vurdering av avstanden mellom Europa og Det fjerne østen. Det var tydeligvis ingen som var inne på den tanken at det kunne finnes et stort kontinent mellom Europa og Asia.

Men Columbus gav seg ikke og fikk dessuten støtte av venner ved det spanske hoff, og begivenhetene utviklet seg til slutt i en retning som var fordelaktig for ham. Dronning Isabella av Castilla, som var en ivrig katolikk, var sterkt tiltalt av muligheten til å få omvendt Østen til den katolske tro. Da Granada måtte gi tapt for det katolske kongeparet våren 1492, ble katolisismen hele Spanias religion. Tiden lot til å være moden til å satse en del penger på et eventyr som kunne komme til å gi stor avkastning både religiøst og økonomisk sett. Columbus oppnådde kongeparets godkjennelse og fikk den økonomiske støtten han trengte.

Reisen inn i det ukjente

Tre små skip ble omgående utrustet, og med et mannskap på omkring 90 mann til sammen drog Columbus fra Spania den 3. august 1492.b Etter ytterligere proviantering på Kanariøyene satte skipene kursen vestover mot «India» den 6. september.

Ferden var en prøvelse for Columbus. Stemningen om bord vekslet mellom håp og motløshet etter som vinden var gunstig eller ugunstig. De gjorde lovende observasjoner av sjøfugl, men den vestlige horisonten var stadig like naken. Columbus måtte hele tiden pigge opp sjøfolkene sine med løfter om land og rikdommer. Da de etter Columbus’ «personlige beregning» var godt og vel 3400 kilometer ute i Atlanterhavet, oppgav han 2819 kilometer til styrmannen. I den forbindelse skrev han i skipsdagboken: «Jeg opplyste ikke mannskapet om dette tallet [3413 kilometer], for de ville bli skremt ved tanken på at de befant seg så langt hjemmefra.» (The Log of Christopher Columbus, oversatt til engelsk av Robert H. Fuson) Ved mange anledninger var det bare ved hjelp av sin aldri sviktende besluttsomhet han klarte å forhindre at skipene gjorde vendereis.

Etter som tiden gikk, ble stemningen blant sjøfolkene stadig mer amper. «Min beslutning har ikke falt i god jord hos mannskapet, for mennene fortsetter å murre og klage,» skrev Columbus. «Til tross for deres jammer holdt jeg kursen vestover.» Den 10. oktober, da de hadde vært ute på havet i over en måned, gikk misstemningen mot nye høyder på alle de tre skutene. Sjøfolkene slo seg først til ro da Columbus lovte å snu hvis de ikke nådde land innen tre dager. Allerede dagen etter, da de heiste om bord en grønn gren med blomster på, fikk de tilbake troen på sin admiral. Og grytidlig neste morgen (den 12. oktober) kunne de reisetrette sjøfolkene glede seg over å feste øynene på en frodig tropeøy. Deres historiske sjøreise var fullført!

Oppdagelser og skuffelser

Bahamas-øyene var idylliske. Columbus skrev at de nakne innfødte var «velbygde mennesker med vakre kropper og meget fine ansikter». Men da sjøfarerne hadde delikatert seg med tropiske frukter i to uker og byttet varer med de vennlige innbyggerne, drog Columbus videre. Han lette etter gull, etter det asiatiske fastland, etter folk de kunne omvende, og etter krydder.

Noen dager senere kom Columbus til Cuba. «Jeg har aldri sett noe så vakkert,» bemerket han da han gikk i land på denne øya. Han hadde tidligere skrevet i skipsdagboken: «Jeg er nå sikker på at Cuba er det indiske navnet på Zipangu [Japan].» Han sendte derfor av sted to representanter som skulle oppsøke khanen (herskeren). De to spanierne fant verken gull eller japanere, men da de kom tilbake, kunne de fortelle at de innfødte hadde den besynderlige vanen at de røykte tobakk. Columbus stod på sitt. «Det finnes utvilsomt store mengder gull i dette landet,» forsikret han seg selv.

Den odysseiske ferden gikk videre, denne gangen mot øst. Han oppdaget en stor, fjellendt øy i nærheten av Cuba. Den kalte han La Isla Española (Hispaniola). Og endelig fant spanierne en god del gull. Men noen dager senere var ulykken ute. Hans flaggskip, «Santa María», gikk på grunn på en sandbanke og kunne ikke komme flott. De innfødte hjalp villig mannskapet med å berge alt som berges kunne. «De elsker sin neste som seg selv, og de har de mykeste og vennligste stemmer i verden og smiler alltid,» sa Columbus.

