Vår omskiftende verden — i hvilken retning beveger den seg?

NOEN forandringer får store og langvarige konsekvenser for millioner av mennesker, ja, for hele verdens befolkning og for framtidige generasjoner. Voldsforbrytelser, narkotikamisbruk, spredning av AIDS, forurensning av vannet og luften samt avskoging er bare noen få av de forhold som gjør inntrykk på oss alle. Slutten på den kalde krigen og innføringen av vestlig demokrati med markedsøkonomi forandrer også livet og får innflytelse på framtiden. La oss se nærmere på noen av disse faktorene.

Hvordan kriminaliteten har forandret vårt liv

Hvordan er forholdene i ditt nabolag? Føler du deg trygg når du ferdes utendørs alene om kvelden? For bare 30—40 år siden kunne mange mennesker til og med gå hjemmefra uten å låse døren. Men tidene har forandret seg. Nå er noen dører utstyrt med både to og tre låser, og mange steder er det gitter for vinduene.

Folk i dag er redde for å ha på seg sine beste klær og sine smykker når de ferdes utendørs. I storbyene er noen blitt drept bare for en skinnjakke eller en minkkåpe. Andre har dødd i skuddvekslinger mellom narkotikagjenger. Nesten daglig blir uskyldige tilskuere, deriblant mange barn, såret og drept. En kan ikke trygt sette igjen bilen sin på gaten med mindre den er utstyrt med tyverialarm. I dette dårlige verdensklimaet har folk forandret seg. Ærlighet og rettskaffenhet er egenskaper som er blitt glemt. Tilliten er forsvunnet.

Kriminalitet og vold er et verdensomspennende fenomen. Følgende nyhetsoverskrifter fra forskjellige kilder illustrerer poenget: «’Politi og røver’, organisert kriminalitet, prostitusjon og narkotika; Moskva oppdager at byen har alt dette»; «En ny epoke med kriminalitet gjør sitt inntog i Korea»; «Gatevold preger dagliglivet i Praha»; «Japan tar opp kampen mot bandene, og bandene slår tilbake»; «Blekksprutens grep — Italias fremste mafia-bekjemper drept i eksplosjon».a Kriminalitet er et verdensomfattende problem.

Dagens kriminalitet er også mer voldelig. Et menneskeliv er ikke mye verdt. I Rio de Janeiro i Brasil er et slumkvarter i utkanten av byen blitt «offisielt stemplet av De forente nasjoner som verdens mest voldelige sted. Hvert år blir mer enn 2500 mennesker myrdet der». (World Press Review) I Colombia sender narkotikabaroner ut sine voksne sicarios, eller leiemordere, på motorsykler for å gjøre opp med konkurrenter og debitorer ved hjelp av sin spesielle form for rask avsigelse av dødsdom. Og hvis du er vitne til en forbrytelse — i Colombia eller hvor som helst ellers — vil du ofte angre på det. Du blir kanskje det neste offeret.

En annen stor forandring er at flere og flere kriminelle bærer dødbringende automatvåpen, og flere og flere mennesker går med pistol for å forsvare seg selv. Denne økningen i antall våpen betyr automatisk en økning i antall døde og alvorlig sårede, uansett om dette skyldes kriminelle handlinger eller ulykker. Det er blitt en allmenngyldig sannhet at en pistol i lommen eller i huset kan gjøre hvem som helst til en potensiell morder.

Kriminalitet og narkotika

Hvem kunne for 50 år siden forestille seg at narkotika skulle bli et verdensomspennende problem? Nå er narkotika blitt en av hovedårsakene til kriminalitet og vold. I sin bok Terrorism, Drugs and Crime in Europe after 1992 forutser Richard Clutterbuck at «i det lange løp kan økningen i narkotikaomsetningen vise seg å være den største av alle trusler mot den menneskelige sivilisasjon. . . . Fortjenesten gir ikke alene narkotikabaronene enorm økonomisk og politisk makt [et typisk eksempel er Colombia], men blir også brukt til å finansiere et skremmende høyt antall forbrytelser over hele verden». Han sier også: «Noe av det som forårsaker flest terrorhandlinger og voldsforbrytelser i verden, er kokainhandelen fra kokaplantasjene i Colombia til stoffmisbrukerne i Europa og USA.»

Den kriminalitetsbølgen vi opplever for tiden, og det økende antall innsatte i fengsler verden over viser at det er millioner av mennesker som har kriminelle hensikter, og som ikke har noe særlig ønske om å forandre seg. Alt for mange har oppdaget at forbrytelser lønner seg. Som følge av dette har vår verden forandret seg — til det verre. Den er blitt farligere.

