Innvandrerproblemet er verdensomfattende

«VI DRAR til Johannesburg for å forsøke å tjene penger fordi det ikke finnes arbeid her,» sa en arbeider fra et av landdistriktene i Sør-Afrika. Han sa også: «Hvis det hadde vært arbeid her, ville vi ikke ha vært interessert i å dra til Johannesburg.» Hans forklaring beskriver det dilemma mange utlendinger og fremmedarbeidere befinner seg i.

Men mange er skremt på grunn av det enorme omfanget av de folkevandringene som har funnet sted i de siste tiårene. (Se rammen på side 5.) Den spanske dagsavisen El País kunne opplyse: «Rasisme og fremmedhat har plutselig dukket opp igjen i det nye Tyskland.» Flokker av voldsutøvere som mediene kaller nynazistiske skinheads, har i noen tilfelle gått til angrep på innvandrere.

I noen land innrømmes det at innvandreretaten fører en restriktiv linje. En representant for et innvandrerkontor i et asiatisk land erklærte at det var hans oppgave å ’holde utlendinger ute’. Og i en artikkel i bladet Time om den senere tids tilstrømning av flyktninger fra et østeuropeisk land fortelles det om en høytstående embetsmann som sa: «Vi ønsker ikke å gjøre det altfor bekvemt for dem, for vi vil at de skal reise tilbake.»

En journalist i Frankrike uttalte seg enda skarpere. Han var overbevist om at ’de fremmede innvandrerne er en trussel’. Og hvordan begrunnet han dette? Han pekte på at de tilhører «en annen rase, snakker andre språk og har andre verdinormer». Hvilken konklusjon kom han til? «Vi burde sende tilbake så mange som mulig og isolere resten.»

Når motviljen mot utlendinger er så utbredt, er det ikke underlig at de fremmede støter på en mur av fordommer i lokalsamfunn som føler seg truet av den plutselige tilstrømningen av folk utenfra. En rasende israeler kom med en typisk beklagelse da han hevdet at «husverter foretrekker sovjetiske immigranter» fordi myndighetene gir dem et kontant bidrag når de slår seg ned i Israel. Det fører til at tidligere leieboere blir tvunget til å flytte fra sine boliger på grunn av husleieforhøyelser.

Det er ingen hemmelighet at utlendinger ofte påtar seg arbeidsoppgaver som er lite ettertraktet blant landets egne. Mange av nykommerne har derfor noen steder måttet arbeide under dårlige forhold for lave lønninger — spesielt hvis de ikke har oppholdstillatelse. Det hender også ofte at fremmedarbeidere blir utsatt for diskriminering på arbeidsstedet fordi de skiller seg ut som utlendinger.

Uansett hvem de er, og hvor de forsøker å slå seg ned, må de fleste innvandrere gjennom en smertefull prosess når de skal forsøke å lindre savnet etter det de har forlatt, og etablere en ny tilværelse. Tidsskriftet U.S.News & World Report hevder at utlendinger «til å begynne med ofte føler seg utestengte og maktesløse». For noen blir utfordringen for stor. Om dem sies det i den samme artikkelen: «Den tragedien det er å miste sitt første hjemland, blir enda større ved at de ikke finner noe nytt.» Denne følelsen av å mangle tilhørighet skyldes for manges vedkommende at de ikke mestrer den veldige oppgaven å bli fortrolig med et nytt språk.

Hva betyr . . .

Har du noen gang måttet lære et fremmed språk og tilpasse deg en annen kultur? Hvordan virket det på deg? Selv om du anstrengte deg, «satt du sannsynligvis igjen med en nagende følelse av utilstrekkelighet,» sier Stanislaw Baranczak, en polsk immigrant og forfatter i De forente stater. Ja, det å beherske språket er viktig for å kunne fungere i et samfunn. Det å lære et nytt språk kan være en spesielt vanskelig side ved integreringen, spesielt for eldre innvandrere.

Prosessen med å lære et språk kan ofte komme inn i en ond sirkel. Det amerikanske bladet Aging hevder at når utlendingene ikke klarer å lære språket og komme over sitt kulturelle tap, fører det ofte til depresjon, noe som i neste omgang gjør det vanskelig for dem å konsentrere seg om det som kreves for å lære det nye språket. Til slutt blir de mer og mer uvillige til å påta seg den risiko og de ydmykelser som følger med det å lære det nye språket. Problemet forsterkes ved at barna gjerne lærer språket og tilpasser seg den nye kulturen mye raskere enn foreldrene. Dette fører ofte til friksjoner og til en generasjonskløft i innvandrerfamiliene, det vil si, hvis familiene reiser ut i samlet flokk.

