Legene lærte av min kamp mot døden

I MIDTEN av mai 1991 ble vi klar over at vi skulle ha vårt fjerde barn. Yngstemann, Mikael, var ni år, og våre to tvillingdøtre, Maria og Sara, var 13. Selv om familieforøkelsen ikke var planlagt, vente vi oss snart til tanken på at vi skulle ha enda et barn.

En kveld da jeg var tre måneder på vei, fikk jeg plutselig vondt i den ene lungen. Neste dag kunne jeg knapt gå. Legen sa at jeg hadde fått lungebetennelse, og gav meg penicillin. Jeg begynte å føle meg bedre etter et par dager, men jeg var nokså svak. Så fikk jeg plutselig vondt i den andre lungen, og dermed måtte jeg gjennom samme behandling en gang til.

De neste dagene kunne jeg ikke ligge på grunn av pustevansker. Litt over en uke etter at jeg hadde kjent smertene for første gang, ble det ene benet mitt blålig og hovnet opp. Nå ble jeg sendt på sykehus. Legen fortalte at smertene i lungene ikke hadde skyldtes lungebetennelse, men blodpropper. Hun sa også at jeg hadde en blodpropp i lysken. Jeg fikk vite at blodpropp er en av de vanligste dødsårsakene blant gravide kvinner i Sverige. Noen dager senere ble jeg flyttet til Karolinska Sjukhuset i Stockholm, som har en spesialklinikk for kompliserte svangerskap.

Legene bestemte seg for å gi meg blodfortynningsmidlet heparin. De forsikret meg om at risikoen for blødninger som følge av at jeg tok dette midlet, var liten sammenlignet med risikoen for å få enda en blodpropp i lungene. Etter et par uker var jeg bra nok til å dra hjem igjen. Jeg var takknemlig og lykkelig over å være i live og kunne bære fram det livlige lille barnet som vokste inni meg.

Fødselen nærmer seg

Det ble bestemt at legene skulle framskynde fødselen, men før de kom så langt, fikk jeg store smerter i underlivet. Jeg ble derfor sendt til sykehuset i hui og hast. Men legene kunne ikke se at noe var galt.

Kvelden etter var jeg svært hoven i underlivet, og smertene var ikke blitt mindre. Om natten var det en lege som undersøkte meg og oppdaget at jeg hadde fått veer. Morgenen etter var magen enda større, og smertene var uutholdelige. Legen så bekymret ut og spurte om når jeg sist hadde merket at barnet rørte seg. Da slo det meg at det var en god stund siden.

Jeg ble straks sendt til fødestuen. Jeg kunne høre personalet snakke rundt meg. «Hun nekter å ta imot blodoverføring,» sa noen. Så bøyde en sykepleier seg over meg og sa med høy stemme: «Du vet vel at barnet ditt er dødt?» Det var som å få et knivstikk i hjertet. — Ordspråkene 12: 18.

Jeg er fast bestemt på ikke å ta imot blodoverføring

Plutselig var legen der og sa at tilstanden var blitt svært alvorlig. Han spurte om jeg fremdeles holdt fast ved min beslutning om ikke å ta imot blodoverføring. Jeg understreket at jeg gjorde det, men jeg husker ikke så mye etter dette. Jeg hadde imidlertid gjort det helt klart for legen at de kristne har fått befaling om å avholde seg fra blod, og at jeg ville være lydig mot Guds lov. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29; 21: 25.

I mellomtiden hadde man tilkalt en annen lege, Barbro Larsson, som er en dyktig kirurg. Hun kom straks til sykehuset og opererte umiddelbart. Da legene åpnet bukhulen, oppdaget de at jeg hadde mistet tre liter blod som følge av indre blødninger, men dr. Larsson respekterte min avgjørelse om blodoverføring.

Etterpå sa en annen lege at det bare ville være et spørsmål om minutter før jeg kom til å dø. «Jeg vet ikke engang om hun lever ennå,» hadde han sagt. Senere ble det klart at legene ikke hadde funnet årsaken til blødningen, så derfor måtte de legge inn en kompress i bukhulen. Legene og sykepleierne hadde ikke noe håp om at jeg ville overleve.

Da barna mine kom til sykehuset og fikk høre hvor syk jeg var, sa en av dem at Harmageddon snart ville komme og deretter ville de få meg tilbake i oppstandelsen. For en fantastisk og rettferdig ordning oppstandelsen er! — Johannes 5: 28, 29; 11: 17—44; Apostlenes gjerninger 24: 15; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Jeg kjemper for livet

Hemoglobinnivået hadde sunket til fire gram pr. desiliter, men det virket som om blødningen hadde stoppet. Tidligere hadde jeg lagt et eksemplar av Våkn opp! for 22. november 1991 ved journalen min, og dr. Larsson fant bladet og la merke til overskriften «Hvordan unngå blodoverføring — noen metoder, legemidler og prinsipper». Hun leste ivrig igjennom oversikten for å se om det var noe der som hun kunne bruke for å hjelpe meg til å overleve. Hennes blikk falt på ordet «erytropoietin», som er et legemiddel som stimulerer kroppens produksjon av røde blodlegemer. Nå sørget hun for at jeg fikk det. Erytropoietin trenger imidlertid tid for å virke. Spørsmålet var derfor om legemidlet ville virke tidsnok.