AIDS — en katalysator for forandring?

Det som først så ut til å være en sykdom som hovedsakelig rammet de homoseksuelle, er blitt en svøpe som rammer mennesker av alle raser uansett hvilken livsstil de har. AIDS har ikke lenger noen spesielt utvalgte. I noen afrikanske land tynner sykdommen ut den heteroseksuelle delen av befolkningen. Som følge av dette ser det ut til at seksuell umoral plutselig er blitt umoderne i noens øyne, ikke av moralske grunner, men av frykt for smitte. «Sikker sex» er slagordet nå, og bruk av kondomer er det vanligst anbefalte forebyggende middel. Avholdenhet er den minst foretrukne formen for beskyttelse. Men hvordan vil AIDS berøre menneskeheten i den nærmeste framtid?

Bladet Time skrev nylig: «I år 2000 kan AIDS ha blitt århundrets største epidemi og kan ha overgått spanskesyken i 1918. Den katastrofen drepte 20 millioner mennesker eller én prosent av verdens befolkning — over dobbelt så mange som antall soldater som døde i den første verdenskrig.» Som en ekspert sa: «Denne epidemien [AIDS] er av historisk format.»

Til tross for at USA og andre land bruker millionbeløp på AIDS-forskning, er det ingen løsning i sikte. I Amsterdam ble det nylig holdt en konferanse om AIDS der 11 000 vitenskapsmenn og andre eksperter var samlet for å drøfte problemet. «Stemningen var dyster og gjenspeilte et tiår preget av frustrasjon, fiasko og kolossal tragedie. . . . Kanskje er menneskeheten ikke nærmere bekjempelsen av AIDS nå enn da kampen begynte. Det finnes ingen vaksine, ingen kur og ikke engang en behandling som er absolutt effektiv.» (Time) For dem som nå er HIV-positive, og som sannsynligvis kommer til å utvikle AIDS, er utsiktene triste. Også på dette området har det skjedd forandringer til det verre.

Forandring i verdenspolitikken

Det endrede politiske klimaet de siste fire årene har overrasket mange ledere, kanskje ikke minst i De forente stater. Plutselig befinner dette landet seg uten noen konkurrent på den politiske arena. Det er blitt sammenlignet med et sterkt motivert, uslåelig basketball-lag som plutselig oppdager at det ikke lenger er noen som har lyst til å spille mot det. Dette dilemmaet beskrives i en artikkel av redaktør Charles William Maynes i bladet Foreign Policy i 1990: «I dag er USAs utenrikspolitiske oppgave ikke å avverge at landet blir innblandet i en katastrofal krig, men å ivareta den uventede freden som er brutt ut mellom De forente stater og [det tidligere] Sovjetunionen.»

Den raske utviklingen innen kjernefysisk knowhow utgjør nye trusler, mens det fortsatt blir utkjempet kriger ved hjelp av konvensjonelle våpen — til glede for verdens våpenleverandører. I en verden som roper på fred, styrker mange politiske ledere sine hærer og sine våpenarsenaler. De forente nasjoner, som befinner seg på fallittens rand, kommer til kort når det gjelder å løse verdens problemer.

Nasjonalismen — en vedvarende forbannelse

Da kommunismen begynte å gå i oppløsning, lanserte USAs president, George Bush, begrepet «en ny verdensorden». Men som mange politiske ledere har oppdaget, er det lett å komme med fengende slagord, men mye vanskeligere å gjennomføre reelle forandringer. I sin bok After the Fall—The Pursuit of Democracy in Central Europe sier Jeffrey Goldfarb: «Grenseløse forventninger om ’en ny verdensorden’ er raskt blitt etterfulgt av bevisstheten om at vårt eldste problem i aller høyeste grad eksisterer fremdeles. Frigjøringens jubel . . . er ofte blitt overskygget av desperasjon over politiske spenninger, nasjonale konflikter, religiøs fundamentalisme og økonomisk sammenbrudd.» Borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia er et tydelig eksempel på politikkens, religionens og nasjonalismens splittende virkning.

Goldfarb fortsetter: «Fremmedhat og personlig utrygghet er nå livets realiteter i Mellom-Europa. Demokratiet medfører ikke automatisk økonomiske, politiske og kulturelle goder, og markedsøkonomien gir ikke bare løfte om rikdommer, men skaper også umåtelig store problemer for dem som ikke er vant til å leve under slike forhold.»

