Bogoria-sjøens fascinerende fugleliv
Av Våkn opp!s korrespondent i Kenya
BOGORIA-SJØEN ligger lunt til i et smalt bekken mellom kneisende fjell. Noen kaller den den vakreste sjøen i hele Kenya, og da vi tre kjører opp dit i den lille varebilen vår, kan vi lett se hvorfor. Den har en glitrende, ertegrønn farge, noe som skyldes den rike algeforekomsten. Disse bittesmå plantene trives takket være det rikelige sollyset og varmen fra de tallrike varme kildene som løper ut i sjøen. Bogoria-sjøen er en populær fôringsplass for de mange rosa, algeetende flamingoene, som gjør sjøen til et vakkert syn.
Men flamingoer er bare de første av de mange fascinerende fugler som Paul, hans kone, Paula, og jeg kommer til å få se på denne campingturen. Vi kjører langsomt gjennom det tørre fjellandskapet på den vestre bredden av sjøen. De hvite dampskyene som stiger til værs, ligner på fuglefjær. Like i nærheten, på en klippe som stikker opp av vannet nær bredden, sitter en fugl. Det er afrikahavørnen, som i likhet med flamingoene nyter godt av den rike algeforekomsten.
«Det er ingen fisk i denne alkaliske sjøen,» forteller Paul. «Så hvorfor tror dere ørnene er her?» spør han. Svaret kommer flygende over hodene på oss i form av enda en afrikahavørn, som med sine skarpe klør holder en flamingo i et fast grep. Nå forstår jeg hvorfor de vakre, rosa flamingoene holder seg på trygg avstand fra disse rovfuglene.
Afrikahavørnen er lett gjenkjennelig selv på avstand. Dens kritthvite hode, rygg, bryst og hale utgjør en sterk kontrast til dens kastanjebrune buk og svarte vinger. Når afrikahavørnen holder til ved alkaliske sjøer, der det ikke er fisk, lever den nesten utelukkende av flamingoer; et ørnepar dreper en flamingo med et par dagers mellomrom. Men ved ferskvannssjøer er afrikahavørnen en ekte fiskeeter. Forestill deg at du vandrer langs bredden av en afrikansk ferskvannssjø, og at en fiskemiddag plutselig faller ned foran deg, så å si fra himmelen. Umulig? Slett ikke. Denne fiskeren med det hvite hodet har glatte klør og er kjent for å miste fangsten sin — til glede for lokalbefolkningen.
Ikke desto mindre er afrikahavørnen en fremragende flyger og holder en fantastisk akrobatikkoppvisning i luften. Et ørnepar kan sveve i 60 meters høyde og så plutselig gripe tak i hverandres klør. Med utstrakte vinger begynner de en spennende snurretur, som ender bare ni meter over vannet! De slipper hverandre og stiger til værs igjen ved hjelp av den varme oppvinden — termikken.
Dansere med vinger
Den støvete, klippefylte veien langs den sørlige bredden av sjøen blir mer og mer kupert og vanskelig å kjøre på. Da vi kjører den siste strekningen oppover, kommer vi forbi et krontranepar som stille sitter og plukker insekter av høye gresstrå. Det er nå sent på ettermiddagen, og med et lettelsens sukk når vi fram til vårt bestemmelsessted — Fig Tree Camp (fikentreleiren). Den ligger ved sjøens sørøstligste punkt og er en kjærkommen oase for trette reisende.
Etter en natts hvile sitter vi rundt bålet om morgenen og drikker varm kaffe da vi plutselig får øye på noe interessant. Bare cirka en meter over oss flyr afrikaparadisfluesnapperen, en hann, fram og tilbake og har det travelt med å bygge reir i et tre bare en meter fra leirstedet vårt. «For en vakker, lang hvit hale!» utbryter Paula. Ja, halen er virkelig lang. Uten halefjær er hannen bare 18—19 centimeter lang. Men de to halefjærene kan bli opp til 40 centimeter lange. Selv om afrikaparadisfluesnapperen er relativt liten, er den litt av en slagsbror. Selv når rovfugler, som er mye større, våger seg for nær reiret, nøler hannen ikke med å angripe!