Columbus bestemte seg for å opprette en liten bosetning på Hispaniola. Han hadde tidligere nedtegnet følgende illevarslende bemerkning i dagboken: «Disse menneskene er temmelig ukyndige i våpenbruk. . . . Med 50 mann kunne du legge alle under deg og få dem til å gjøre hva du ville.» Han så også for seg en religiøs kolonisering: «Jeg har det store håp til Vår Herre at Deres Høyheter vil omvende dem alle til kristendommen, og at de så vil tilhøre Dere.» Så snart bosetningen var blitt opprettet på et sted han kalte La Villa de la Navidad (Fødselsbyen), besluttet Columbus at han og resten av mannskapet skulle dra tilbake til Spania så snart som mulig og berette om deres store oppdagelse.

Det tapte paradis

Begeistringen var stor ved det spanske hoff da nyheten om Columbus’ oppdagelse endelig nådde fram. Columbus ble overøst med æresbevisninger og oppfordret til å organisere en ny ekspedisjon så snart som mulig. Spanske diplomater henvendte seg straks til den spanske paven, Aleksander VI, for å sikre Spania retten til å kolonisere alle de landene Columbus hadde oppdaget.

Den andre ekspedisjonen, som fant sted i 1493, var stort anlagt. En flåte på 17 skip førte med seg over 1200 kolonister, deriblant prester, bønder og soldater — men ingen kvinner. Hensikten var å gjøre de nye landene til kolonier og omvende de innfødte til katolisismen, og selvfølgelig ville de også mer enn gjerne finne gull og krydder. Columbus aktet også å fortsette å lete etter sjøveien til India.

Han fant flere øyer, deriblant Puerto Rico og Jamaica, men fikk også store problemer å kjempe med. La Navidad, den opprinnelige kolonien i Hispaniola, var blitt sterkt desimert på grunn av indre stridigheter blant spanierne, og senere var den nærmest blitt utslettet av øyboerne som var rasende på grunn av kolonistenes griskhet og umoral. Columbus valgte et bedre sted for en stor, ny koloni og fortsatte deretter å lete etter veien til India.

Siden han ikke fant veien rundt Cuba, gikk han ut fra at han hadde nådd det asiatiske fastland — kanskje Malaya. I boken The Conquest of Paradise heter det at Columbus «forlangte at hele mannskapet skulle avlegge ed på at den kysten de hadde seilt langs, . . . ikke tilhørte en øy, men faktisk ’fastlandet der India begynner’». Da Columbus kom tilbake til Hispaniola, oppdaget han at de nye kolonistene ikke hadde oppført seg stort bedre enn de forrige. De hadde voldtatt kvinnene og gjort guttene til slaver. Columbus selv nørte ytterligere opp under de innfødtes fiendskap ved å ta 1500 av dem til fange og sende 500 av disse til Spania som slaver. De døde alle sammen i løpet av noen ganske få år.

Columbus foretok enda to reiser til Vest-India uten å få noe særlig igjen for det. Han fant verken gull eller krydder eller veien til India. Men den katolske kirke fikk sine konvertitter på den ene eller den andre måten. Columbus’ evner som administrator kom ikke opp mot hans evner som skipsfører, og etter hvert som helsen sviktet, ble han egenrådig og hensynsløs mot dem som mishaget ham. De spanske monarkene så seg nødt til å skifte ham ut med en dyktigere guvernør. Han hadde beseiret havet, men kom til kort på landjorden.

Like etter at han hadde fullført sin fjerde reise, døde han i en alder av 54 år som en velstående, men bitter mann. Han var fremdeles av den mening at han hadde oppdaget sjøveien til Asia. Først etter sin død ble han gjenstand for den ære og berømmelse som han så inderlig hadde lengtet etter i hele sitt liv.

Men den kursen han stakk ut, lå til grunn for oppdagelsen og koloniseringen av hele det amerikanske kontinent. Verden gjennomgikk en dramatisk forandring. Men var det en forandring til det bedre?

[Fotnoter]

[Kart/bilde på side 6]

(Se den trykte publikasjonen)

COLUMBUS’ OPPDAGELSESREISE

SPANIA

AFRIKA

Atlanterhavet

DE FORENTE STATER

Bahamas

Cuba

Hispaniola