Men det er tydelig at disse problemene ikke bare finnes i Mellom-Europa og det tidligere Sovjetunionen; fremmedhat og økonomisk usikkerhet eksisterer over hele verden. Menneskene betaler prisen i form av lidelser og død. Og den nærmeste framtid gir ikke noe håp om forandringer av disse dypt forankrede holdninger som fremmer hat og vold. Hvorfor er det slik? Fordi den opplæring de fleste får — enten av foreldre eller av nasjonalistisk orienterte skolesystemer — innpoder hat, intoleranse og overlegenhet basert på nasjonalitet, etnisk opprinnelse, stammetilhørighet eller språk.

Nasjonalismen, som av bladet Asiaweek er blitt kalt «den siste stygge ismen», er en av de faktorer som ikke har forandret seg, og som fortsetter å anspore til hat og blodsutgytelser. Bladet skrev: «Hvis stolthet over å være serber er ensbetydende med å hate en kroater, hvis frihet for en armener er ensbetydende med å hevne seg på en tyrker, hvis uavhengighet for en zulu er ensbetydende med å undertrykke en xhosa, og hvis demokrati for en rumener er ensbetydende med å utvise en ungarer, da har nasjonalismen allerede vist seg fra sin styggeste side.»

Det minner oss om noe som Albert Einstein en gang sa: «Nasjonalisme er en barnesykdom. Den er menneskehetens meslinger.» Nesten alle pådrar seg denne sykdommen fra tid til annen, og den fortsetter å spre seg. I 1946 skrev den britiske historikeren Arnold Toynbee: «Patriotisme . . . har i meget stor utstrekning avløst kristendommen som den vestlige verdens religion.»

Finnes det noe håp om at folk kommer til å forandre seg, slik som verden ser ut i dag? Noen sier at den eneste løsning er at det skjer en radikal forandring med hensyn til utdannelse. Økonomen John K. Galbraith skrev: «Fellesnevneren for framskritt er folk. Så . . . ingen framskritt er mulig uten at folk gjør framskritt, og framskritt vil uten tvil kunne oppnås når folk er blitt frigjort og har fått utdannelse. . . . Først må analfabetismen bekjempes.» Hvilket håp finnes det om at verdens utdannelsessystemer noen gang kommer til å legge vekt på kjærlighet og toleranse i stedet for på hat og mistenksomhet? Når vil dypt forankrede fiendtlige holdninger på grunnlag av stammetilhørighet eller etnisk opprinnelse bli erstattet av tillit og forståelse fordi vi erkjenner at vi alle tilhører den samme menneskeslekt?

Det er tydelig at det er behov for en reell forandring. Sandra Postel skriver i State of the World 1992: «Resten av dette tiåret [vil] gi enda mer dyptgripende og omfattende forvandlinger dersom vi skal kunne holde fast på håpet om en bedre verden.» (Den norske utgaven, side 19) Og i hvilken retning beveger vi oss? Richard Clutterbuck sier: «Verden forblir imidlertid ustabil og farlig. Nasjonalistiske og religiøse trusler vil vedvare . . . 1990-årene kan komme til å bli århundrets farligste eller mest radikale tiår.» — Terrorism, Drugs and Crime in Europe After 1992.

Miljøet forandrer seg

I løpet av de siste tiårene er menneskene blitt oppmerksom på at det de foretar seg, har en skadelig virkning på miljøet. Omfattende avskoging gjør ende på utallige dyre- og plantearter. Og ettersom skogene er jordens lunger, reduserer ødeleggelsen av skogene også deres evne til å omdanne karbondioksid til livsoppholdende oksygen. Det medfører også at matjorden blir dårligere, og at ørkenområdene gradvis øker.

Enkelte advarende røster har hevet seg i forbindelse med dette, og en av dem tilhører den amerikanske politikeren Al Gore. I sin bok Earth in the Balance—Ecology and the Human Spirit skriver han: «Med det tempoet som avskogingen foregår i for øyeblikket, kommer praktisk talt alle de tropiske regnskogene til å være borte i løpet av det neste århundret. Hvis vi tillater denne ødeleggelsen å finne sted, kommer verden til å miste det rikeste lageret for genetisk informasjon på planeten og dermed mulige botemidler for mange av de sykdommer som plager oss. Hundrevis av viktige medisiner som nå er i alminnelig bruk, stammer faktisk fra planter og dyr i de tropiske regnskogene.»

Gore mener at menneskets påvirkning på miljøet utgjør en overhengende trussel mot menneskets fortsatte eksistens. Han sier: «Etter hvert som vi fortsetter å trenge inn i ethvert tenkelig område i miljøet, blir vår egen sivilisasjons skrøpelighet tydeligere. . . . I løpet av en enkelt generasjon står vi i fare for å forandre den globale atmosfæres sammensetning på en langt mer dramatisk måte enn noen vulkan har gjort i historiens løp, og virkningene kan komme til å vare i århundrer.»