«Den kommer det til å bli vanskelig å få et bra bilde av,» sier Paul da han innstiller kameraet. Den travle reirbyggeren sitter ikke lenge på ett sted om gangen, men flyr rett som det er, bort i en tretopp der det henger et spindelvev med en masse løv i. Hvorfor gjør den det? For å samle de klebrige substansene som den skal bruke til reirbyggingen. I sin iver etter å finne de beste deler av spindelvevet flyr den først hit og så dit, samtidig med at den gjør raske bevegelser sidelengs som får den imponerende halen til å vippe raskt opp og ned. Vi morer oss over den praktfulle dansen. Når den har valgt ut de delene den vil ha, flyr den tilbake til reiret med den grasiøse halen flytende som en bølge etter seg i luften.
Senere samme formiddag får vi øye på et annet krontranepar. De har bestemt seg for å spise på den gresskledde engen foran leirstedet vårt, mellom sjøen og fikentreskogen. Krontranen, som er en av de største østafrikanske fugler, måler en meter fra isse til fot. Den har svarte ben, og fjærdrakten er en vakker blanding av hvitt, rødbrunt, svart og grått. Men det mest iøynefallende ved krontranen er hodet. Den fløyelsmyke svarte pannen er omkranset av store hvite og røde kjøttlapper. Og kronen? En kongelig dusk av stråfargede børstefjær. Det er ikke rart at den ble valgt til nasjonalfugl i nabolandet Uganda.
«Har du noen gang sett en krontrane danse?» roper Paul til meg litt lenger bortefra. Jeg begir meg straks bort til ham. «Hva synes du om dette?» hvisker han mens vi nærmer oss krontranene. Med sine elegante hoder vendt mot hverandre neier og bukker de som om de deltok i en eller annen merkelig kongelig seremoni. Med begge vinger utstrakt og løftet høyt over ryggen har de et vingespenn på over en meter, og i denne stillingen danser de og lager piruetter på en høytidelig måte i flere minutter.
«Er dette paringsdansen?» hvisker jeg.
«Nei, dette gjør de når som helst,» svarer han. «I den vestlige delen av Kenya har jeg sett en flokk på minst 100 traner som danset.»
I paringstiden oppfører hannen et virkelig show. (Hvordan skulle han noen gang kunne håpe å gjøre inntrykk på hunnen ved bare å danse slik han gjør til hverdags?) Foroverbøyd og med krum rygg og bare den ene vingen løftet kaster han stolt hodet bakover, og med nebbet i været utstøter han paringssignalet med sin rungende basstemme. Det er virkelig imponerende!
Et siste flygende under
Vi pakker motstrebende sammen og gjør oss klar til å forlate stedet, men har ingen anelse om at vi skal få se enda en fascinerende fugl. Plutselig flyr en fugl med et høyst eiendommelig utseende over himmelen. Det er paradisenken, en hann. Den viser fram sin 28 centimeter lange hale som den bærer spesielt i forbindelse med paringen. Halen har et stort, vertikalt framspring som ser ut som en kø på en kjole. Siden den har en slik tung ’halefinne’, er det ikke overraskende at fuglen flyr med flaksende bevegelser selv om den flyr rett fram. Den ligner et fly som stadig mister farten. Likevel klarer fuglen på en eller annen måte å foreta en presisjonslanding når den bokstavelig talt kommer stupende ned fra himmelen.
Turen vår har vært altfor kort til at vi nå har fått sett alt som er å se i dette området. Men den har økt vår verdsettelse av Skaperen og fått oss til å se forventningsfullt fram til den tid da alle jordens skapninger skal leve i fred med hverandre, og da hele jorden vil være i fullkommen økologisk balanse. — Hosea 2: 18.
[Kart på side 23]
(Se den trykte publikasjonen)
KENYA
Bogoria-sjøen
Nairobi
[Bilder på side 24]
Krontrane
Flamingoer
Paradisenke
Fiskeørner