Oppløste familier

En av de dårligst dokumenterte, men likevel mest tragiske følger av at folk utvandrer i stor stil, er den ødeleggende virkningen dette har på enheten i familiene. I et overveiende antall av tilfellene blir familiene splittet ved at enten én av foreldrene eller begge to reiser fra barna for å søke bedre økonomiske muligheter andre steder. Når begge foreldrene reiser, blir barna overlatt i andres varetekt. I kommentarene til en større undersøkelse om slike forhold i Sør-Afrika heter det at denne form for folkevandring «forstyrrer . . . familiestrukturen». Det blir dokumentert i rapporten at visse familier er blitt oppløst fordi enkelte familiemedlemmer har flyttet alene. — Second Carnegie Inquiry Into Poverty and Development in Southern Africa.

Dette er bare et lite utvalg av de problemene som innvandrere over hele verden har å stri med. Dertil kommer reiseutgiftene, problemene med å få oppholds- og arbeidstillatelse på det nye stedet og det at de må treffe beslutninger som angår helsespørsmål, anskaffelse av bolig, utdannelse og de øvrige familiemedlemmene.

Når det er så problematisk, hvorfor er det da likevel så mange som forlater sitt hjemland?

[Ramme på side 4]

Medarbeidere

DET er visse problemer forbundet med en uhemmet tilstrømning av utlendinger, men det er også mange eksempler på at de fremmede kan være et aktivum for sitt nye land.

«Vest-Tyskland og dets fremmedarbeidere har avgjort hatt fordeler av hverandre,» het det i bladet Time, som tilføyde at «stålverkene i Ruhr og Mercedesfabrikkene utenfor Stuttgart er bemannet med fremmedarbeidere». Og ifølge det amerikanske bladet National Geographic ville «New Yorks konfeksjonsindustri ha brutt sammen» uten den omfattende bruken av utenlandsk arbeidskraft.

Mange økonomer verdsetter det betydelige bidrag disse fremmedarbeiderne yter til sine vertsland. Tyrkere, pakistanere og algeriere i Europa har lært å tilpasse seg til tross for at de møter store fordommer. «De klarer seg,» sier U.S.News & World Report, og det vil de fortsette med «til Europa . . . oppdager at det av rent økonomiske grunner er behov for dem».

Det er så om å gjøre for de fremmede å klare seg bra i sine nye land at de ofte er mer tilbøyelige til å ville stå på egne ben og mindre tilbøyelige til å bli avhengige av det sosiale støtteapparatet enn mange som tilhører lokalbefolkningen. «Ikke noe er så grunnløst som beskyldningen om at innvandrerne lever på trygd,» sa en amerikansk innvandrerkonsulent som har behandlet over 3000 innvandrersaker.

Det har forekommet at hele bydeler er blitt renovert av utlendinger som ønsker å forskjønne sine omgivelser. Da Sør-Afrika fikk en plutselig tilstrømning av portugisiske flyktninger etter krigsutbruddet i Angola og Moçambique, ble hele forsteder i Johannesburg overtatt og renovert av den portugisiske befolkningsgruppen.

[Ramme på side 5]

Noen viktige tall fra statistikken over folkevandringene

▶ I Frankrike utgjør 4,5 millioner innvandrere, deriblant 1,5 millioner nordafrikanere, åtte prosent av landets befolkning

▶ På en kort strekning av grensen mellom Mexico og USA som blir patruljert av 800 grensevakter, blir gjennomsnittlig 1500 illegale innvandrere arrestert hver natt

▶ Omkring 20 prosent av Australias befolkning er født utenfor landet

▶ Tallet på polakker som arbeider ulovlig i Vest-Europa, kan være så høyt som en million

▶ I løpet av ett år i den senere tid flyttet 350 000 menn til Sør-Afrika for å utføre lovlig kontraktarbeid. Antall utlendinger uten oppholdstillatelse er omkring 1,2 millioner

▶ Minst 185 000 jøder fra den tidligere Sovjetunionen utvandret til Israel i 1990

▶ Over 900 000 mennesker fra Sørøst-Asia har flyttet til De forente stater siden 1975

▶ Minst 1000 mennesker utvandrer fra Hongkong hver uke