Dagen etter hadde hemoglobinnivået sunket til 2,9. Da jeg våknet og så hele familien ved sengen min, lurte jeg på hva som hadde hendt. Jeg kunne ikke snakke på grunn av respiratoren. Jeg var fortvilt, men klarte ikke engang å gråte. Alle sa at jeg måtte spare på kreftene for å kunne overleve.

Neste dag fikk jeg feber på grunn av en betennelse som skyldtes den kompressen som lå igjen i bukhulen. Hemoglobinnivået hadde sunket til 2,7. Selv om det er svært risikabelt å gi narkose til en som er i en slik tilstand, forklarte dr. Larsson at de var nødt til å ta sjansen og operere på nytt for å fjerne kompressen.

Barna fikk lov til å komme og besøke meg før operasjonen. Alle trodde at det ville være det siste farvel. Flere av sykehuspersonalet gråt. De trodde ikke at jeg ville stå det over. Barna var svært tapre, og det gjorde meg rolig og trygg.

Ettersom jeg bare hadde fått minimal bedøvelse, kunne jeg noen ganger oppfatte hva operasjonsteamet snakket om. Noen snakket om meg som om jeg allerede var død. Da jeg senere fortalte hva jeg hadde hørt under operasjonen, sa en av sykepleierne at hun var lei seg. Men hun sa at hun var overbevist om at jeg kom til å dø, og hun forstod fremdeles ikke hvordan jeg hadde klart å overleve.

Neste dag følte jeg meg litt bedre. Hemoglobinnivået var 2,9, og hematokritverdien var 9. Kristne brødre og søstre kom på besøk og hadde med seg mat og kaffe til familien. Vi var takknemlig for deres kjærlighet og omsorg. Om kvelden var tilstanden fremdeles kritisk, men stabil, og jeg ble flyttet til en annen avdeling.

Legene lærer

Mange av legene og sykepleierne var nysgjerrige når det gjaldt mitt tilfelle, og de fleste av dem var svært vennlige. En sykepleier sa: «Det må være din Gud som har reddet deg.» En lege fra en annen avdeling kom forbi og sa: «Jeg ville bare se hvordan en person med så lavt hemoglobinnivå ser ut. Jeg kan ikke forstå hvordan du kan være så pigg.»

Neste dag kom også legen min for å se til meg, enda det var fridagen hennes. Hun sa at hun følte seg ydmyk på grunn av det som hadde hendt. Hun sa også at hvis jeg ble frisk igjen, så ville de sette i gang med ny forskning omkring alternativer til blodoverføring i behandlingen av pasienter.

Jeg ble raskt bedre. To og en halv uke etter min dramatiske nedkomst hadde hemoglobinnivået økt til litt over 8. Dermed ble jeg utskrevet fra sykehuset. Tre dager senere var jeg til stede ved Jehovas vitners årlige kretsstevne. Hvor oppmuntrende var det ikke å få treffe igjen mine kristne brødre og søstre som hadde støttet meg og familien under prøvelsene! — Ordspråkene 17: 17.

Som dr. Larsson hadde lovt, ble det senere trykt en rapport om mitt tilfelle i det svenske legetidsskriftet Läkartidningen. Rapporten hadde tittelen «Erytropoietin erstatter blodoverføring», og den sa: «En 35 år gammel kvinne, som er et av Jehovas vitner, ble rammet av en akutt, massiv obstetrisk blødning. Hun nektet blodoverføring, men gikk med på å bli behandlet med erytropoietin. Etter ni dagers postoperativ behandling med høye doser erytropoietin økte hemoglobinnivået fra 2,9 til 8,2 gram pr. desiliter uten bivirkninger.»

Artikkelen sluttet slik: «Pasienten var til å begynne med svært svak, men hun kom seg overraskende fort. Den postoperative behandlingen var dessuten helt fri for komplikasjoner. Pasienten kunne utskrives fra sykehuset etter to uker.»

Selv om alt det vi opplevde, var et hardt slag for oss, er vi glad for at det har ført til at en del leger har lært mer om alternativer til blodoverføring. De vil forhåpentligvis være beredt til å prøve slike behandlingsmåter som har vist seg å være så vellykkede. — Fortalt av Ann Yipsiotis.

[Bilde på side 26]

Jeg og min hjelpsomme lege