Det er ikke bare atmosfæren som er truet. Ifølge Gore og andre er den livsviktige vannforsyningen også i fare, særlig i utviklingslandene, «hvor de tragiske virkningene av vannforurensningen ses tydeligst i form av den høye dødeligheten forårsaket av kolera, tyfus, dysenteri og diaré». Deretter viser Gore til det faktum at «mer enn 1,7 milliarder mennesker ikke har adgang til rent drikkevann. Over tre milliarder har ikke tilfredsstillende sanitæranlegg og står derfor i fare for å få forurenset vannet sitt. I India er det for eksempel 114 byer der ekskrementer fra mennesker og annet urenset kloakkinnhold blir dumpet rett i Ganges». Og denne elven er selve livsnerven til millioner av mennesker!

I en tale i Bangkok advarte Gautam S. Kaji, en av Verdensbankens visepresidenter, tilhørerne om at «vannforsyningen i Øst-Asia meget vel kan bli årsak til det neste århundrets krise. . . . Trass i at en vet hvilken betydning rent drikkevann har for helse og yteevne, har østasiatiske regjeringer offentlige systemer som unnlater å sørge for drikkevann . . . Når det snakkes om fornuftig miljøvern, er dette et glemt område». Over hele verden blir et av livets grunnleggende elementer — rent vann — oversett og sløst bort.

Dette er alt sammen trekk ved vår omskiftende verden, en verden som på mange områder holder på å bli omdannet til en farlig kloakk, og som er en trussel mot menneskehetens framtidige eksistens. Det store spørsmålet er: Har regjeringer og storfinansen og storindustrien viljen og motivasjonen til å ta skritt for å forhindre den omfattende rovdriften på jordens ressurser?

Er religionen i ferd med å forandre verden?

Menneskehetens største fiasko finner vi kanskje på det religiøse området. Hvis et tre kan bedømmes etter sine frukter, da må religionen stå til regnskap for de frukter i form av hat, intoleranse og krig som er blitt høstet innen dens egne rekker. Det ser ut til at for mange mennesker er det med religion som med skjønnhet — den stikker ikke særlig dypt. Den er en ferniss som raskt flasser av når den blir utsatt for rasisme, nasjonalisme og økonomisk usikkerhet.

Ettersom kristendommen er en religion som krever at en skal ’elske sin neste og sin fiende’, hva er det da som har skjedd med katolikkene og de ortodokse i det tidligere Jugoslavia? Kommer prestene til å gi dem syndsforlatelse for alle de drap de har begått, og alt det hat de har vist? Har århundrers «kristen» opplæring i Nord-Irland bare resultert i hat og mord? Og hva med de ikke-kristne religionene? Har de frambrakt bedre frukter? Kan hinduer, sikher, buddhister, muslimer og shintoister framlegge beviser for at de har levd side om side i fred og fordragelighet og vist hverandre gjensidig toleranse?

I stedet for å øve en positiv påvirkning som kunne gjøre menneskeheten mer sivilisert, har religionen spilt sin egen fanatiske rolle ved å puste til patriotismens farlige ild og ved å velsigne hærene i to verdenskriger og i mange andre konflikter. Den har ikke vært en faktor som har bidratt til en progressiv forandring.

Så hva kan vi vente av religionen i den nærmeste framtid? Ja, hva kan vi egentlig vente at framtiden vil bringe for vår nåværende verdensordning — hvilke forandringer kommer det til å bli? Den tredje artikkelen vil behandle disse spørsmålene fra et unikt synspunkt.

[Fotnote]

[Bilde på side 7]

Voldsforbrytelsene har fått et oppsving, noe som er enda et utslag av de forandringer som finner sted

[Bilder på side 8]

Nasjonalisme og religiøst hat er fortsatt årsak til blodsutgytelser

[Rettigheter]

Jana Schneider/Sipa

Malcolm Linton/Sipa

[Bilder på side 9]

Menneskenes miljøfiendtlige virksomhet forstyrrer den ømfintlige balansen i biosfæren

[Rettigheter]

Laif/Sipa

Sipa

[Bilde på side 10]

Den pavelige sendemann Basallo di Torregrossa hilser på Hitler i 1933. Opp gjennom historien har religionen vært innblandet i politikk og nasjonalisme

[Rettigheter]

Bundesarchiv Koblenz