På et blunk

NÅ GJORDE du det igjen. I går gjorde du det omkring 15 000 ganger. Høyst sannsynlig la du overhodet ikke merke til at du gjorde det, men du fortsatte og beskyttet dermed to av dine mest dyrebare eiendeler. I løpet av prosessen gav du kanskje også noen ubevisste signaler om hvordan hjernen din arbeider. Hva var det du gjorde? Du blunket.

Hvis øynene dine fungerer normalt, er de det mest ømtålige og følsomme sanseorgan du har. Det menneskelige øye anses generelt for å være en genial konstruksjon og er blitt sammenlignet med et helautomatisk, tredimensjonalt, autofokuserende filmkamera, som filmer kontinuerlig og i farger. Når et kamera ikke er i bruk, dekkes den ømfintlige linsen med et lokk. Men øyet beskyttes på en enda bedre måte.

Det meste av øyeeplet ligger beskyttet inne i øyehulen. Men de resterende ti prosent av øyets overflate utsettes for luftens påvirkning med all dens virvlende støv og farlige avfallsstoffer. For å beskytte øyet mot denne konstante risikoen for angrep er vi skapt med et komplisert «objektivlokk» — øyelokket — som både kan senkes, løftes og vrenges. Øyelokket, som er laget av kroppens tynneste hud forsterket med ørsmå fibrer av fast bindevev, glir lett ned og opp over øyet. Blunket varer bare omkring et tiendedels sekund og skjer cirka 15 ganger i minuttet.

Men den ørlille, nesten umerkelige bevegelsen utretter mye. Når øyelokket lynraskt senkes og så løftes igjen, sprer det samtidig et tynt lag væske over øyets overflate, som dermed blir effektivt skylt. Det polerer også øyets ytre overflate. Så øyelokket kan sammenlignes med et objektivlokk, et rensemiddel og en pusseklut, alt i ett. Litt av en konstruksjon, ikke sant?

Men noe som lenge har voldt vitenskapsmennene hodebry, er dette: I betraktning av den hastighet som tårene på øyets overflate fordamper med, skulle ett eller to blunk i minuttet være tilstrekkelig til å rense og polere øyet. Hvorfor da alle de ekstra blunkene? Svaret på det synes å ligge i hjernen.

Forskere har trukket forbindelser mellom det å blunke og det å tenke. Engstelse får deg til å blunke hyppigere. Hvis du forsøker å fly et helikopter, eller hvis du blir krysseksaminert av en fiendtlig innstilt advokat, eller hvis du lider av angst, blunker du sannsynligvis hyppigere enn ellers. Er du nyhetsoppleser i fjernsynet, har du kanskje fått beskjed om å la være å blunke, slik at seerne ikke tror at du er skrekkslagen over nyhetene.

Hvis du på den annen side konsentrerer deg visuelt om for eksempel å trekke en rett linje fra ett punkt til et annet, eller når du kjører bil i bygater eller leser en roman, blunker du mindre hyppig. Flykapteinen må konsentrere seg mer enn annenpiloten, så derfor blunker han mye mindre. Blunk undertrykkes spesielt når en person er i øyeblikkelig fare og øynene trenger å fare raskt fra hovedsynsfeltet til periferien og tilbake igjen.

Det er også en annen forbindelse mellom hjernen og det å blunke. Ifølge det kanadiske bladet The Medical Post tyder forskning på at «hvert blunk kanskje skjer i det kritiske øyeblikket da vi slutter å se og begynner å tenke». En person som holder på å lære noe utenat, vil sannsynligvis blunke umiddelbart etter å ha lest den opplysningen han ønsker å huske. Tester viser at i beslutningsprosesser får øyet ordre «fra hjernen om å blunke når den har tilstrekkelig informasjon til å kunne treffe en riktig beslutning,» sier dette bladet og tilføyer: «Eksperimenter tyder på at blunking tjener som et slags mentalt punktum.»

Det er nesten 3000 år siden en vismann skrev under inspirasjon: «Jeg er skapt på skremmende, underfullt vis.» (Salme 139: 14) Legevitenskapelige framskritt i vår tid har helt og holdent støttet det synet. Bare forestill deg dette: polering og smøring av en avansert linse, registrering av graden av hjernens konsentrasjon og av engstelse, og meningsfylt oppstykking av den visuelle informasjonsstrømmen — alt dette på et blunk!

[Bilde på side 14]

Bare ti prosent av øyeeplet er synlig